Akin Duzakin: – Barn lærer av voksne at de er annerledes

Akin Duzakin er en norsk-tyrkisk illustratør og barnebokforfatter. Han har utdannelse i industridesign og arkitektur fra Ankara og fra Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo. Til nå har han illustrert 52 bildebøker. For sitt virke som nyskapende illustratør har han mottatt Brageprisen, Unni Sands bildebokpris, Bokkunstprisen og flere internasjonale utmerkelser.

Duzakin er kjent for sine akrylmalerier og lett naivistiske stil med poetiske fargenyanser og uttrykksfulle figurer. Nå anvender han for det meste myk pastell og fargeblyant.

– Etter at jeg var ferdig på skolen, var jeg på jakt etter jobber, både som tegner og grafisk designer. Tilfeldigvis fikk jeg mulighet til å illustrere en barnebok fra Samlaget. Jeg hadde aldri gjort det før. De likte mine tegninger, og jeg likte å jobbe med bøker. Det var bildebøker som valgte meg, sier han.

Følger forfatteren

Han har ikke jobbet spesifikt med mangfold som tema i bildebøkene sine. Han mener det er mest av alt fordi han stort sett ikke skriver selv.

– Min jobb er å formidle forfatterens tanker og intensjoner. Hvis ikke forfatteren problematiserer mangfold, er det veldig lite jeg kan gjøre. Jeg har nylig gått gjennom mine produksjoner de siste 25 årene. Der var det overraskende lite som handlet om mangfold. Men i Tom – Verdens Konge av Anne Ellingsen (Wow forlag), en bok som blir brukt mye i barnehager, skulle jeg tegne mange barn. Hovedkarakteren er en etnisk norsk gutt, men de andre barna rundt ham var ikke beskrevet konkret i teksten. Da valgte jeg å tegne barna etnisk mangfoldige. En av jentene likner på deg, eller på min datter. Det faller naturlig for meg å variere persongalleriet når forfatteren ikke har beskrevet dem så nøye, forteller Duzakin.

Hver bok har sine utfordringer, forteller han. Alt krever en god del research.

– Jeg må vite hvem, hvor og hva. Hva slags miljø, tid, land og univers er det? Når jeg besvarer disse spørsmålene, oppstår miljøskildringer og karakterer. Det er ikke så ulikt å drive med teater og film. Jeg må dikte opp steder og kostymer som hører til fortellingen. Deretter lager jeg skisser og utvikler fortellingen på bildeplan. Så har jeg dialog med forfatter og forlag der jeg presenterer mine idéer.

Som en skuespiller

For Duzakin handler mangfold først og fremst om etnisitet og religion.

– Det er nytt for meg å tenke på kjønnsidentitet, må jeg innrømme. Jeg har ikke tegnet slike bøker ennå, jeg ikke har fått oppdrag som krever det. Etnisitet og religion er kanskje enklere å se på en person, tror han.

En ting som har forundret ham, er at norske forlag alltid gir ham mye rom og frihet.

– De blander seg i veldig liten grad i hva jeg tegner. Det er ikke tilfelle over alt. I andre land har de ofte mange meninger om hva som skal tegnes. Men redaktørene i Norge er bevisste på virkningen av friheten de gir. De forventer at vi skal være lojale mot forfatterens tanker og intensjoner. Hvis vi ikke er det, får vi beskjed, forteller han. Selv sier han sjelden nei til et oppdrag.

– Det kommer selvsagt an på hvor oppdraget kommer fra og hva slags kvalitet det er. Hvis jeg har tid og mulighet, sier jeg ja. Jeg har ikke sagt nei til et bra prosjekt fordi det ikke har passet meg. Jeg har en litt merkelig pliktfølelse. Som illustratør er jeg trenet på å formidle andres tanker. Akkurat som en skuespiller som formidler en karakter.

Å bli en fremmed

Han tror voksne problematiserer stereotypier mer enn barn, at det er de voksne som skaper skillene som gjør at vi oppfatter oss selv forskjellige fra hverandre.

– Jeg ble fortalt om to jenter, 6 og 7 år gamle, som var uadskillelige bestevenninner. Begge hadde fletter og samme hårspenne. De liknet på hverandre også. Den ene var hvit og den andre afrikansk. Men de var ikke opptatt av hudfargen sin. Frisyre og hårspenne var viktigere, sier han.

De opplevde at de var like. Men de voksne påpekte forskjellene.

– Det er min personlige erfaring: Barn lærer av voksne at de er annerledes, mindre verdt og så videre. At fremmede er skumle, kanskje. Alt kommer fra voksnes tanker, prat og holdninger.

Da datteren hans nettopp hadde lært seg å lese, opplevde de noe merkelig en dag de var i matbutikken.

– Datteren min skulle vise meg at hun kunne lese lappene som stod på produktene. Da var det en norsk dame som smilte og ble veldig glad. Hun bøyde seg ned til min datter og sa «Ja, les norsk, så vi kan forstå deg og du kan forstå oss». «Herlighet, hvor kom dette fra?» tenkte jeg. Min datter skvatt og skjønte ingenting. Det er en absurd scene jeg aldri kommer til å glemme. Akkurat i det øyeblikket lærte min datter at hun var fremmed. Det var ingenting i hjemmet vårt som minnet henne på at hun var annerledes. Vi snakket norsk hjemme, fordi mammaen er tysk og ikke forstår tyrkisk, forteller han.

Være i fred

Og akkurat i dette oppleves det som om Norge har motarbeidet dem.

– Alle andre rundt mine barn minnet dem på at de var annerledes. De fikk ikke det hjemmefra, men utenfra. Da de begge hadde blitt voksne, spurte jeg dem om de ville ha norsk pass. Men da så de på meg og sa «Ja, men vi er ikke norske», forteller Duzakin og fortsetter:

– Man snakker alltid om at innvandrerbarn må integrere seg, men det er like viktig at vi andre rundt dem lar dem være i fred, og lar dem voksne seg inn i det norske samfunnet. Når man tegner mangfold, er det en fin balanse man må akte seg for – representasjon kan bikke over til fremmedgjøring.

Knekke kulturkodene

Selv kom han kom til Norge gjennom et studentuvekslingsprogram i Tyrkia.

– Hvis du skal produsere i kultursektoren, krever det mye kunnskap om språk og kultur. Jeg har erfart at det tar tid. Jeg var en voksen mann da jeg kom til Norge. Jeg har hele tiden ønsket å knekke kulturkodene i Norge. Den dag i dag kan det hende at jeg lærer noe nytt om Norge og norsk kultur, sier han.

Duzakin mener han aldri har tegnet veldig norsk opp gjennom karrieren. Akkurat det var enklere for kollegene som hadde vokst opp i den norske kulturen. Selv måtte han gjøre research på alt. For dem var det barndomsminner. Det gjorde at han tilbrakte mye tid på biblioteket.

– 90-tallet var før internett. Det tok dagevis å gjøre research! ler han

– Heldigvis hadde vi et godt bibliotek med mange visuelle bøker på skolen. Jeg var ofte der. Etter hvert brukte jeg venner og naboer for å finne ut av ting. Men nå kan jeg bruke mine egne erfaringer og minner fra Norge.

Han tror han kan være med på å synliggjøre mangfoldet i samfunnet gjennom illustrasjonene sine.

– Som illustratør er jeg synlig. Hver gang jeg er synlig, er det positivt. Hvis jeg er en aktiv tegner og får oppmerksomhet, handler det ikke bare om meg, men om alle andre som likner på meg. Uansett hva jeg gjør, er jeg bevisst på det.