Sunniva Sunde Krogseth: – Alt jeg tegner, er valg jeg tar

I fjor ga Sunniva Sunde Krogseth ut bildeboken Nattsvermerne. For den ble hun nylig tildelt Norske Barne- og Ungdomsforfatteres debutantpris Trollkrittet. Krogseth har jobbet som illustratør i flere år, men hun har drømt om å lage barnebok hele livet.
– Det var en ganske lang, fin og humpete prosess, som begynte med en liten idé og vokste seg større i samarbeid med redaktøren min. Det tok cirka to år fra vi begynte å snakke sammen til teksten og bildene ble klare, og til boka til slutt ble utgitt, forteller Krogseth.

Som illustratør er hun opptatt av å undersøke menneskets forhold til naturen.
– Nattsvermerne handler om en jente som heter Noor. På magisk vis blir hun forvandlet til en nattsvermer. Jeg har alltid tenkt at jeg ligner på en larve når jeg sover i sovepose. Det er gøy at en hel bok kan vokse ut av en liten tanke, sier hun.

Hver strek er et valg

Hvordan hun går fram når hun illustrerer, avhenger i stor grad av oppdragsgiveren.

– Hvem tegner jeg for? Hvor mye tid har jeg? Har jeg lyst og tid til å eksperimentere med form? Det finnes mange ulike typer oppdrag. Når jeg tegner for avisen Vårt Land, er fristen kort. Da har jeg ikke tid til å eksperimentere formmessig. Men hvis jeg jobber med en bok, har jeg tid til å jobbe med hvordan bildene ser ut.

Hver strek er et valg, forteller Krogseth.

– Både når det kommer til mangfold, men også alt mulig annet. Alt jeg tegner, er valg jeg tar. Hvis jeg for eksempel tegner barn i en sandkasse, er barnas etnisitet bare ett av mange valg. Jeg må også finne ut om de leker i en ny og fin sandkasse eller en gammel og sliten en. Og hvordan ser omgivelsene ut? Hvordan er klærne barna har på seg? Er barna tydelig kjønnede? Hvilke leker finnes der? spør hun.

– Og: Om jeg skreller vekk alt dette og prøver å gå for idéen om en sandkasse fri for markører – hvordan ser den ut da? Er det i det hele tatt mulig? sier hun.

For det er alltid slik at ikke alle som ser et bilde legger merke til detaljene. Alt betyr ikke nødvendigvis like mye, men alt kan være med på å fortelle en historie.

Å fortelle nyansert

Da Krogseth tok mastergraden sin ved Konstfack i Stockholm, ble hun opptatt av normkritikk. Det innebærer å stille spørsmål ved vedtatte sannheter. Som å spørre seg hvordan bilder, situasjoner og mennesker vanligvis blir framstilt og hvordan det påvirker oss.

– I starten syntes jeg det var litt irriterende å tenke sånn. Måtte jeg følge et skjema og tegne et lykkelig fellesskap og en i rullestol i hvert bilde? Men denne måten å tenke på har vokst på meg. Jeg liker at enkle valg jeg tar kan bidra til å fortelle mer nyanserte historier. Det har blitt en vane å tegne mangfold, foreller hun.

– Mitt mangfold er absolutt ikke perfekt. Hvis jeg skal tegne en prest for Vårt Land, er det en enkel sak for meg å hoppe over det første bildet som dukker opp av en mannlig prest, og tegne en dame i stedet. Det samme gjelder ulike hudfarger. Det betyr også at det er noen ting som er lett for meg å tegne. Mens det å strekke det og putte folk i rullestol, blir vanskeligere for meg, sier Krogseth.

Hvorfor er det slik?

– Jeg opplever at det blir veldig synlig. Det burde ikke være vanskelig, men jeg tror det blir oppfattet mer som et poeng enn det burde, og at jeg må forsvare det. Jeg har veldig lyst til å gjøre noe med det og utvide mitt eget tegnemangfold. Men det handler også om meg og hele samfunnet. Noen ting er vi kanskje mer klar for enn andre, tror hun.

– I Nattsvermerne handler det for meg om at mennesket blir til et insekt. At vi bytter identitet artsmessig og økologisk. Det er mitt prosjekt. Men det er mange lesere som har hengt seg opp i at hovedpersonen har mørkere hud, og at det er dét identitetsprosjektet handler om. Det sier kanskje også noe om hvem leserne er og hvilken fortelling de ser.

Hun har spurt seg selv om historien ville blitt annerledes dersom hun hadde latt en blond jente være hovedpersonen. Hadde man da sett mer av identitetsskiftet fra menneske til insekt?

Ulike blikk

Hun tror voksne og barn ser verden på ulike måter.

– Jeg tror barn får med seg det jeg ønsker å fortelle, mens voksne blir veldig opphengt i det etniske mangfoldet. Jeg bor i Gamlebyen i Oslo. Her er det mange barn som likner på Noor. Man kan også se små hint i boken om at det er her hun bor, foreller Krogseth.

Hun er overbevist om at det er viktig for barn å se mennesker som ikke likner på dem selv.

– Nå illustrerer jeg en bok som handler om en som er adoptert fra Asia. Adopterte barn er i liten grad representerte i norske barnebøker. Boken handler om en gutt fra Korea. Så selvfølgelig må han se asiatisk ut. Men hvordan ser en koreansk gutt ut? Det er tusen måter å tegne det på, sier hun.

I et slikt prosjekt finnes flere fallgruver. Grenselandet mot det karikerte og stereotype er er blant dem – og dette er veldig viktig å unngå, forteller Krogseth.

– Det gjør meg trygg at forfatteren, som selv er adoptert, skal godkjenne illustrasjonene, sier hun.

Mange slags forskjellighet

For noen ganger kan det også bli feil, uansett intensjon. Krogseth mener det er åpenbart mange feil man kan gjøre når man framstiller noen som ikke er som en selv, etnisk eller kulturelt.

– Jeg har kanskje gjort noen feil i Nattsvermerne. De tre søstrene har muligens navn som ikke gir mening at en familie har sammen. Kanskje navnene kommer fra helt ulike land? For jeg har bare søkt etter månerelaterte arabiske navn på nettet. Noor, som betyr lys, og Maha og Ayla, som betyr månelys, forteller hun.

Det er alltid mer man kan vise

– Utgangspunktet mitt er at vi mennesker er forskjellige på så mange ulike måter, både i det man kan se og det man ikke kan se. Jeg har lyst til å vise mennesker i mange slags former, og ikke bare reprodusere gamle karakterer. Jeg har ingen interesse av å tegne blonde prinsesser i rosa klær, hvis ikke det er et poeng. Jeg synes det er utrolig kjedelig og potensielt skadelig å bare ukritisk reprodusere det gamle. Jeg tenker at det alltid er mer man kan vise, mener Sunniva Sunde Krogseth.

– Hvis jeg velger å bare tegne hvite mennesker, er det også et valg. Jeg er opptatt av mangfold, men det er ikke mitt hovedprosjekt. Hvis jeg har et hovedprosjekt, er det først og fremst naturen.