Ambisiøs Hamlet i spennet mellom lek og virkelighet

Hamlets pappa er et spøkelse er en iscenesettelse basert på William Shakespeares Hamlet. Forestillingen går i fantasifull dialog med det originale verket og er en omskrivning som kaster nytt lys over en dramatekst mange kjenner godt fra før.

Shakespeares Hamlet har lang fartstid i teateret og er også flere ganger iscenesatt for barn. Denne gangen er det barn fra seks år og oppover som er målgruppen. Barneteatret Vårt, som tidligere har satt opp Shakespeares Otello, ser ikke ut til å ha hatt en ambisjon om å lage en «barnevennlig», forenklet versjon av Hamlet, men heller å oppfylle teatersjefens tanke om at man kan være like kunstnerisk ambisiøs når lager man teater for barn som når man lager teater for voksne.

I Hamlets pappa er et spøkelse er ikke Hamlet en voksen prins av Danmark, men et barn. Ofelia, forestillingens andre hovedfigur, er hans klassekamerat og bestevenn. Hamlet har mistet faren sin, og forestillingen viser hvordan alvorlige temaer som død og sorg kan utspille seg i et helt vanlig hjem. Språket er av i dag, og lykkes i å få frem Shakespeare-dramaets refleksjoner knyttet til død, sorg og tap på en måte som er forståelig også for unge publikummere.

Et spill i spillet

En stor styrke ved denne iscenesettelsen er hvordan den fletter inn mye av Shakespeares originale drama. Dette gjøres ved at de to barna, Hamlet og Ofelia, bruker bamser og leker til å spille ut scener og deler av de mest sentrale monologene og replikkvekslingene vi finner i den originale Hamlet. Det å la de to barnas lek utgjøre en slik ramme er et effektfullt grep, og det er tydelig at skaperne har gått i dybden på Shakespeares tekst.

Teateret Vårts Shakespeare-bearbeidelser kan ses i sammenheng med nybrottsarbeider som Hildur Kristinsdottirs Klassikere for kids, som resulterte i flere gode iscenesettelser av sentrale verk i den europeiske litterære kanon. Disse forestillingene la seg nært opptil tekstene, og det sceniske arbeidet speilet kompleksiteten til de ulike litterære verkene. Hamlets pappa er et spøkelse er også dannelsesteater med høyt kunstnerisk nivå, men her handler det mer om å vise hva en klassiker kan tåle av oppfinnsom bearbeiding. Skaperne har latt seg inspirere av originalverket og bruker dramateksten aktivt og fritt i produksjonen av noe helt nytt.

Hamlet og Ofelia av i dag

Det er Ofelia (Elisabeth Topp) som åpner forestillingen. Hun er på vei hjem til Hamlet (Jonas Delerud) på besøk når hun snubler over et rom fylt av publikummere. Hun forklarer at pappaen til Hamlet døde for få dager siden og inviterer alle til å bli med henne, men formaner publikum om å ikke snakke om døden når vi er der.

Overfor publikum fungerer Ofelia som en slags ledsager. Hun tar del i handlingen, men har alltid et øye med publikum. Det er en effektiv måte å ta publikum med inn i forestillingen på, og skaper en bro mellom scene og sal.

Ofelia tar publikum med inn gjennom fløyelstunge scenetepper til Hamlet som har forskanset seg på rommet sitt. Han virker oppjaget og i overkant årvåken. Forklaringen kommer ikke lenge etter at publikum har funnet plassene sine: Hamlet har sett spøkelset til sin avdøde far. Spøkelsespappaen fortalte Hamlet at han ble myrdet av sin egen bror, Hamlets onkel, som sitter i rommet nedenfor og ser på TV sammen med Hamlets mamma.

Både Hamlet og Ofelia er kledd i klær som kunne vært brukt av barn i dag, men kostymene, laget av Marika Åkerblom, danner samtidig en forbindelse til skikkelsene i Shakespeares Hamlet. Det at Hamlet tenker mye på døden, speiles i at t-skjorten hans har et dødninghodemotiv. Ofelia, som i Shakespeares stykke tar sitt eget liv ved å drukne seg i en elv, går med en genser med motiv fra svømmeklubben hun er med i.

Hamlets pappa er et spøkelse skaper, som i Shakespeares Hamlet, en ambivalens knyttet til hvorvidt Hamlet ser og sier det som er sant, eller om han forestiller ting fordi han er i sorg. Hamlet påkaller farens spøkelse ved hjelp av magiske klenodier som en blokkfløyte og et kubbelys. Med ett endrer lyset og musikken seg, og det skapes en uhyggelig stemning på scenen. Vi får aldri se spøkelset, men scenografien, lyset og musikken skaper en opplevelse av at det er «noe» i rommet.

Uskyldig lek?

Lek og skuespill blir noe Ofelia og Hamlet tyr til fordi de vet at de voksne ikke vil tro på deres påstander om mord og spøkelser. Etter at «spøkelsesjakten» er over bestemmer de seg for å kalle onkelen inn til avhør. Hamlets onkel, som omtales som «den morderiske drittsekken», gestaltes av en Kaptein Sabeltann-leke med en passende ond latter. I utgangspunktet brukes dukken til å spille ut et forhør av den typen barna kan ha sett på TV, men utover i leken flettes scenene fra Shakespeares originale drama inn.

Hamlets onkel og mor, og Ofelias far og bror «spilles» av ulike leker og bamser, og Ofelia og Hamlet fremfører de ulike rollene med innlevelse. Dette er underholdende og morsomt, men det ligger også et alvor og noe bedrøvelig i spillet. Det er særlig tydelig at Hamlet har mye sinne og aggresjon i seg, og at det å leke er en måte å få utløp for dette på. Delerud får frem Hamlet-skikkelsens kompleksitet, og både han og Topp balanserer fint mellom alvor og humor gjennom hele forestillingen.

Som i originalen beslutter Hamlet å bruke teater som et våpen i kampen mot sin onkel. Inspirasjonen til dette kommer fra Ofelia, som fremmer ideen om at teateret fungerer som et speil for virkeligheten. Det tvinger mennesker til å innse hemmeligheter om seg selv som de tidligere ikke har vært i stand til å vedkjenne seg. Ved å iscenesette mordet på faren vil en avsløre sannheten og fremprovosere en innrømmelse fra onkelen.

Fra lek til alvor

I Hamlets pappa er et spøkelse får publikum, gjennom Ofelia og Hamlets lek, se at Hamlet myrder sin egen familie før han selv dør. Men utenfor leken, i virkeligheten, velger han en annen vei ut av elendigheten. Etter at lekens sluttscene er spilt ut, innrømmer Hamlet overfor Ofelia at han fant på at onkelen var en morder og det kommer fram at dette har å gjøre med en opplevelse av dyp urettferdighet over å ha mistet faren. Innrømmelsen er en indikasjon på at det å fortape seg i lek, dramatisering og det som ikke er virkelig, kan være et ledd i å bearbeide sorg og tap. Det er en fin omskrivning som tar utgangspunkt i en av de mest sentrale tankene i Shakespeares Hamlet, nemlig at teater – iscenesettelse – kan være en kilde til erkjennelse og innsikt.

Selv om forestillingen har mange lag, snakker den aldri over hodet på den yngre bestanddelen av publikum på en måte som kunne få dem til å føle seg underlegne de voksne i salen. Heller enn å sjalte vekk, tar forestillingen seg bryet med å snakke til barn om død, forråtnelse, drapsfantasier og selvmord.