«Sofies verden»: Sofie i utakt med tida

Det var verken TV2-serien Sophie Elises Verden eller den feministiske tegneseriestripa Zofies Verden norske kulturkonsumenter fikk gjensyn med i fjor, men selveste Sofie Amundsens verden – Jostein Gaarders helt originale variant fra 1991. Den kunnskapstørste romankarakteren har figurert i både TV-serie- og filmformat, men i fjor var det altså i tegneserieroman hun dukket opp, utformet av franskmennene Vincent Zabus og Nicoby.

Når det franske forlaget Albin Michel lanserer boka som en oppdatert versjon av originalromanen, skulle man tro at kunnskapssynet holder 2022-standard. Men forfatterne har ikke gjort særlig mange grep for å justere maktforholdet mellom Sofie og alle de mannlige læremestrene hennes. Mye av spenningen rammefortellingen tilfører romanen, går dessverre også tapt i en litt klønete adaptasjon.

Likevel er det sider ved boka jeg setter stor pris på. Det er en oppriktighet å spore i rutene, noe jeg mistenker har smittet over fra Gaarders genuine og velmente originalprosjekt.

Utdatert kunnskapssyn

Men la oss først ta noen skritt bakover, ikke helt tilbake til utgivelsen, men til Bergen i 2002. Denne anmeldelsens rammefortelling starter nemlig ved undertegnedes effektive, men lite bærekraftige forberedelser til examen philosophicum som 20-åring. Jeg tror nemlig at min egen (ganske så trege) filosofiske oppvåkning kan si noe om hvilke endringer kunnskapsbegrepet har vært gjennom de siste åra – og hvor det er franskmennene bommer.

I dag er tanken om kunnskapsproduksjon som politisk anliggende temmelig utbredt, både i kultursektoren og utdanningssystemet. Selv fikk jeg først grep om koplingen mellom kjønn, sosial bakgrunn og definisjonsmakt i voksen alder, og først da ble de erkjennelsesteoretiske problemstillingene som behandles i Sofies verden interessante for meg.

Ta for eksempel diskusjonen mellom Platon og sofistene. Der Platon med Sokrates som talerør fremmet budskapet om at normer for rett og galt er universelle og mulig å utlede ved hjelp av fornuften, hevdet sofistene at det hele avhenger av ståsted. Løsrevet fra kontekst, slik den presenteres hos Gaarder, gis ikke relativismedebatten særlig mye liv. Men anvendt på et eksempel jeg kan relatere til, diskutert ut fra vilkårene i en konkret situasjon, kan jeg ta for alvor innover meg hva det vil si at «mennesket er alle tings mål», slik sofisten Pytagoras uttalte.

Derfor framstår det underlig for meg at franskmennene ikke har benyttet anledningen til å bruke Sofie – hennes passive rolle i kommunikasjonen med Alberto, og den endeløse strømmen av mannlige perspektiver han lar skylle over henne – som utgangspunkt for en slik drøfting. Situasjonen er jo et slående eksempel som levendegjør sofistenes argument om at det gode og rette vil se ulikt ut fra forskjellige menneskers synsvinkel. I en oppdatert versjon av romanen burde forfatterne ta innover seg at en filosofihistorie fortalt fra patriarkatets side blir en annen enn den ville blitt om flere stemmer hadde sluppet til.

Brevkurs i filosofi

Kort oppsummert, for dem som av en eller annen grunn ikke skulle ha fått med seg plottet: Plutselig en dag, helt ut av det blå, mottar 14-årige Sofie en mystisk konvolutt. Den viser seg å inneholde starten på et omfattende brevkurs i filosofihistorie. «Hvem er du?» står det i første brev. Og i neste: «Hvor kommer verden fra?»

Mannen som har påtatt seg å vekke Sofies eksistensielle undring til live, er den hemmelighetsfulle Alberto Knox, som tar Sofie fra mytologien, via arverekka av greske filosofer fra Demokrit til Aristoteles, videre til hellenismen, middelalderen og barokken. Decartes, Spinoza, Kant, Hegel, Marx og Sartre får du først gleden av å møte i bind to.

Like overraskende som Alberto, dukker den jevnaldrende jenta Hilde opp – i form av brev skrevet til henne fra faren som utstasjonert FN-major i Libanon. I originalboka er Sofies nysgjerrighet på brevene hun får tilsendt fra Hildes far viktig for framdriften i plottet. Hvem i alle dager er Hilde, og hvorfor sender faren brevene til Sofie?

Kunnskap som kapital  

Da jeg satt i hybelen ved Mariakirken og pugga til exphil, var det allerede over ti år siden Sofies verden hadde kommet ut. Jeg hadde prøvd meg på boka et par ganger gjennom ungdomsskolen, men mista interessen innen Alberto fikk gjort seg ferdig med mytologien. Jeg identifiserte meg aldri med Sofie, og syntes det virket fremmed å skulle undre seg over noe særlig utover hvem som skulle holde neste hjemmefest. Hvorfor lese Gaarder, når man kunne lese Sandemo og Hjorth – eller enda bedre, se på Angela (My So Called Life) på TV2?

Eksamen gikk fint. Det var verken fordi jeg leste Arnfinn Stigens pensumbok Tenkningens historie særlig nøye, eller som enkelte av medstudentene mine lot meg rive med av Sofies verden, men fordi jeg hadde regna meg fram til at vi mest sannsynlig ville komme opp i Kant og Hume. Kunnskapen min om hva som lå i begrepsparet a priori og a posteriori var i beste fall overfladisk, og jeg forstod fint lite av nytten jeg kunne ha av å kjenne forskjellen – utover kapital i form av karakterer, selvsagt. Men 12 års norsk skolegang pre Kunnskapsløftet hadde satt meg i stand til å gjengi oppsummeringsheftet i et språk som likevel overbeviste sensorene.

I 2002 ville det nok fortsatt vært vanskelig for meg å identifisere meg med en modelleser drevet av nysgjerrighet på filosofiske problemstillinger. Men da jeg i 2022 endelig leste Gaarders roman ferdig for å kunne sammenligne den med tegneserievarianten, forstod jeg godt at den kunne gitt meg en dypere erkjennelsesfilosofisk forståelse enn det eksamenspugginga mi resulterte i. For en leser med litt ekstra overskudd til eksistensiell undring, har boka litt av hvert å by på.

Mer enn pillesukring

I romanen dukker nemlig Alberto etter hvert opp i stadig mer uforklarlige sammenhenger, som på en videokassett med levende bilder fra Athen 402 f.Kr. Også i tegneserien tøyes fysikkens lover, for her tar Alberto Sofie med seg til de ulike historiske epokene filosofene befinner seg i. Og i begge fortellingene blir den like mystiske Hildes tilstedeværelse gradvis mer forvirrende. Plutselig står Sofie ansikt til ansikt med Hilde i drømme, for så å våkne med halskjedet hennes i senga. Neste dag leser hun om kjedet i et nytt brev fra FN-majoren.

Er det jeg som drømmer at jeg er en sommerfugl, eller sommerfuglen som drømmer at den er meg? Er det drømmeverdenen eller den jeg opplever i våken tilstand som er den virkelige? Akkurat sommerfuglen har Gaarder hentet fra taoisten Chuang-tzu, men spørsmål om hva slags erkjennelser vi faktisk har tilgang til, er det ifølge Alberto flere som har balet med. Ved siden av Shakespeare nevner han den spanske dikteren Calderón og vår egen Holberg som representanter for refleksjoner over livets tette forbindelse til fiksjonen. Og ved hjelp av denne informasjonen, innser Sofie til slutt at hun er en fiktiv karakter i boka FN-majoren sender hjem til Hilde i brevform.

Ut av ruta

I tegneserien er det Shakespeare alene som får være talsperson for denne samlinga ontologiske utfordringer. Etter å ha støtt på en teatertrupp i skogen, som strør om seg med kjente sitater fra dikteren, får Sofie bokas siste forelesning. Som i filosofihistorien forøvrig, har pendelen svingt mellom materialisme og idealisme, men nå som de er kommet til barokken, eksisterer de to anskuelsesformene ifølge Alberto side om side.

Når Sofie så oppdager seg selv tegnet inn som karakter i tegneseriemanuskriptet hun finner i FN-majorens hytte, gjør hun opprør mot konvensjonen det er å holde seg på innsida av tegneserierutene. Hun klyver ut til den hvite rammen rundt, og gjør på den måten også opprør mot de materialistiske filosofenes deterministiske forståelse av tilværelsen som forutbestemt. Eller gjør hun egentlig det? Hva om også opprøret er iscenesatt og planlagt av han som trekker i trådene, nærmere bestemt majoren? Eller Zabus og Nicoby? Kan det være Gaarder sjøl? Det er til å bli svimmel av, dette.

Tapt i adaptasjonen

Tegneserien gir meg som sagt gode vibber, til tross for at jeg finner noen ganske avgjørende mangler som jeg snart kommer til. Jeg synes nemlig franskmennene klarer å overføre noe av det fineste ved Gaarders originalverk; insisteringa på at det finnes lesere som Sofie der ute, som er i stand til og ønsker å rives ut av tralten. Ikke fordi de har noe å tjene på det i livets konkurranse, men fordi de søker en dypere mening med tilværelsen.

Men når det er sagt: Den største høna jeg har å plukke med tegneserieskaperne, er at jeg måtte lese Gaarders roman for å forstå sammenhengen mellom de erkjennelsesteoretiske poengene og Sofies oppvåkning. Før jeg leste originalen, virket Sofies opplevelser mer som en tilfeldig ramme, et friminutt hvis funksjon var å gi hjernen litt hvile før neste forelesning. Jeg tror det skyldes to ting.

Nummer én: Om boka handla om materiell historie, er jeg sikker på at tegneserieformen ville banket verbale framstillinger ned i støvlene. Men her er det altså snakk om formidling av særdeles komplekse idéer. Det er liksom noe med at hele den kulturhistoriske konteksten Alberto formidler faktisk kunne oppstå som følge av skriftkulturen. I den grafiske romanen synes jeg de visuelle framstillingene tilfører for lite, særlig når de stjeler plassen som kunne vært brukt til å skrive fram mer kontekst. Uten haugevis med forhåndskunnskap blir det vanskelig å forstå sammenhengen.

Nummer to: Hos Gaarder utvides realismebruddene i rammefortellingen gradvis. I tegneserien skjer alle mulige slags overnaturlige ting før Sofie har ankommet antikken, uten at det får noen funksjon i plottet. Allerede i første kapittel reiser Sofie til vikingtida, og treffer en miniatyrutgave av Tor med hammeren. Jeg forstår at franskmennene har falt for fristelsen det er å kunne framstille epokene visuelt helt fra starten. Men da mister de også muligheten til å la bruddene med realismekontrakten få drive fortellinga framover. Når det fantastiske framstår som grunnpremiss, blir vi ikke nysgjerrige på hva som gjør at de fysiske lovene plutselig kan utfordres, som i originalen. Og enda verre: Leseren mister muligheten til å kople utviklingen i bokas virkelighetskontrakt til de erkjennelsesteoretiske poengene.

Får være måte på geniforklaring 

Bart Simpson lar seg med god grunn fyre opp når han blir sammenligna med Stewie Griffin. Som i de fleste dårlige sitcoms, er humoren i Family Guy sjelden knytta til karakterenes psykologi eller konteksten rundt dem. Fordi verken Sofie eller Alberto har noen virkelige personlighetstrekk eller identitetsmarkører som kan gjenkjennes og gjøres humor på, blir franskmennenes forsøk på morsomheter hjelpeløse på samme måte. Hvem som helst kunne fortalt «vitsen» i en hvilken som helst situasjon.

Etter en typisk replikkveksling hvor Alberto gir en (faktisk ganske slapp) analyse av teknologiens betydning i det moderne samfunnet, som strekker seg over åtte ruter og som Sofie får to ruter til å oppsummere, endrer hun plutselig tema tilsynelatende uten grunn: «Alberto du er den snilleste og flinkeste filosofilæreren jeg har hatt!» Cut to Alberto: «Det får jeg endelig håpe … Du har jo aldri hatt noen annen!» Badum-bum-ching? Virkelig?

Og så er jeg faktisk litt usikker på om dette er tilsiktet ironi eller ikke: «Her har vi noen av renessansens største vitenskapsmenn …» hvisker Alberto til Sofie med dårlig skjult beundring, før forfatterne i neste rute legger følgende selvmytologiserende replikk i munnen på Copernicus: «Ingen andre enn jeg hadde noensinne trukket i tvil at jorden var universets midtpunkt!». Det får da være måte på geniforklaring?

Utenpåklistret politisk budskap

Etter tilbakelagt exphil og et mislykket forsøk på kunsthistorie – til det hadde jeg for lite kulturell kapital – var jeg snart i gang med såkalte «Globale utviklingsstudier», og min politiske oppvåkning var så smått i gang. Nå var jeg på samfunnsvitenskapelig side av Nygårdshøyden, og talte for Tobin-skatt og sannsynligheten for det amerikanske imperiets fall.

Men det skulle ta meg ytterligere ti år før jeg kom i gang med retorikkstudier og innså at de til nå livløse glosene fra erkjennelsesfilosofien hang sammen med politikken, og faktisk også hadde noe å si for meg selv som deltager i et demokrati. Gjennom for første gang oppriktig interesserte studier forstod jeg at kunnskap er noe mennesker lager i fellesskap. Men de som får være med og bestemme hvordan verden skal forstås, er i de fleste tilfeller dem som allerede sitter på privilegiene.

I Zabus’ og Nicobys 2022-versjon målbærer Sofie en kritisk stemme når hun trekker fram Platons mer kvinnevennlige tenkning til fordel for Aristoteles’. «Jeg er drittlei av at alle filosofer skal være menn! Blir det ikke litt forandring snart?» roper hun. Men når synspunktene ikke får lov å spille inn verken på Sofies definisjonsmakt i dialogen eller utvalget av filosofer, blir budskapet utenpåklistret og uten funksjon. Forfatterne har godtatt premisset om at ingen kvinner hadde mulighet til å filosofere, i stedet for å la seg inspirere av de mange filosofihistoriene der kvinner faktisk er godt representert.

Dagens Næringslivs Øyvind Holen kalte boka «260 sider med mansplaining» (abo.). Det var neppe tegneserieskapernes intensjon, men jeg er tilbøyelig til å si meg enig. En våken Sofie ville for det første langt i fra godtatt den statiske mottakerrollen hun gis i dialog med de mannlige filosofene. For det andre ville hun ha krevd sin rett til å fortelle historien på nytt – i tråd med sine filosofihistoriske medsøstres bidrag til den.

Allvitende lærer

Jeg har ingen problemer med Sofies karakteristikk av Alberto som en snill mann. Som sagt synes jeg prosjektet framstår velment fra alle de involvertes side. Men at han skulle være en spesielt god lærer, den er verre å svelge. For meg framstår undervisningsstilen hans som et illustrerende eksempel på det pedagogen Paulo Freire kalte bankmodellen, hvor læreren presenterer seg som den uvitende elevens motsetning.

Under retorikkstudiene mine dukket det for første gang i utdannelsen min opp en lærer som var nysgjerrig på mine erfaringer og de faglige fortolkningene de satte meg i stand til å gjøre. Faren hans var professor, min var sveiser. Han hadde (tipper jeg) skolegangen sin fra Oslo nord, jeg hadde min fra Fjell utenfor Drammen. Jeg tror ikke han stilte ikke spørsmål for å teste om jeg kunne gjengi, men fordi han mente at akkurat min forståelse kunne tilføre noe annet enn hans egen. Det gjorde i hvert fall at jeg etter hvert ble i stand til å kople egne erfaringer til kunnskapen jeg ble møtt med, for så å utfordre den, om den brøt med noe jeg selv hadde sett og opplevd. Måten vi snakka om Platon på viste meg at diskusjonen hans med sofistene hadde betydning i mitt liv.

Spørsmål av i dag

At Sofies personlige historie og kjennetegn ikke kommer til uttrykk, gir derfor mer problematiske utslag enn blødmefylt humor. Uten identitetsmarkører blir historien også mindre interessant som oppvåkningsberetning. For det å være bevisst i dag, dreier seg jo om å vite hvordan samfunnsstrukturene virker inn i livene våre på ulike måter – avhengig av hvem vi er.

De store bokhyllene og villaen nær marka skulle tilsi at Sofie sorterer under øvre kulturelle middelklasse. Legningen hennes vet vi lite om, men vi vet at hun er en ung kvinne, sannsynligvis hvit og uten funksjonsnedsettelser. En Sofie av i dag ville nok spørre seg hva disse faktorene betyr for hennes mulighet for å relatere til og utfordre den kunnskapen som alle de mannlige, kanoniserte filosofene fra overklassen finner så viktig.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Våken på ekte

Som voksen leser synes jeg nok at de gamle gutta Alberto snakker med stiller et og annet spørsmål som er ganske så relevant. Men eksistensiell nysgjerrighet er et stort privilegium som det har tatt meg mange år å opparbeide meg.

Som skissert over, kan det godt hende den smått kyniske og svært resultatorienterte 20-åringen jeg var hadde oppnådd en mer grunnleggende forståelse av filosofihistorien, hadde jeg fått den servert som et eksemplifiserende narrativ. Selv om jeg tviler på at jeg hadde hatt overskudd til det, vil jeg ikke avfeie at Sofies verden kunne ha sådd et frø av undring som på sikt ville kunne vekket en filosofisk nysgjerrighet hos meg.

Min filosofiske oppvåkning kom i voksen alder og var avhengig av en lærer som viste meg koplinga mellom kunnskap og retorisk handlekraft. Men hadde noen presentert meg for de retoriske aspektene ved erkjennelsesteorien allerede som exphil-student, tror jeg nok ganske sikkert at jeg ville ha vært mottagelig for budskapet.

I dag forventer de unge en deltagende tilnærming til læring, og ofte legger de også til grunn et kunnskapssyn som tar innover seg de sosiale og politiske prosessene som former virkeligheten. En ekte våken Sofie av 2022 ville ha protestert mot kanonutvalget, trukket fram kvinnelige filosofer og utfordret Albertos patriarkalske undervisningsstil. Derfor blir fraværet av et sånt perspektiv påfallende i en versjon som gir seg ut for å være oppdatert til dagens kulturelle klima.