Anmeldelse «Bråkebøttebaluba»: Hvorfor så retro?

Enhver som noensinne har fulgt med på popmusikk med mer enn et halvt øre, vet at det er umulig å sette et skarpt skille mellom kommersialitet og kvalitet. Javisst finnes det mye drit, men kampen om å dominere tidsånden provoserer også fram ting som er banebrytende og bransjeveltende om hverandre. Sånn har det i grunnen vært siden pop begynte å eksistere, men anerkjennelsen av det i musikkpressen er også blitt tydeligere de siste ti årene, og den begeistrede omfavnelsen av kunsten i kommersen som blant annet har fått navnet poptimisme.

Den tendensen går det an å mene mangt om. Men selv om det er blitt vanlig å lete etter kvaliteten i den aller mest kommersielle musikken, gjelder liksom andre regler i popmusikk for de minste – her blir det i mye større grad trukket skarpe skiller mellom børs og sovesal. Grovt sagt: «Plastikkmusikk» på den ene siden, Smurfehits og andre vederstyggeligheter, og «kvalitetsmusikk for barn» på den andre siden, laget med gode råvarer, «ekte instrumenter» og mer eller mindre oppbyggelige budskap.

Grunnen til at skillet trekkes opp er på mange måter fordi det finnes i virkeligheten – den verste samlebåndmusikken laget for barn kan gi selv hardnede afterski-kynikere bakoversveis. Samtidig er det en motsetning som kan gi den alternative barnemusikken og den alternative barnekulturen – som denne publikasjonen for eksempel beskjeftiger seg med – et noen ganger litt ukledelig, selvgodt trekk. Det er åpenbart fint at det lages alternativer, det er fint at det finnes dyktige musikere og låtskrivere som ønsker å ta barn på alvor – men man tar seg i å undre over hva denne markante avstanden til det kommersielle innebærer. Gjør det det vanskeligere å nå frem med musikk som låner fra begge sider av gapet, for eksempel? Er det en innpoding av litt småsnobbete holdninger til hva som er bra og ekte musikk som ikke egentlig er spesielt brukbar i møte med andre typer musikk senere i livet? Gjør det målgruppen for kvalitetsbarnemusikken snevrere enn den trenger å være, og gjør det at barna som er i målgruppen allerede blir eksponert for et snevrere felt av artister enn nødvendig?

Lanserer youtube-kanal

En duo som uansett tar skjeen i egen hånd og som brenner for formidling av god barnemusikk, er Silje Sirnes Winje og Maria Solheim, som for en knapp måned siden kom ut med sitt andre barnealbum, Bråkebøttebaluba. I den forbindelse lanserte de også en youtubekanal med samme navn som album, hvor de ønsker å promotere nettopp alternativ norsk barnemusikk, både den de selv har laget og den andre artister står for per i dag. Et bidrag til å ta musikk for barn mer på alvor. Det er et konstruktivt grep, basert på solid erfaring. Winje har vært programleder i NRK Super – det var i den forbindelsen hun møtte Solheim. I dag er hun innholdsprodusent for «Nordic Family», som er en barne- og familiekanal på Youtube.

«Mange barn opplever sin første musikk på Youtube, og blir kjent med Crazy Frog og Elsa i Frozen der. De får sett og hørt mye engelskspråklig musikk, men lite norsk kvalitetsmusikk. Det er superviktig med god barnemusikk for språkutviklingen, og det vil vi gjøre noe med,»  sa Winje i et intervju med Ballade da albumet ble sluppet. Der beskriver de hvordan det er lett å falle mellom to stoler: Ny, fortrinnsvis engelskspråklig kultur med betydelige økonomiske muskler på den ene siden og klassikere foreldre husker fra sin egen barndom – det være seg Egner, Lindgren eller Knutsen og Ludvigsen – på den andre siden.

Retropoppastisj

Så det er kjærkomment, slike initiativer kan sikkert hjelpe foreldre med å finne frem til musikk de kan være bekjent av å spille for barna sine i en travel hverdag. Men hva med albumet Bråkebøttebaluba, som utspillene og initiativene har kommet i forbindelse med? På mange måter fungerer den som en oppsummering av mye av den alternative barnemusikken som lages i Norge for øyeblikket. Et livlig og fargerikt knippe låter, skrevet for å appellere til det rampete og fantasifulle barnesinnet. Sjangermessig er det en pastisj som i all hovedsak nikker tilbake mot retropop og rock fra 60-tallet, ironisk nok musikk som i sin tid ble avskrevet som nettopp tyggegummipop, ikledd et tight og forholdsvis moderne bandbasert lydbilde.

Bandet er sterkt også, det består foruten Solheim og Winje av Karl Oluf Wennerberg på trommer, Tor Egil Kreken på melodisk bass, Eiolf Ødegård på tangenter og Christer Slaaen, som fungerer som produsent, medkomponist og arrangør, mens det er Winje som har stått for brorparten av komponeringen på albumet. Det er rom for mye spill i dette albumet, de har til tider sluppet seg løs – og kakofonien på «Se på meg!», hvor hele låta liksom kollapser i lyden av barn og instrumenter som formelig flyr veggimellom, er en liten produksjonstriumf, noe av det mer spenstige jeg har hørt innenfor dette landskapet, hvor man liksom har tatt tak i det psykedeliske potensialet i barns kaotiske natur.

Snurrige popornamenter, milde omgivelser

Lydene av barn lurer i hjørnene både her og der, som på en sval og hurtig låt som «Pallplass en knallplass». Der får retropopen ordentlig luft under vingene med melodisk perkusjon, barnejubel og vekslende fortellerstemmer som forteller en historie om at det ikke nødvendigvis alltid er så viktig å bli nummer én i konkurranser. Den låta er et tydelig eksempel på at Bråkebøttebaluba på sitt beste låter hakket mer forseggjort enn mye lignende barnemusikk i Norge for tiden. Virkemidlene, altså et poprockband utvidet av lydeffekter, melodisk og eksotisk perkusjon og flotte orgellyder, er for så vidt velkjent stoff, men orkesteret skrider til verket med et overskudd og en stilsikkerhet som river ned lettveggen mellom psykedelisk-inspirert poprock for barn og den som lages for voksne i alle aldre nå til dags.

Samtidig er det mye som er kjent materie her også. Albumet avslutter for eksempel på vanlig vis, med en rolig og følsom låt, «Male en himmel». Det rampete giret i «Ko Ko Konsekvenser» oppleves også som litt mer oppskriftsmessig – trass i tittelen er i det hele tatt Bråkebøttebaluba et album som føles aller mest genuint og givende der hvor grunntonen er fabulerende og munter, snarere enn tøff i trynet. Det er også der bandet er på sitt beste, når de kan lage snurrige pop-ornamenter i milde omgivelser.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Hvorfor så retro?

Om noen hadde spurt meg om hva slags alternativ barnemusikk som finnes i Norge i dag, kunne Bråkebøttebaluba vært en helt OK introduksjon og oppsummering. At de i tillegg brenner for feltet er en bonus her, og et bidrag til å styrke scenen. Samtidig ville albumet tjent som en grei oppsummering av det som muligens kan oppleves som litt trangt med feltet for øyeblikket. Det har ikke med kvaliteten på arbeidet å gjøre – kvalitetsmusikk jo nettopp refrenget i innsalget av denne musikken, det skal være noe fiber der, noe som skaper skikkelige mennesker av smårollingene – men hva er egentlig årsaken til at man i så gjennomgående grad leker med låtformularer fra forgangne tiår? Har det å gjøre med at samtiden nesten per definisjon fremstår som blottet for kvalitet?

Det er på ingen måte noe galt i å gi barn en smak på eldre musikk, og Solheim og Winje er eksempler på artister som gjør det med integritet og titt og ofte også med egenart. Men det finnes saktens også andre måter å ta opp konkurransen med Crazy Frog og desslike på, måter som i større grad tar i bruk virkemidler vi kjenner igjen fra hitlistene nå til dags. Og man tar seg i å lure på om denne musikken kanskje også marginaliserer seg selv med den nokså markante avvisningen av nåtidsperspektiver. I den norske barnealbum-jungelen er det rett og slett fremdeles godt med plass til mer moderne produsenter og artister. Det kunne tettet et gap mellom det barn møter ellers av musikk og det foreldrene ønsker at de skal høre på. Og det er ikke som om det nødvendigvis ville gått ut over potensialet til en plate som Bråkebøttebaluba heller – når jeg nevner disse problemstillingene i denne teksten, er det i stor grad fordi Winje og Solheim med denne utgivelsen inviterer lyttere til å tenke på hva som er ståa for hele det norske barnemusikkfeltet. Og fordi det føles som om det vil være plass til mange forskjellige former for barnemusikk i deres omfattende musikkformidling. Det står det respekt av.