På bokhandlerforeningens topp 10-liste over oversatt barne- og ungdomslitteratur finn du to titlar frå serien Gutta i trehuset. Fem andre plassar er opptatt av seriar som er forbausande like. Og det er ein grunn til at dei er på lista, for borna elskar dei. Men topp 10-listen er jo berre salgstal, og fungerer i praksis som ei fossil utgåve av Netflix sjølvoppfyllande smaksprofeti. Peiker gjengangarane på lista på at vi litt for ofte lar desse listene fungere som grunnlag for kvalitet når vi kjøper litteratur til barn og unge?