Baby-musikkteater med tvetydige signaler

Teater for barn under tre år er sjelden vare på institusjonsteatrene i Norge. Men på Det Norske Teatret inviteres nå de aller yngste inn til Scene 2 på Drake-zoo, en oppsetning som overhodet ikke mangler ambisjoner.

Drake-zoo er et samarbeid mellom Det Norske Teatret og teaterduoen Dieserud/Lindgren, som står for idé, regi, kostymedesign og koreografi. De har tidligere produsert to musikkforestillinger for barn under tre år, som har blitt spilt i flere land. Babyoperaen Korall Koral fra 2009 stod lenge på programmet i Operaen, og Høyt oppe i fjellet fra 2011 har tidligere blitt spilt på Det Norske Teatret og spilles i disse dager på operaen i San Fransisco – begge med musikk av Maja Ratkje. I Drake-zoo er det den anerkjente komponisten Julian Skar som står for lyd og musikk. I tillegg har dramatiker Maria Tryti Vennerød skrevet «drake-dikt» til forestillingen.

Sakte bevegelser og gjentagende musikk

Når vi kommer inn i teaterrommet møtes vi av dragenes karakteristiske stemmer – i starten veksler de mellom fuglekvitter og kråke-aktige, insisterende lyder på innoverpust. Tre drager beveger seg uten å respondere særlig på at publikum kommer inn. Både kostyme og scenografi er utelukkende i blå- og oransjetoner. Det er plassert puter i en sirkel rundt scenen, som ordløst instruerer publikum til å sette seg ned.

Forestillingen er preget av langsomme sekvenser der skuespillernes fysiske karakterarbeid er i fokus, uten at det fortelles en historie. Noen få handlinger bryter roen, som når en drage hopper opp i treet og henger opp ned og hvisker rytmiske drage-dikt.

Musikalsk utvikler lydbildet seg til å bli mer og mer preget av lange vokaler og sang utover i forestillingen. Det meste av musikken er vokal, med et par unntak hvor lyden kommer fra scenografiske elementer. Lydbildet blir etter hvert supplert av melodier som synges ut i luften nesten som kulokk. Det blir en komposisjon av lyder som låter som en jungel av individuelle stemmer.

Fikk du med deg anmeldelsen av Tigerstadskids i Oslo rådhus? – Hvem lytter til tigerbrølene?

Bryter med forventningene

Drake-zoo har en estetikk og en kommunikasjonsform som utfordrer forventningene knyttet til teaterets møte med de aller minste.

Ved å lage en ikke-lineær historie, utforske det sanselige, og å ha fokus på en kunstnerisk idé i motsetning til å tenke tilpasning gjennom forenkling, er den i tråd med feltets nyere oppfatning av scenekunst for de aller yngste. Særlig bærer forestillingen preg av å gi rom for egenverdien av det musikalske, og av å forene lydbildet og det fysiske spillet på en gjennomført måte.

Møte med mageplask

Kvaliteten på det performative møtet med de aller minste, står det dårligere til med.

Premissene for interaksjonen legges i foajeen rett før forestillingen starter: En ansatt ønsker velkommen uten å samle oss. Hun starter med ordene: «Det er ikke lov…» og fortsetter med en rekke formaninger. For eksempel får vi lov til å sitte på gulvet inntil øyene der dragene er, men ikke i området på midten mellom øyene. Vi blir oppfordret til å la barna flytte på seg under forestillingen, som om scenerommet er «en zoologisk hage», men barna bør ikke ta på balansemattene – for da kan de klemme seg.

Hvis meningen er å gjøre de voksne trygge og å skape forventninger om det som skal skje, er dette et mageplask. Beskjedene er langt mer forvirrende enn oppklarende: Det er en uhyre dårlig idé å si til en ett-åring og hennes foresatte at hun godt kan gå opp på scenen – men at hun vennligst ikke må røre balansemattene. Så lett er det ikke å temme drager.

Tyr til trygge konvensjoner

Konsekvensen blir at alle barnas forsøk på å forlate sin respektive pute blir stoppet av de voksne.

På et tidspunkt ser jeg en jente som reiser seg opp og strekker ut armene på samme måte som en av dragene, hvorpå den voksne setter henne ned igjen. Selv ikke dette oppfattes som lov. Flere ganger reiser nysgjerrige småbarn seg og går forsiktig mot dragene, og i disse øyeblikkene oppstår en dirrende spenning om hva som kan komme til å skje. Men så skjer det som etter hvert blir mer forutsigbart enn de gjentagende, koreograferte bevegelsene til dragene: At en voksen forter seg å hente dem tilbake til sin tilskuerplass.

Et spørsmål man kan stille seg er hvorfor Dieserud/Lindgren prioriterer å ha det de kaller «balansematter» på scenen hvis det er et problem at barna kan klemme seg under dem? Hvis de virkelig vil at barna skal kunne gå rundt og oppleve dragenes verden, er det en dårlig idé å ha scenografiske elementer som hindrer barna i å bevege seg fritt.

Følg Periskop på Facebook for å følge debattene om kunst for barn og unge.

Mangler strategier

Mange av barna observerer ivrig dragenes bevegelsesmønstre og lyder, men det er også tre – fire barn som gråter av og på gjennom hele forestillingen og tydelig er redde. Kanskje kunne et mer kunstnerisk gjennomtenkt møte i foajeen ha hindret noen av barnas engstelse fra starten av.

Skuespillerne har heller ikke noen strategier for å hente de «bortvendte» barna inn igjen. Det mangler både store nok taktskifter i dramaturgien og lure nok grep i øyeblikket for å snu situasjonen.

Mangelen på strategier blir til hinder for det performative potensialet som ligger latent i forestillingen, og særlig i musikken. Da jeg fikk sett en annen forestilling hvor det kun var sju barn til stede opplevde jeg i høy grad hvordan barna responderte gjennom utprøving av ulike lyder og toner, imitasjon og medmusisering. Det uforutsigbare ved barnas spontane bidrag i musikken gjorde at jeg også lyttet på en mer årvåken måte.

Dette viser at det ligger et sterkt performativt potensiale i forestillingen som kunne blitt satt mer i sving med en tydeligere formidling av publikumsrollen og klarere strategier i møte med målgruppens respons.

Versjon for voksne

Spesielt for Drake-zoo er at det spilles en versjon for barn og voksne og en annen kun for voksne – et signal om at forestillingen skal kunne være kunstnerisk interessant også for et voksent publikum.

I voksenversjonen er det dramaturgiske forløpet helt likt som i versjonen for barn, mens spillestil og musikk er noe annerledes. En fremtredende forskjell er at dragene fremstår skumlere, med mer fiendtlige blikk og med stemmer som innimellom lager ulyder. Men dragene blir ikke farlige nok, idet de holder seg på sitt territorium og aldri egentlig truer oss. Den mer fiendtlige holdningen forsterker bare skillet mellom publikum og skuespillere og gjør de voksne ekstra stille. Spillet under disse rammene oppleves monotont og lite engasjerende, og vi får erfare det motsatte av hva som er hensikten, idet forestillingen ikke er like interessant for voksne – når de aller yngste ikke er i rommet.

Tvetydige signaler

Drake-zoos store styrke ligger i at barna kan blåse liv i musikken og gjøre forestillingen relevant ved selv å søke kontakt med dragenes verden. Men det performative potensialet begrenses av tvetydige signaler om publikums plass i forestillingen, samt mangel på strategier i møte med målgruppen.

Forestillingen skal likevel ha ros for å tørre å utforske mer voksne teaterkonvensjoner ved at de ikke kommer barna i møte med aktiverende blikk og initiativer til interaksjon. At den prøver seg på en relativt lik tilnærming til både småbarn og voksne, viser dessuten en spennende måte å tenke om målgruppen på. Mange av barna følger også nysgjerrig med.

Men teater for de minste krever at man også har en plan for å ta imot ulike typer av reaksjoner. Kvaliteten på musikken eller dramatikken kan være så høy den bare vil, men hvis publikum gråter av redsel, hører vi ikke dragediktene som hviskes fra treet. Sånn er det bare.