Bárður Oskarsson lager eventyr av kjedsomhet

Hva skal til for å bryte hverdagens rutiner? Hvordan løfte en helt vanlig dag til å bli spesiell? Bárður Oskarsson lar hunder, katter og kaniner pirke i det vante og åpner opp hverdagen med den største selvfølgelighet og en liten dose sårhet.

En hund, en katt og ei mus, Den flate kaninen og årets vinner, Treet, er alle bildebøker med dyr i alle roller. Disse tre bøkene av Oskarsson har et tilforlatelig, hverdagslig preg, helt vanlige situasjoner og hendelser som stort sett ikke gir grunn til å sperre øynene opp. En mus kjeder seg, en katt kjeder seg, en hund kjeder seg. En hund er ute og går. En kanin undrer seg over hva som kan befinne seg på den andre siden av et tre.

Alle tre bøkene åpner opp for en mulighet: Å bli i det vante eller å la seg forføre av noe.

Post Hakkebakkeskogen

I En hund, en katt og ei mus (2004) er det relativt mye tekst for hvert oppslag. Likevel oppleves teksten nærmest overflødig, illustrasjonene har et sterkere driv i seg enn teksten har. Leseren møter ei mus, en katt og en hund som alle kjeder seg. I deres verden er det ingen farer som truer: Katten har sluttet å jakte på mus. Hunden har sluttet å jage katten. Dessuten får ikke hunden lov til å gjø lenger. Det er som en neddopet verden, et kontrollert sted der behovet for lek, frihet og uttrykk er lagt en sterk demper på. Jeg tar meg i å tenke på Morten Skogmus’ lov fra Hakkebakkeskogen: «Alle skal være venner. Ingen får lov til å spise hverandre.» Nå er dyra der, og de kjeder seg.

I ren Tom & Jerry-stil må det jo skje: Hunden bare MÅ gjø. Det skremmer katten, som jager musa. Og den skremte musa hevner seg på hunden. Til slutt setter de seg i stua og snakker sammen, oppjagede etter disse uvante hendelsene. Og de finner ut hvor koselig det er å sitte slik og prate.

Bildene i En hund, en katt og ei mus er kvadratiske, stort sett sentrert rundt én karakter. Det er lite annen scenografi i utsnittene, kanskje ett annet element (ost, garnnøste, en skygge). Oppslagene har alle nyanser av brunt, et par ganger med enkelte fargebrudd.

Eventyret i denne boka handler om befrielsen i å bryte ut av vanen. Teksten er unødvendig med så rene og talende illustrasjoner.

Å fly til værs

Tekstmengden er betraktelig mindre i Den flate kaninen (2011). Denne boken kan også leses uten tekst, men her glipper sluttpoenget dersom man gjør det.

Den flate kaninen er den mest eventyrlige av de tre. Den har samme oppbygning som En hund, en katt og ei mus, men paletten er en annen, mer variert og med lysere farger.

Også her bruker Oskarsson en hund som en av hovedkarakterene. Den er ute og går tur i et bymiljø når den oppdager en helt flat kanin i veien. Trolig er den overkjørt, den ser absolutt død ut. En rotte kommer til, og de funderer over hva de skal gjøre. Det tar tid. Det er en viktig oppgave. Så får de en idé de tror er gjennomførbar. Det tar en hel natt, men til slutt er det klart: De har laget en drage som de fester kaninen til. Vil den fly?

Hunden og rotta forholder seg til døden som en selvfølge. Men de tenker også at den flate kaninen kan få det fint hvis den får en luftetur. Fordelen med å være flat er at man kan festes med limbånd til en drage og faktisk få fly om det er passelig med vind. Det gjør hendelsen til et eventyr i hverdagen og en mening med livet (på 42. forsøk). Tilforlatelig og hverdagslig uttrykt, som en del av en hvilken som helst dag. De store, åpne flatene i bildene gir rom til leserens egne tolkninger og tanker.

Hilbert, du lyver!

Årets prisvinner Treet (2017) er boken med størst dissonans i seg. Bildene er også her holdt i det samme formatet, men i sort/hvitt denne gangen. Kaninen Bob er på vei hjem fra butikken når han ser et tre et stykke borte. Det får ham til å stanse opp og undres over hva som kan befinne seg på andre siden av treet, der har han faktisk aldri vært før. Nysgjerrigheten og utferdstrangen er vekket i Bob når hunden Hilbert entrer scenen og kan fortelle at det ikke er noe spesielt å se bak treet. Bob er over seg over at Hilbert faktisk har vært der, og det blir starten på en historie fra Hilbert som ender med at han kan fly, og har fløyet over hele verden. Bob hopper av spenning og fryd og en ekstatisk voksende utferdstrang. Men Hilbert vil ikke vise at han kan fly. Han er for sliten til det. Tvilen vekkes i Bob – er dette sant? Kanskje Hilbert står der og skrøner?

Bob går aldri bort til treet. Han går videre.

Bárður Oskarssons sterkeste bok av disse tre er utvilsomt Treet. Historien i teksten og historien i bildene trenger hverandre for å skape den ekstasen, undringen og sårheten som uttrykkes, og for å vise hva som skjer i Bob ettersom tvilen blir sådd. Mekanismer i karakterene blir utløst av brudd på det vante, og det skaper en spenning som får sin forløsning på en noe uventet måte. Komplekse følelser vekkes når nysgjerrighet blir til sår tvil om pålitelighet. Gjennom kaninen Bobs hode raser et utall tanker og følelsene de vekker. Hvorfor drar Hilbert historien så langt?

Medskaper

Oskarsson sa i et intervju en gang at hunden er et godt bilde på mennesket når det er som verst. I de to andre bøkene er hunden er relativt sympatisk karakter, men her viser Hilmer en  mindre hyggelig side. Derfor tar det tid før Treet slipper leseren. Den uforløste utferdstrangen etterlater mange spørsmål og en følelse av noe sårt, av at det er noe som ikke er greit. Og den gir leserne mye å snakke om. Fortellingen stopper ikke når Bob har passert treet.

Bárður Oskarsson berømmes for å ha skapt en fortelling som tør å bruke tid. Strengt tatt inviterer vel alle bøker til det? Da er poenget med åpenheten for leserens medskaping viktigere. Lite er ferdigtygd i denne boken, her kan både barneleseren og voksenleseren dikte inn nesten hva de vil. Med eller uten tekst.

Oskarssons billedbøker, lest ut fra disse tre, har en retning. Den går mot et stadig renere uttrykk. Teksten reduseres ved hvert verk, men blir også mer pregnant og gir bildene nødvendig samspill og motstand. I En hund, en katt og ei mus trenger man strengt tatt ikke teksten. Den blir viktigere i Den flate kaninen. I Treet er den sentral sammen med bildene. I de første bøkene virker det som at bildene har kommet først og teksten senere, i den siste at dette i større grad har vært en parallell prosess.

Hverdagens vaner utfordres i disse bøkene. Men det er ikke alltid det resulterer i magiske opplevelser. Oskarsson viser at eventyrets og åpningens mulighet finnes, men man må gripe den.