«Barnet og trolldommen»: Litt for traust opera om leksenekt, bøllefrø og trolldom

Kjent scenario: Et barn vil ikke gjøre leksene sine.

Litt mer overraskende: Barnet river leksene i stykker og begynner å gå løs på stuemøblementet. Og med det settes uventede krefter i sving.

Slik begynner Maurice Ravels opera Barnet og trolldommen (L’Enfant et les Sortilèges; 1925), som er egenproduksjonen til Operaens barnekor denne våren. Et slikt utgangspunkt burde jo være perfekt for en barneforestilling, med magisk levendegjort inventar og snakkende dyr.

Barnekorets kunstneriske ambisjonsnivå har vært gjennomgående høyt de siste årene. I flere av sine egenproduksjoner har de fremført verk som er skrevet for barn og unge stemmer, med Barnekorets sangere som både kor og solister. Ofte har resultatene vært imponerende. Fjorårets vårproduksjon, Benjamin Brittens kirkeopera Noahs ark, var musikalsk sterk i alle ledd, med barn og unge både i orkestergraven og på scenen. I denne vårens produksjon er ambisjonene minst like høye når de går løs på en opera skrevet for voksne utøvere. Men kanskje er både vanskelighetsgraden og ambisjonene skrudd i overkant høyt opp.

Gammelmodig moralisme

I Barnet og trolldommen møter vi altså et barn som ikke vil oppføre seg. I stedet for å gjøre lekser, vil han heller spise kake og dra katten i halen. Han vil være slem og gjøre mamma lei seg. I et raserianfall begynner han å slå vilt rundt seg. Han kaster tekannen og koppen i gulvet, ødelegger pendelen i den store bestefarsklokken og river i stykker både tapet og mattelekser.

Plutselig våkner stuen til liv. Tekannen utfordrer ham til boksekamp, mens ilden i peisen truer med å brenne ham. De to kattene i huset, derimot, er langt mer interesserte i hverandre enn i Barnet. Til slutt ender han opp ute i hagen, hvor både dyrene og trærne kan snakke. Også de er sinte på Barnet, og når de oppdager at han er blant dem, går de til angrep. I tumultene blir et ekorn skadet, men Barnet klarer å forbinde såret og stanse blødningen. Da skjønner dyrene at det finnes noe godt i ham likevel.

Gammelmodig moralisme står sterkt i Barnet og trolldommen. Barnet presenteres til å begynne med som nærmest påtatt slemt, med stuemøblementet og de ulike dyrene som moralsk korreks. Gradvis går det opp for ham hva han har gjort, og dette førsteinntrykket av Barnet som både lat og slemt nyanseres.

Samtidig er det lett – i alle fall for en voksen tilskuer – å kjenne seg igjen i Barnet og hans, vel, barnsligheter. Han skjønner at handlingene hans har konsekvenser, og at alt rundt ham eksisterer uavhengig av ham selv, med sine egne tanker og følelser. Det er så overveldende for ham at han må rope på Mamma. Når han til slutt blir tilgitt av dyrene, er det fordi han endelig klarer å vise omsorg for noen andre – noe ganske annet enn ønsket om å gjøre moren lei seg i åpningen.

Tydelig historie, haltende oversettelse

Regissør Gunnar Bergstrøms produksjon følger historien fra librettoen tett – selv om de mer eksplisitt erotiske hentydningene er skåret bort – uten radikale omtolkninger eller dekonstruksjon. I all hovedsak fungerer denne tilnærmingen godt, og Bergstrøm får frem en fin klarhet i historiefortellingen. Det kan likevel være lett å miste tråden i de mange korte scenene. Her hjelper også Chinelle Markovics scenografi og kostymer effektivt med å ramme inn historien. Ofte er virkemidlene enkle, som i sceneskiftet mellom stuen og hagen, hvor litt omrokkering på kulissene og Harald Lies lysdesign klarer å skape en magisk stemning.

Bergstrøm står også for oversettelsen av Colettes franske libretto. Ravels melodier er tøyelige nok til at stavelser kan legges til og tas bort, men det er ikke alt i oversettelsen som fremstår like elegant. Den poetiske eventyrstemningen i den franske originalen forsvinner, og den norske erstatningen er i overkant traust. Ordstillingen er tidvis keitete, og litt for ofte må for mange stavelser skvises inn i slutten av en frase. Det kan også til tider virke som om barna ikke helt henger med på detaljene i teksten. De lange linjene i historien er med, men replikkvekslingen mellom de ulike rollefigurene virker ikke helt sikker.

Mange fine enkeltprestasjoner

Barnet og trolldommen er en vanskelig opera for utøverne. Ravels musikk går høyt og lavt, og er innom en rekke sjangre og stilpastisjer. Det er ikke til å stikke under en stol at dette er musikk skrevet for voksne utøvere. Til tross for at de mange solistrollene er ganske korte – med unntak av Barnet – er de alle teknisk krevende.

Likevel er det mange gode enkeltprestasjoner på scenen. Nora Windfeldt er rørende i rollen som Barnet, med blonde korketrekkere og matrosdress. Hun synger med en vakker klarhet. Som den eneste som er på scenen gjennom hele operaen, klarer hun å binde hele forestillingen sammen på en veldig god måte. Sille Gulette Gullbekk er strålende som Prinsessen, en rolle som ligger lyst og eksponert til. Mathea Kvalvåg-Andersen imponerer også i de høytflyvende partiene som Flammen og Nattergalen. Hun synger med stor kraft i det aller høyeste registeret, samtidig som hun danser rundt på scenen. Christian Stenberg Kløv viser både imponerende spenst og vokale ferdigheter i rollen som Frosken, et av de sentrale dyrene i hagescenen.

Imponerende kor

Koret spiller også en viktig rolle, både i større og mindre grupper. Det er imponerende hvordan de forserer kompleksitetene i de ulike partiene, spesielt koret av insekter og frosker i begynnelsen av hagescenen. En mindre gruppe av koret gjør også en god innsats tidligere i operaen som hjemløse hyrder og gjetere som har blitt revet ut av tapetet. Her synger også Agnes Bjerck og Jakob Astrup Hjort virkelig vakkert som to gjetere.

Operaen spilles i en kammerversjon med redusert besetning: to pianoer og celesta, fløyter og cello. Det lille ensemblet under ledelse av David Maiwald spiller Ravels krevende musikk fint, men jeg savner enda flere instrumentklanger. Originalversjonen for fullt orkester er blant de mest fargerike i hele operalitteraturen, og det er nesten uunngåelig at en så stor nedskalering gjør at musikken høres litt blass ut.

Litt for høy list

Barnet og trolldommen er på én måte en riktig så god barneopera – for barna i publikum. Selv om hovedrollen er en karikert og gammeldags fremstilling av et barn, er det også noe gjenkjennelig ved ham. Historien er fengende, selv om slutten – et stort anlagt kor hvor dyrene synger om hvor snilt og godt barnet er – kanskje treffer de voksne med størst tyngde.

Man kan argumentere for at de mange små solistrollene – 21 i tallet – gjør de ulike rollene mer overkommelige, også for unge sangere. Denne operaen settes stadig opp på konservatorier av nettopp den grunnen. Men det kreves en vokal modenhet og teknikk som de aller færreste i Barnekoret har – av naturlige årsaker. Rollene strekker seg over et stort vokalt spenn, med komplekse rytmer og krevende melodikk. Det er mange fine enkeltprestasjoner og vakker korsang i Barnekorets Barnet og trolldommen, men det er ikke til å komme unna at lista har blitt lagt litt for høyt denne gangen.

Periskop informerer: Vår fagredaktør Karen Frøsland Nystøyl er i nær slekt med to av medlemmene i Operaens barnekor. Ingen av dem medvirket i forestillingen som er anmeldt.