Battle våkner til live på dansegulvet

Denne høsten har anmelderne i dagspressen for alvor slått fast at norsk film fortsatt må vurderes på egne premisser. At noe i det hele tatt er laget her til lands, at det ligger tusenvis av arbeidstimer bak de levende bildene, synes å ha stor verdi i seg selv. En konstruert, alternativ virkelighet der internasjonale kritikerfavoritter som Call Me By Your Name (Luca Guadagnino), I, Tonya (Craig Gillespie) og The Post (Steven Spielberg) vurderes som mindre kunstnerisk vellykkede enn Skjelvet (John Andreas Andersen) og Når jeg faller (Magnus Meyer Arnesen).

Mellom bransjefolk fortsetter festen på Facebook og i andre sosiale medier. Folk gir hverandre fem «for forsøket», og roper høyt om alt det fantastiske som nå kan oppleves på kino. Med genuin formidlingsglede understreker disse stemmene at tiden da norsk film var et skjellsord er omme. En trend det er verdt å glede seg over, som signaliserer et samarbeidsklima der alle har én felles målsetting: Å styrke sin posisjon hos publikum.

Kritikere bør derimot være kritikere, ikke supportere. Mandatet er å vurdere de nye norske filmene på samme grunnlag som titler fra andre land (ispedd enkelte pragmatiske hensyn, eksempelvis budsjettbegrensninger). Trer man i stedet på seg silkehanskene, underminerer man betydningen av de mange fremragende produksjonene som er skapt her til lands de siste 10-20 årene. Joachim Trier, Anne Sewitsky, Erik Skjoldbjærg, Margreth Olin, Dag Johan Haugerud, Eirik Svensson, Julie Andem – dette er bare noen regissører, manusforfattere og serieskapere som har bidratt til å høyne standarden for hva som er virkelig bra her hjemme. Med andre ord er det bakstreversk å tviholde på den gamle unntaksregelen «En norsk film som ikke er direkte dårlig er nødvendigvis god.»

110 prosent inderlig

Det finnes et før og et etter Skam, som kanskje er verdens beste ungdomsserie. Siden ingen ringere enn Eva aka Lisa Teige spiller hovedrollen, påkaller Battle umiddelbart minnene om hvilke nyanser som gjorde Julie Andems mesterverk til noe helt spesielt. Andem var en kløpper på å leke med motiver fra amerikanske high school-filmer, for eksempel klisjeen «kjærlighet ved første blikk». På Nissen videregående så vi hvordan fysisk tiltrekning gradvis utviklet seg til hodestups forelskelse, hvor komplisert det var å erkjenne følelsene som noe mer enn bare et innfall, at signaler ble misforstått og samtaler knotet seg.

NRK-seriens detaljorientering, teften for å avlese sosiale koder og tenåringers måte å kommunisere på, gjorde at den lyktes med å nå en målgruppe som sjelden velger å se ungdomsfilm- og serier: Ungdommer. At eldre barn er sjangerens viktigste publikum, er nemlig en kjensgjerning – tenåringer flest foretrekker amerikanske skrekkfilmer og komedier.

Før Skam, lyktes Natt til 17. (Eirik Svensson, 2014) med noe tilsvarende, og den filmens dialogestetikk og spillestil var trolig blant Andems inspirasjonskilder. Ikke minst fordi den skildret relasjoner mellom ungdommer med ulik etnisk bakgrunn uten å problematisere (som den gangen fikk Sunnmørspostens anmelder til å sette spørsmålstegn ved troverdigheten; i dag skriver vedkommende for Resett).

Når Battle neppe vil oppleves like relevant, er det fordi rollefigurene og miljøene tegnes med vesentlig tykkere streker. Arketypene, kulturforskjellene og klasseskillene regissør Katarina Launing interesserer seg for – med Maja Lundes kritikerroste roman som utgangspunkt – springer definitivt ut av tiden vi lever i, men fremstilles på en gammeldags måte, uten skråblikk. Battle er en 110 Paradise-prosent inderlig film, med hjerte-emojis over hele seg.

Alle dansefilmers mødre

Vestkantjenta Amalie (Lisa Teige) går på danseskole, uten å helt vite hvorfor. Den strenge lærerinnen krever absolutt dedikasjon fra alle, og Amalies vasne bevegelser og usikre fremtoning plasserer henne i baktroppen. Hun spiser frø til frokost og jogger seg rød i ansiktet, men forblir en sjarlatan – hun er ikke kunstner. Når jentene i klassen konkurrerer om den ene plassen på et anerkjent danseinstitutt i Nederland, tennes en ild i jenta, men den lille lykken er kortvarig, for plutselig må huset hun og faren bor i selges på tvangsauksjon. Statussymbolene som har sikret Amalie posisjon blant klassevenninnene blir revet vekk foran øynene hennes. Merkeklærne, smykkene, veskene – kanskje må alt legges ut på Finn.no.

Drømmen om treningsrom i kjelleren går i tusen knas, for heretter må Amalie og faren nøye seg med treroms i Groruddalen. Den lokale ungdomsklubben viser seg imidlertid å huse et spennende breakdance- og hiphop-miljø, som lokker frem nye sider ved den innesluttede jenta. Den ytterst talentfulle Mikael (Fabian Sveegard Tapia) kaster seg over den nye jenta med glupsk appetitt – og Amalie gjør ikke akkurat motstand, selv om hun egentlig er sammen med rikmannssønnen Aksel (Vebjørn Enger). Hvor lenge kan hun holde hemmeligheten skjult? Hvorfor blir hun plutselig bedre til å danse enn favoritten Charlotte (Charlott Utzig)? Og er det hip hop som er nøkkelen til Amalies sjel? Den ene verdenen utelukker den andre, så den identitetsløse jenta blir nødt til å ta noen vanskelige valg.

Når Oslo Øst og Vest blir kontraster på linje med de forskjellige kongedømmene i Game of Thrones, skjønner vi at det ligger en intensjon bak stiliseringen. Klassereisene og grenseovertredelse vi kjenner fra alle dansefilmers mødre Flashdance (1983) og Dirty Dancing (1987) er åpenbare inspirasjonskilder. Vi finner også spor av Darren Aronofskys Black Swan, ikke bare i kameraarbeidet under de mange dansesekvensene, men «bak scenen», i garderobene, der giftig baksnakking går hardt utover klassemiljøet.

Karikaturene bidrar unektelig til filmens underholdningsverdi. Som coming of age-drama er Battle stiv i leddene og stokk dum, men ute på dansegulvet myknes den opp, bygger muskler, lar blodet bruse. Filmen uttrykker mer med kropper i bevegelse enn dialog – her finner Battle sitt sanne jeg, på samme måte som Amalie gjør i Groruddalen. Mikaels kurtiserende koreografi har kraft i seg til å trollbinde publikum, mye takket være Fabian Sveegard Tapias karisma. På samme måte får vi vondt av å se hvor mekanisk Amalie utfører sine dansetrinn foran læreren i begynnelsen av filmen; Lisa Teige var den beste av skuespillerne i Skam, og her gestalter hun rollefigurens indre følelseshav med gester og mimikk alene, på forbilledlig vis. Om replikkene vokser i munnen på skuespillerne, har dansen vist dem vei.

Yo sister

De plutselige kastene mellom Amalies gamle og nye virkeligheter fungerer dårlig. Mistenksomheten som vokser parallelt i de to miljøene vies ikke nok plass til å fungere som såpeskum – og den store konfrontasjonen, der Aksel og Mikael møtes, hadde virkelig trengt glidemiddel. (Opptakten, i en Nille-butikk, er så håpløst dårlig skrevet og iscenesatt at den rett og slett burde vært redigert bort.)

Det kan virke som om Launing vet mer om villaer og hagefester enn det «litt røffere» miljøet på den andre siden av Akerselva. Da Lisa Teige og Fabian Sveegard Tapia gjestet talkshowet Senkveld forrige fredag, forsøkte den ene av de to nye programlederne, Helene Olafsen, å fange hip hop-sjargongen i én setning: «Yo sister». Idet hun innså hvor døllt det hørtes ut, og hvor pinlig berørt hennes makker Stian Blipp ble, måtte hun bruke flere minutter på å hente seg inn igjen. Et veldig morsomt TV-øyeblikk – som ufrivillig belyser Battle sitt største problem: Et fravær av autentisitet.

Filmens beste scene uten dans, utspiller seg i garderoben etter trening. Jentene tyller seg inn i håndklær før de skal inn i fellesdusjen, og bak hovedpersonene som snakker ser vi flere kropper bevege seg rundt, i forskjellige former og fasonger, uten tildekning. En slående vakker komposisjon, som gjør inntrykk nettopp fordi vi ikke er vant til å se denne typen nakenhet på film.  Akkurat her beveger Katarina Launing seg inn i noe ekte, som hun kjenner til. Vi kan merke at hun selv har stått foran disse skapene, med gymbagen på benken, snakket med andre jenter og diskret pakket håndklær rundt kroppen. Anja Breien ville vært stolt!

Når rollefigurene åpner munnen og skaper intriger, blir Battle en halvhjertet film. Så lenge den fokuserer på bevegelse og kropp, ser vi konturene av Launings talent.