Bjørn Sortland : – Bakenfor ligger alltid angsten for ikke å bli elsket

For 31 år siden debuterte Bjørn Sortland. Ungdomsboken Det er ikkje natta, om to gutter som forelsker seg i samme jente, innledet en forfatterkarriere som fordyper seg i det gjenkjennelige, sårbare og troverdige. Hans forfatterskap er tredelt, han lager realistiske romaner, serielitteratur og billedbøker – og i dag er også kortfilmen blitt en del av hans virke.

Du har lang fartstid, men hva er det som driver deg?

­– Det jeg interesserer meg for er skriving og fiksjon. Det er egentlig ingenting annet jeg har lyst å utforske, som golf og andre hobbyer. Virkelig ikke! Jeg bryr meg ikke om noe annet – bortsett fra ungene og konen min. Du får gjort mye når all tid går til en ting.

Ideene til bøkene får han stort sett på reiser – og da til land hvor han ikke kan språket, hvor «hjernen er alene». Han må dekode, se på nytt, slik at verden trer klarere frem. Og så sender han karakterene sine til steder han har utforsket: Sydney, New York, Istanbul, Mexico City, Las Vegas … Men han sitter også og tyvlytter, ofte på sine medpassasjerer på bussen til og fra skriveloftet på Verftet i Bergen.

– Å skrive er å se og lytte. Jeg stiller direkte spørsmål til folk, ikke intime altså, om hva de tenker om livet. Kanskje har vi et underskudd på alvorlige samtaler om tilværelsen – for det er så lett å snakke om alt mulig annet. Men du må lytte på ekte, for folk merker om du er oppriktig interessert, sier forfatteren, som foretrekker samtaler med unge.

– Det er mer gøy å snakke med unge enn med voksne om nye hytter. For det driter jeg i. Kanskje er det derfor jeg ikke har skrevet så mange voksenbøker enda …

– Jeg prøver å skrive enkelt, men ikke banalt. Mark Twain har visstnok sagt i en brevutveksling: «Hadde jeg hatt bedre tid, så hadde jeg skrevet kortere» – og det er et motto for meg. Jeg «rewriter», på godt nynorsk, jeg skriver om og om igjen, og i den prosessen hiver jeg ut masse bare for at det skal stå veldig tydelig frem. Språket er utrolig viktig, og jeg føler selv at jeg gjør alt annet enn å spy ut bøker.

Jeg sier som John Irving: «I am not a writer, I am a good re-writer». Det er vel så mye jobb med disse sjangerbøkene mine, for plottet krever så mye plass, og du må være veldig presis. Egentlig er det enklere å skrive en roman uten bilder enn å skrive serien om Johnny – for det er krevende å lage stramme plott. Når du skriver for mellomtrinnet og eldre må du ta høyde for at de er kresne og kompetente lesere. De vet det ikke selv, men de har akkumulert en masse fiksjon og kunnskap om fiksjonen ved å se tv-serier – og de fanger ting superraskt.

Men hvorfor velger du deg det vanskelige serieplottet?

– Jeg har en ømhet for guttene. Det blir jo alltid et gnål om gutter og lesning, men jeg ønsker å gi dem noe å lese – og skal de bli glad i å lese så må de ha bøker å lese. Det viser seg at språkforståelse kommer sterkest gjennom fiksjon – og ikke gjennom sakprosa. Mange undersøkelser tyder på dette. Så jeg sier som Tom Cruise: «I am here to entertain you». Jeg vil gi guttene leseglede fremfor et viktig budskap – for jeg håper på en måte at du som leser ikke lærer noen ting som helst av Johnny-bøkene annet enn at du syntes det var gøy å lese. Synes du det er gøy, får du språket intravenøst.

Du sier selv at du vil underholde, er det ikke med fare for å bli misforstått?

– Du kan alltid bli misforstått og det er så tungt imperativ når du skriver for barn at de skal lære noe. Det er slutt på 70-tallet, likevel er det ikke det – for det er bare andre temaer som skal diskuteres. De er jo barn, de skal jo ikke måtte takle ditt og datt og få oppskrift på det via bøker – jeg er veldig skeptisk til det. Det blir fort melkesyre hos leseren om de føler at her skal jeg lære noe, det blir som tran med jordbærsmak. Blir det bedre?

Utover et presist språk, hva mer blander du inn i suksessoppskriften din?

– Det er bevegelse i bøkene mine – både på indre og ytre plan. Du kan tenke deg at karakteren min har en reise i boken – og at det er de viktigste dagene i livet hans som jeg vil skrive om – som den første forelskelsen, eller at han gjør det slutt med noen. Det kan skje mer viktige ting i livet til den person senere, men det vet ikke jeg noe om. Barn hekter seg opp i det som har bevegelse i seg – både på det indre og ytre plan. Noe som jeg har lært fra film er at motion is emotion, sier forfatteren og blar gjennom den siste Johnny-boken for å illustrere hvordan kroppsspråk og handling blir integrert i leseopplevelsen.

Av alle karakterene du har skapt gjennom ditt forfatterskap, er det noen du bryr deg mer om?

– Jeg er veldig glad i Marie som er hovedpersonen i Kepler62-serien, hun har jeg stor omsorg for. Marie er akkurat som Katniss i Hunger Games – hun har et tvisyn og et mørke med seg fra begynnelsen. Serien er utgitt i 25 land og nå i 2023 kommer den til USA, som er et vanskelig land å nå. Det tror jeg har med at karakteren er kompleks. Unger skjønner mer enn vi tror, og det ikke å lage for enkle karakterer treffer dem. Også når serien er slutt etter 13 bøker er Marie uutgrunnelig og desillusjonert, men ikke som en gamling – mer som Greta Thunberg som ikke stoler på voksenverdens forsikringer om at det kommer til å gå bra.

Undersøkelser peker på en ungdomsgenerasjon som er bekymret – for klima, krig og strømpriser, og som ønsker seg mer humor. Og klisteret i Bjørn Sortlands univers er gjerne humor og ironi, i tillegg til muntligheten i seriebøkene. Underholdningsverdien er stor, men likevel får du inn et ståsted, et perspektiv?

– Johnny-bøkene er de mest lette jeg skriver – men om du tar for eksempel boken om Frida Kahlo, så er jo dette en veldig alvorlig historie. Det var en som sa til meg at hvis du skal skrive på ordentlig om Frida Kahlo må du huske på at døden alltid er tilstede i bildene hennes. I boken føler Frida seg skyldig i at søsteren ligger på sykehus og senere dør, sier Sortland og blar gjennom de sterke illustrerte sidene til Hilde Kramer, hvor fargene endrer seg –  det starter med blått, til gult og vondt i magen og ender i fargen rød når det er helt ille. En billedbok for barn med et stort alvor i seg.

– For noen er det kanskje et savn etter at noen sier det som det er – du føler at det er svart, men ingen vil snakke om det. Ragnar Hovland sier at jeg bare har intelligente lesere. Det tenker jeg også, men de må tåle min litterære virkelighet. Også i mine mer alvorlige bøker er det samtidig mye humor – eller galgenhumor. For å overleve i en vanskelig tid, må man ha en viss galgenhumor, sier Sortland.

Er du bekymret for bokens tilstedeværelse og overlevelse?

– Ja, litt. Den mentale kondisen går ned – det blir tyngre og tyngre å lese bok – men dette gjelder for voksne også. Det skumle er at Facebook og alle disse tingene vil ha vår oppmerksomhet, og at de får den – i timevis. Når vi legger det fra oss, har vi brukt opp energien og oppmerksomheten. De stjeler sjelen vår. De yngre er på nettet hele tiden, og da blir det å sette seg ned og lese en bok rett og slett for tungt.

Bjørn Sortland tilbakelegger 150 enkelttimer i året på skolebesøk, og blir ofte introdusert av lærene med: «Her kommer en levende forfatter». Men hva er alternativet, spør den levende forfatteren seg. Gjennom skolebesøkene får Sortland innsikt i hva som treffer lesergruppen, og om han strør om seg med for mange dad jokes i bøkene.

– Min erfaring er at ungdom er sugne på noe som er litt voksent, og jeg merker at når jeg snakker om alvorlige ting, blir de lydhøre. Gjennom skolebesøkene får jeg en følelse av hvor de er – og barn og ungdom er jo ingen ensartet gruppe, de er individer og mer individuelle enn vi voksne er – for om naboene våre bygger hytte, så bygger vi også hytte. Vi voksne er så homogene at det er til å daue av, men i en periode i våre unge liv er vi galne på den gode måten – før samfunnet trimmer oss ned.

Selv har ikke Bjørn Sortland tilbakelagt en vill og opprørsk ungdomstid, og ifølge ham selv har han alltid vært voksen.
– Jeg ble født med V-genser. Samtidig synes ungdom at det er kleint om voksne prøver hardt å være kule. Du må være deg selv, det er det ungdom liker best. Jeg forholder meg til ting jeg liker selv og humoren som jeg har. Jeg ble født som 40-åring, og hadde verken barndom eller ungdomstid, men etterpå forble jeg 40 år.

I møte med dagens klasserom oppdager Sortland endringen som har skjedd siden han startet skoleturneene sine. Færre barn kan i dag dele leseopplevelsene sine.

– Samtidig er spillverdenen fire ganger større enn litteraturen. Den er helt enorm, med narrativer og karakterer som du bygger selv, men det tar ikke skolen høyde for i det hele tatt. Jeg tror ikke boken dør, men den sliter mer enn før. Jeg blir alltid veldig overrasket om jeg har en skikkelig leseklasse. Da er jeg nærmest i sjokk. Men jeg får jo noen fantastiske tilbakemeldinger, som fra gutten som gikk i sjette klasse og som var så dedikert til Kunstdetektivene. Han var en alvorlig gutt som sa med intens stemme: «Det er en ting du må forstå. Jeg vet at du sikkert er lei av Kunstdetektivene, for du har skrevet 16 bøker – men du har ikke noe annet valg enn å skrive. Du er nødt til å skrive, for det er bare de bøkene jeg bryr meg om.».

Du bærer guttens stemme med deg videre – og det gir vel mindre grunn til å være pessimist?

– Ja, det er der som holder meg oppe, for jeg ser at litteraturen virker, og jeg tror at det beste du kan gjøre som lærer nå er å lese. Helt opp til videregående.

– Bare les! Men finn nå for all del en bok du liker selv. Om den ikke er gøy for deg, så blir den sikkert ikke gøy for elevene dine heller. Mitt store privilegium som barnebokforfatter er at jeg når noen i deres aller første leseopplevelse – og det vet jo alle som er glade i litteratur: de første bøkene du leser betyr mye, for du eide dem, fikk dem inn i toppen og bærer dem med deg.

Ser du også en endring i barnelitteraturfeltet?

– Jeg var tidlig ute med å skape romaner som er gjennomillustrerte med farger – som Kunstdetektivene. Mange syntes de var sleazy til å begynne med – så masse bilder! Men nå ser man jo at det er en trend. Tegneserier, som man tidligere har sett ned på, er mer i vinden nå. Nora Dåsnes sin fantastiske Ubesvart anrop vinner velfortjent Nordisk Råds litteraturpris. Mengden med bilder, både levende bilder og stillbilder, er så enorm – og barn har en slik uartikulert forståelse av bilder. Jeg skal ikke si at jeg var den første, men det var ikke så mange som gjorde det før. Nå er dette helt vanlig.

Du har omsorg for guttene, men hva med fedrene?

– Jeg har alltid en level til de voksne. Ofte har ikke fedrene så store forventninger til boken, og jeg gir litt til dem, slik at de skal gidde å lese. Hvis faren din ler av noe som dere leser, så blir du nysgjerrig. Hva er dette for noe? Så jeg tenker hele tiden at fedrene også skal holde ut – at det skal være gøy for dem å lese bøkene mine.

Men hva gir litteraturen dagens barn og unge?

– Om du kommer inn i det universet så setter det seg mer fast enn veldig mange andre medium. Du får en sterkere opplevelse i deg – kanskje fordi du må lage bildene selv. Du kan sitte og gjøre tre ting samtidig mens du ser på tv, men når du leser må du bruke bildene i deg selv, og for mange er det en seier å ha lest en bok, understreker Sortland, som selv føler seg vel etter å ha lest en bok. For han har fått noen nye tanker. Han sitter med en opplevelse av at folk lengter etter å lese – og at de ønsker å lese mer. Også barna.

– Men hos noen er det ikke på radaren lenger, det er blitt helt fjernt. Som å gi bøker i bursdagsgaver. Det er i hvert fall min erfaring med tre gutter i huset – du gir ikke bøker i gaver, selv ikke bøker som er populære. Du må jo være i omgivelser med mye bøker, eller i hvert fall en del bøker, for å bli en leser. Tilfanget på bøker er viktig – og jeg tror at skolebibliotekarene er mye av redningen. De er voksne personer som vet hva Emma liker å lese, eller at Isak er på jakt etter en ny bok i den serien – slik at de kan pensle seg inn på de leseropplevelsene som barna trenger.

Barn må få vite at kunsten finnes

Etter debuten kom billedboken Raudt, blått og litt gult (1993), om Oda som er med onkel på kunstmuseum. Boken er et samarbeid med billedkunstner Lars Elling, og har vunnet flere internasjonale priser. Flere av bøkene dine gir innganger til kunsten.

Bruker du dem bevisst til å vekke kunstinteresse hos barn?

– Ja, jeg har lyst til å vise kunsten frem og si at den finnes. Når man går på fine museer, så er det så lite folk der. Du kan være alene i et rom med tre Rembrandts i en hel time – noe av det fremste som menneskeheten har skapt. Kunstdetektivene er en underholdningsserie, men det er også noe med å plante noen frø. Jeg har fått brev fra barn som har gått for å se Picasso på Tate Modern – og særlig mødrene er jo superhappy med at ungene vil til London for å se noe annet enn Madame Tussaud’s. Gjennom London-mysteriet blir de inspirert til å se bildene til Picasso på ordentlig. Jeg gir dem ikke lange foredrag, men drypp av enkle fakta og i beste fall har jeg gitt barnet en nøkkel inn til kunstens verden. Jeg har et hjerte for kunsten fordi jeg selv bryr meg. Det var en i Aftenposten som skrev at Kunstdetektivene har gjort mer for kunstinteressen hos barn enn en samlet statlig satsning på området, sier Sortland og ler godt.
– Det er nok ikke sant, men jeg elsker at noen sier det.

Du har et hjerte for barn med et utgangspunkt som gjør at de ikke naturlig møter verken boken eller kunsten?

– Ja, jeg tror at det er en måte å nå dem på – som i Kunstdetektivene, hvor det alltid er kunst som er på gang. Da jeg vokste opp på Bømlo, var det ingen gallerier og kulturhus – det var bare et bibliotek – og takk og lov for det lille biblioteket! Det ble redningen min. Alle må få et kulturtilbud, men det handler ikke bare om å bli sluset gjennom et eller annet i full fart – det må være noen som snakker om dette på ordentlig, sier Sortland. I et tidligere innlegg hos Periskop takker han sin høytlesende lærer og en skolebibliotekar for både sinnsro og leselyst.

Denne bevegelsen; mellom det tegneserieaktige og alvorstunge, seriebøker og kunstbøker, død og action, Johnnyer og Frida Kahloer, flyter nesten sømløst gjennom Sortlands forfatterskap. Men den røde tråden, uansett om det er alvor eller humor, er ifølge forfatteren selv den store kjærligheten.

Hvorfor kjærligheten?

– For kjærlighet er vår alles største angst. Vi er redde for ikke å bli elsket – på ordentlig. En er aldri helt sikker på at mannen din virkelig elsker deg og at ungene vil elske deg. For vil de det når det røyner på? Mye av aktivitetene våre tror jeg underbevisst baserer seg på å bli sett og elsket.

– Så om jeg skal være klok på egne vegne, så tror jeg at driven i skrivingen min er redselen for ikke å bli elsket. Det underliggende b-plottet – det som ikke er den ytre, men indre handlingen, er redselen for ikke å bli sett. Folk som poster hele tiden på nettet fra privatlivet, eller meg selv som poster alt mulig; se meg, jeg holder på, jeg er her. Jeg vil bli elsket av alle, og det går jo ikke an, selvfølgelig. Jeg skjemmes alltid når jeg snakker om dette her, og jeg kommer til å skjemmes når du går. Jeg synes det er ubehagelig – jeg føler på en skam etterpå.

Hvorfor kjenner du på skammen?

– For hvem er jeg som tror at jeg kan snakke og skrive om dette? Jeg kjenner også på et sterkt ubehag ved å gi ut bøker, og redselen for at det sikkert bare er noe drit. Å være forfatter er en veldig rar jobb å ha – for jeg begynner å lage noe som ingen har etterspurt. Å skrive er en tung bør, noe som også Olav H. Hauge peker på: Det er hardere å jobbe med ord enn med stein.

Intervjuet fortsetter etter annonsene.

Blir du akseptert i den «voksne» litteraturverdenen?

– Nei, ikke så veldig, det er det ingen av oss som blir. Vi er jo med i festtalene – men vi må alltid springe etter og passe på at arrangørene husker på at vi kommer med i programmet til litteraturfestivalene. Og det står gjerne bare helt til slutt: «Disse forfatterne reiser rundt til klassene». I en fotnote. Jeg har blitt rasende på dette, og jeg nekter å reise til festivaler som ikke har satt meg inn i programmet. Jeg skal stå sammen med de voksne forfatterne! Alle sier: Neida, vi synes det er kjempeviktig – men i realiteten så synes de ikke det. Eller kanskje de ikke vet hva vi holder på med?

Hva skal til for å endre på dette og løfte statusen til barne- og ungdomsforfatterne?

– Jeg tror ikke det lar seg endre. Mange forfattere blir sjokkert når de selv får unger og oppdager hvilket nivå det er på barne- og ungdomslitteraturen – wow! Men det har kommet seg litt med mediene, dels fordi vi har gnålt så masse, og for eksempel har Nordisk råd for barne- og ungdomslitteratur blitt etablert. Men ofte blir priser til barnelitteraturen et vedheng. Man har forvist barnelitteraturen til noen spesielle arenaer, men vi har jo Periskop, og kritikere som Cathrine Krøger anmelder meg, så det er ikke helsvart – men vi er B-laget.

Den siste boken til Bjørn Sortland ble en voksen samtalebok med den verdensberømte pianisten Leif Ove Andsnes som han gjennom tre år har fotfulgt på turneer i inn- og utland. Den neste boken han planlegger blir kanskje også en voksenbok, før han husker på at han også må sende Johnny til Kairo.

For alltid en barne- og ungdomsbokforfatter?

– Ja, jeg tror ikke jeg kommer utenom det. Jeg tror det var Johan Borgen som sa at man kan dele livet i to like viktige deler: null til femten år er del en – fra femten år og resten av livet er del to – for de er så ufattelig avgjørende de første femten årene. Den første tingen er når du oppdager at faren din er et menneske og ikke en gud – og du svikter noen og du lyger, og du blir forelsket – alle disse første erfaringene, «never as good as the first time». Det gir meg energi å skrive fra den perioden i livet som man stadig vender tilbake til.