Brageprisvinner Elven elskes av kritikere, men møtes med skepsis av ungdom

Jeg går så langt å si at boken er en Waste av tid. Anbefales ikke til noen som har lyst til å lese noe bra. Muligens 1-6 klasse hadde likt dette.

PS: lurer på hvilket geni som nominerte denne til Brage prisen.

– Olav, 10. trinn.

Slik beskriver en ungdomsleser på nettstedet Uprisen.no Anna Fiskes roman Elven. Det står i sterk kontrast til Brageprisjuryens hyllest til det som er forfatterens første ungdomsroman.

Motsetningen er et godt eksempel på hovedinnvendingen mot barnebokpriser delt ut av en voksen og litterært skolert jury: Prisen gis gjerne til en bok de voksne liker. Ofte en smal, litt utilgjengelig bok, en bok som skiller seg ut og er eksperimentell. Men som kanskje ikke ungdommene slåss om å få låne på biblioteket. Sammenligner man anmeldelser gjort av ungdom og av litteraturkritikere, skulle man noen ganger tro de ikke hadde lest samme bok.

Slik er det også i stor grad med Elven. Periskop har samlet reaksjoner på boka fra ungdom på Uprisen, og satt dem sammen med vurderingene fra profesjonelle kritikere.

«Velkommen til slakteriet»

Elven er Anna Fiskes første roman for ungdom. Med 30 utgivelser hittil har Fiske en solid karriere bak seg og er en forfatter mange barn har møtt på DKS-turné.

Elever over hele Norge har i høstmånedene lest og anmeldt alle bøker gitt ut for ungdom i 2018, og anmeldelsene er samlet på Uprisen.no. På tampen av november ligger om lag 20 anmeldelser av Elven ute. Brorparten av terningkastene boken får på Uprisen varierer fra 3 til 1. Det er hard kost, særlig med en Bragepris i lomma. Håvard i 10. klasse kaller sin egen anmeldelse «Velkommen til slakteriet».

Boken har i tillegg fått en håndfull anmeldelser av litteraturkritikere i pressen, alle så langt positive, også her i Periskop. Bragepris-juryen sier dette i innledningen til sin begrunnelse for tildelingen til Elven: «Anna Fiske har skapt si eiga rås i det norske barnelitterære landskapet. Bøkene til Fiske har i fleire år lukkast med å gjere baksider til framsider og sjå under overflata der andre ser bølger eller trygg is.» Innledningen viser at blikket er avgjørende, altså hvor og hvordan vi ser.

Her er hovedpunktene der de unge og de voksne leser og ser Elven forskjellig:

1. Spenning

Spenning er et viktig kriterium når ungdom bedømmer bøker (eller film, serier og annet). Opplevelsen av at noe står på spill, at det virkelig gjelder, at valg må tas, at det er en fare for at det ikke kan gå bra, kommer opp som viktige faktorer når jeg som anmelder på skolebesøk snakker med elever i ungdomsskolen om litteratur. Hvorfor det er slik forklarer de med at de selv er i en situasjon der det forventes mye av dem, der de hele tiden står overfor valg, og der det hele tiden forventes at de skal velge riktig. Da er det kanskje ikke rart at de ønsker fiksjonen skal speile denne sentrale delen av livene deres. Men de stiller ikke bare dette kravet på innholdsnivå, det skal også gjenspeile seg i form, språk og stil.

«Det var ikke veldig mye spennende i den og det er veldig mye av det samme som skjer, så jeg syntes ikke den var så veldig bra.» – Maria, 9. trinn

«Det er lite til ingen spenning i boken.» – Olav, 10. trinn

«Boken starter ikke fengende og slutter ikke fengende. Handlingen er egentlig bare flat. Det er ingen spenning før på slutten og da slutter boken.» – Maja, 9. trinn

«På papiret burde dette egentlig bli en bra bok, men forfatteren har gjort dette på helt feil måte. Jeg får nesten ikke lyst til å lese noe annet etter dette, fordi boken var så uinspirerende og kjedelig.» – Håvard, 10. trinn

«Eg synest ikkje at boka er så veldig spanande eller fengjende heller, det blir litt overflatisk etter mi meining.» – Andreas, 10. trinn

Hos Bragejuryen er tonen en ganske annen:

«Dette er ein brennande intens melodi ein ikkje kan skru av, ein vakker komposisjon med poetisk vidd og spanande dramaturgi.»

Fra Andreas Lunds anmeldelse her i Periskop: «Fiske har skapt et engasjerende univers (…) Fiske vet at det ikke trengs en ekstraordinær og utadvendt karakter for å skape en historie som driver og fenger.»

2. Illustrasjonene

Trolig har Fiskes strek en overraskende karakter for ungdommene. Den har et slags naivt preg og skaper lett assosiasjoner til barndom, et stadium i livet ungdommene ofte distanserer seg fra. Mange av dem karakteriserer boka og illustrasjonene som barnslige, distraherende, noe barnehagebarn kunne tegnet.

«Merkelige tegninger og mye rabbel.» – Petter, 10. trinn

Ut fra karakteristikkene virker det som om de hadde ventet seg et annet uttrykk i en bok for ungdommer. Derfor mener mange av dem også at boka ikke passer for ungdommer, men for barneskolebarn.

«Det var bilde på annakvar side og dei var enkle men heilt greie.» – Marius, 10. trinn

«Bokens “vakre illustrasjoner” er mer noe en barnehage elev kunne tegnet, og distraherte heller enn å legge på mer til historien.» – Olav, 10. trinn

Anne Cathrine Straume i NRK skriver: «Hva er det med tegningene til Anna Fiske som gjør at du umiddelbart kjenner dem igjen som hennes? Ja, de er alltid litt skjeve og rare, og jo, strekene hennes har noe vilt og uferdig over seg. Men utover det: Jeg tror det er en kombinasjon av sårbarhet og styrke som gjør at bildene blir sittende igjen.»

Periskops Andreas Lund mener at «enkle penselstrøk forteller utrolig mye når de kommer fra Fiskes hånd. Her kan man kjenne hvert minste vindpust. Det hvite i papirflaten er en gjennomført del av uttrykket og gjør at man virkelig føler den kritthvite, kalde vinteren i bygda.»

Og Bragejuryen mener at Fiske «… klarer kunststykket å gjere eit nyansert og symboltungt bildespråk så intuitivt og treffsikkert at lesaren nærast kjenner det på kroppen når is-slottet gradvis smeltar, fargane kjem fram og Helena endeleg maktar å ta meir plass.»

3. Hopp i historien

Et grep som ser ut til å forvirre en ung leser, er hopp i historien, som når synsvinkelen skifter fra den ene til den andre. Jo bråere disse skiftene oppleves, jo mer forvirret virker leserne å bli. Trolig har det å gjøre med en litt lammende følelse av ikke å forstå. Når man ikke skjønner hva som skjer, faller ut og forvirres, er det lett å føle seg dum. Kanskje ekstra mye når det er snakk om ungdomsromaner: En voksen forfatter har skrevet en bok det er meningen du skal henge med i og forstå. Men hva om du ikke gjør det?

«Forfattaren har skrive ho slik at ho er vanskeleg å fylgje med i.» – Tor, 10. trinn

«Det er ikkje alltid så mykje samanheng mellom avsnitta. Nokre gonger når eg bladde over på neste side var det ei heilt anna hending. Sjølv om dette var litt forvirrande gjekk det bra.» – Mari, 10 trinn

«Det som trekker ned boka er at det nokon gonger blir eit «tomrom» der det ikkje skjer noko.» – Rønnaug, 10. trinn

NRK på sin side finner stilen autentisk: «Det er Helena selv som forteller. Tonen er nær, tankene tumler, dette er troverdig.»

Periskop: «I det ene øyeblikket fortelles det om skoleveien hjem og i det neste er hun rundt middagsbordet neste dag. Dette ville nok plaget meg, hadde det ikke vært for at Fiske har gjort grundig forarbeid og valgt å presentere Helena nettopp slik, som flyktig. Det er et gjennomført grep for å skape en tydelig personlighet i henne. Det at Fiske slipper unna med uoversiktlig tekst, viser at Helena er en godt skapt karakter. Helena kunne ikke fortalt sin historie på en annen måte enn denne.»

I enkleste laget

Hva er det de voksne leser som de unge ikke ser? Og omvendt? Kan hende svaret ligger i hvilken retning blikket går. Er det tilbakeblikket, mimringen, opplevelsen av et forlatt stadium som fremkaller noe gjenkjennelig i den voksne leseren, og som blir avgjørende?

Dette tilbakeblikket er en forutsetning ungdommene ikke kan ha når de leser, for de er midt i alderen det gjelder, midt i det stadiet av livet en voksen kan se tilbake på. Midt i den modningsprosessen Bragejuryen omtaler.

Der hvor voksenleseren av Elven ser ut til å være tilbakeskuende, er ungdomsblikket fremovervendt. Hadde Helena vært 16, hadde fortellingen – og kanskje mottakelsen hos de unge – vært en annen.

«Boken har et voksent tema, men barnslig form», skriver Catharina på 10. trinn. Hun treffer på noe som går igjen i mange av anmeldelsene. Det er som om de sier: Krev mer av oss! De oppfatter boken som passende for yngre barn – og det tross tematikk som handler om utenforskap og å stå opp for seg selv. Men ungdommene lever seg ikke inn i det, viser flertallet av anmeldelsene.

Lavmælt? Vakkert?

Selv om Fiske får relativt hard medfart hos noen av de unge anmelderne, går det an å se på det de skriver som forfriskende. Ungdommene godtar ikke bokens premiss, beskrivelsen av en modningsprosess, fordi de er midt i denne prosessen selv. Det ikke sikkert det oppleves «lavmælt» eller «vakkert» å være midt i det. Trolig ikke. Garantert ikke.

Men selv den mest kritiske ungdomsrøst kan ha noe fint å si:
«Det var en veldig merkelig bok, ikke sett maken til en slik bok før,» skriver Petter på 10. trinn. Og når en lesning trigger irritasjon, trigger den også refleksjon.

Det er heller ikke sant at ingen ungdommer liker boka. Uprisen-anmeldelsene viser at boken er til for en smal lesergruppe, men leserne av det smale er like verdifulle som alle andre lesere. Som en av elevene sier:

«Det er den beste boken jeg har lest på lenge. Jeg har så mye til felles med hovud karakteren. Jeg kjenner meg igjen i mangen av situasjonene hun er i og. Jeg likte illustrasjonene. De var enkle men fine. Og jeg er ikke den som er den største lese hesten.»

Likevel består spørsmålet som årets Brageprisutdeling tar opp: Skal en vinnerbok kommunisere med målgruppen? Eller er det helt greit at den er elsket av voksne, og at voksne synes ungdommene bør like den?