Brageteatrets Peter Pan: Livet er en lek

Det er over 100 år siden karakteren Peter Pan for første gang så dagens lys. Den mest kjente fortellingen om ham, den som ble til tegnefilm i 1953, er romanen Peter and Wendy fra 1911. Alle er de skrevet av forfatteren J.M. Barrie.

Det er lenge siden alle disse fortellingene ble til, men de inneholder unektelig deler som virker tidløse, nærmest postmoderne i sin inngang til alle de ulike spenningselementene. Barrie har lånt fra ulike kilder, myter og eventyr og plassert alt sammen i ett fantasiunivers på en måte som kan minne om postmoderne siteringspraksis med overflod av populærkulturelle referanser. Samtidig er det edwardianske London med kniplingskjoler og begrensede barneperspektiv vanskelig å komme helt bort fra. Dette gjør det til en vanskeligere fortelling å iscenesette enn man kanskje skulle tro. Det betyr ikke at det ikke finnes helt åpenbare kvaliteter i teksten, men referanseapparatet og virkningshistorien preger også dagens lesning.

Lek er komplekse greier

Fem kvinnelige skuespillere spiller alle rollene i en fortelling som opprinnelig inneholder flest gutter. Teltgulvet er omgjort til soverommet til Wendy, Michael og John Darling. De skal legge seg, men vil helst leke – og så kommer Peter Pan. Det er jo sånn det pleier å være, men den britiske regissøren Jude Christian har lagt til en teatral rammefortelling der de fem skuespillerne forteller hva de pleide å leke da de var fem år. Dette er et kjempefint grep, men hoppingen inn og ut av rammefortelling og lek fører til at det oppstår for mange nivåer, noe som er forvirrende. Er de voksne kvinner som forteller om at de lekte da de var barn? Er de familien Darling som leker at de drar til Aldriland? Eller leker de at de er familien Darling som leker at de møter Peter Pan og drar til Aldriland?

Lek er veldig komplekse greier. Det er ikke alltid sånn at noe enten er lek eller ikke, og dette gjenspeiles egentlig i forestillingen, men jeg tror de hadde gjort det enklere for seg selv hvis nivåene hadde vært tydeligere avklart og leken hadde kunnet fremstått sterkere og mer gripende.

Kjønn og morsemner

Hele tre norske institusjonsteatre setter opp Peter Pan i år. Jeg har tenkt at det er litt kjedelig, men så har jeg også tenkt at som klassiker og publikumsinndrager betraktet rommer den mange muligheter. En jente har hovedrollen, og hun kan gjøres til en aktiv, lekende karakter som tar egne valg og finner selvstendighet gjennom lek og eventyr.

Det problematiske i kjønnsperspektivet til Brageteatret er at de ikke bare slår seg til ro med at Peter Pan og de tapte guttene er jenter, men fortsetter å gjøre et poeng ut av at de egentlig er gutter. I fortellingen er de tapte guttene barn som falt ut av barnevognen og ble borte da de var små. Det var det visst ingen jenter som gjorde. Barna i publikum blir oppfordret til å velge selv om de har lyst til å være et eventyrsøkende barn som faller ut av vognen eller et barn som helst vil bli hos foreldrene sine. Hvorfor må dette knyttes til kjønn i det hele tatt?

Det er også synd at de tviholder på ideen om at Wendy skal bli med til Aldriland for å være mor for de tapte guttene. Det gjør at det til tross for at det bare er kvinner på scenen blir et perspektiv der gutter er de som leker og drar på eventyr og jenter er morsemner. Dette går det selvfølgelig an å leke seg ut av, men realitetens begrensninger innhenter deg. I det som egentlig er blitt etablert som en kjønnsløs leksfære føles dette helt unødvendig.

Publikumsdeltakelse

Det er lagt opp til en god del enkel publikumsdeltakelse. Det fører til noen fine scener som når barna i salen blir bedt om å hjelpe Wendy med å fly til Aldriland. Dette akkompagneres av fint lysdesign som skaper en smått magisk verden. Publikumsdeltakelse er alltid litt problematisk, særlig når det oppleves normativt, men her blir det inkluderende og valgfritt på en måte som fungerer. Jeg lurer allikevel på hva det tilfører tematisk, for det fører også til en hakkete dramaturgi. Er de fremme i Aldriland, eller er de fremdeles på rommet til Wendy og brødrene?

Flere lignende partier gjør at den overliggende tematikken om lek og fantasi ikke får befestet seg nok og knyttet seg godt nok til handlingsutviklingen. Jeg vet ikke om det er en svakhet i teksten eller dramatiseringen, men dramaturgien er også veldig fortung. Det brukes mye tid på å etablere karakterene og rammene for lek, men lite plass til videre handling. Det gjør at jeg ikke får helt grep om hvem Tigerlilje er i akkurat denne produksjonen, og Kaptein Krok får mindre momentum som spenningsutløser. Jeg lurer også på om jeg hadde blitt forvirret hvis jeg ikke på forhånd hadde sett Disney-filmen omtrent femti ganger.

Saken fortsetter under annonsene.

Leken kjemi

Brageteatret har valgt å gjøre sin oppsetning i et sirkustelt i byparken i Drammen. Derfor er det synd at sirkusets estetikk ikke har fått noen plass i forestillingen, for her ligger det egentlig et stort potensial som det kunne vært morsomt å utforske. Nå virker teltet mer som en begrensning enn som en mulighet. Etter premierehelgen skal teltet flyttes og forestillingen spilles flere steder i nedslagsområdet, blant annet i Asker og i Kongsberg. Bortsett fra det praktiske i at et telt er lett å flytte, er det ingen umiddelbar grunn til at de spiller i et telt fremfor et teaterhus.

Skuespillerensemblet er imidlertid nydelig. Mimmi Tamba skaper som Peter Pan en morsom, sterk, leken og ydmyk karakter. Hun spiller med sterk tilstedeværelse og fungerer ypperlig som sentrum for oppmerksomheten. Hina Zaidi som Wendy er ikke noe naturlig morsemne, men kombinerer barnlig lekenhet med styrke og selvbevissthet. Kari Onstad er senioren i gruppa, og veksler på flere av rollene, men er særlig fin som Kaptein Krok. Hun er skummel nok samtidig som hun hele tiden har en myk side som ikke skremmer de minste barna. Den lekne kjemien som finnes i denne gruppen er grunn nok til å se forestillingen. Teamet bak viser at de har gode tanker om hva teater for barn kan være, selv om resultatet oppleves ufullendt. En sterkere bevissthet rundt hva forestillingen egentlig vil fortelle, et tydeligere fokus og en klarere retning ville i større grad utløst potensialet som må finnes i denne teksten.

Denne teksten er produsert i samarbeid med Scenekunst.no.