Dagfinn Lyngbøs Barneband er gøy, gøy, gøy

Dagfinn Lyngbø er en populær komiker. Av typen A-lags-spiller godt likt av fansen jevnt over, både på eldresenteret og studenthjemmet såvel som på ståtribunen. Spilleren som fyller kulturhus rundt om i hele landet, og som, på tross av sitt bergenske opphav, makter å sette skråblikket på den noe umålbare størrelsen «folkesjela». Det er sjeldent å lese om ham i krigstyper eller i debattforaenes krasse skygger, han trår aldri over grensene, men er likevel ikke helt uten brodd. Jeg har alltid tenkt på ham som en komikkens versjon av en Pondus-stripe, men har hverken lest nok tegneserier eller sett nok stand-up til å begrunne dette faglig. Uansett treffer han bredt: Hans mest sette klipp på YouTube er et nummer om fylleangst. Sunget i kor med seg selv til melodien av Queens «Bohemian Rhapsody».

Det er mye musikk i god komikk. Timing, rytme, tonalitet, imitasjon. Dette behersker Lyngbø, utstyrt med en motormunn kun en bergenser kan være født med. Han benytter seg også av mange musikalske elementer i showene sine, der han både synger og spiller habil kontrabass. I forestillingen Stereo i 2013 trådte han sågar ut av rollen som komiker og leverte en følelsesladet versjon av Kaizers Orchestras «Hjerteknuser» til sin nylig avdøde far. Bak ham på scenen stod hans faste musikalske samarbeidspartner Bjarte Jørgensen, en dreven multiinstumentalist som også var med på å skrive og fremføre sangene til Supersmud, et show du fortsatt kan rekke å se i Stord eller Voss denne våren.

Jørgensen er derfor en naturlig makker når Lyngbø nå begir seg inn i barnemusikkens rike, og utgjør sammen med bassist Kai Taule og Kato Ådland på gitar Dagfinn Lyngbøs Barneband. Sistnevnte er en virkelig ringrev i Bergens musikkmiljø, som produsent og musiker for blant andre Sondre Lerche, Röyksopp og Ylvis.

Pappavits med kæpsen på snei

At Guttelus låter både tett, groovy og til tider tøft hersker det ingen tvil om. Barnebandet behersker sjangerimitasjoner og klisjeer til gitarfingerspissene, og de gjør det med nok personlig signatur til å unngå de aller mest tørrkokte grytene. Slapp reggae, plinkaplonkajazz, visesang, køntri på norsk, kritthvit soul og Tom Waits-rock får alle sine stilsikre homager her. Litt mindre efne er utfluktene i mer kontemporære, urbane sjangre. Lyngbø er ingen Lars Vaular, selv om parodien (?) er morsom nok. Som en pappavits med kæpsen på snei.

Tekstforfatter Lyngbø imponerer med sine hverdagslige observasjoner, og slik han gjort det til vane i sine forestillinger for voksne er det de lune, godt gjenkjennbare situasjonene av mellommenneskelige tilkortkommenheter og absurditeter som står i fokus. I åpningssporet «Karneval i barnehagen» gjør han ikke stort annet enn å beskrive festdeltagerne, men makter likevel (med litt hjelp fra ektefelle Pernille Sørensen) å skape et troverdig og levende bilde av et kaotisk selskap de fleste kan kjenne seg igjen i. Og alle som har vokst opp med en jazzpappa- eller mamma vil nok smile bredt av det swingete revynummeret «Pappajazz», selv om jeg tror det (dessverre) blir stadig færre av oss. Gøyalt er det, uansett om jazzen fremføres med tungen godt plassert i kinnet.

Ingen pekefingre, høyt tempo

Videre er Lyngbø så definitivt en barnas venn. Innsiktsfull og kledelig umoralsk, akkurat slik man har blitt vant til i norsk barnemusikk. «Ka me burger uten sylteagurk?!?!» skriker han i det matleie kuttet «Pepper», og møtes med et rungende «JAAA!!». Margrethe Munthe roterer sikkert noen runder i graven av å høre dette, men det er nok ingen vei tilbake til den hamrende pekefingeren i dagens oppdragelse. En arv etter den opprørske 68-generasjonen og deres ønske om frittenkende og opprørske barn, eller muligens stressede småbarnsforeldres håp om musikk som moralsk ventil for atale unger?

Sunget fra perspektiv som barn, ung tenåring eller voksen, fører Lyngbø ofte flere dialoger på én og samme tid, både med seg selv og sine musikere. På albumets fineste spor, «Hvor er du, Kevin?», opptres det som hysterisk mor på klingende nordlandsk, østlandsk butikkmedarbeider og tomsete politimann i en panisk ettermiddagssituasjon. Kevin derimot befinner seg bak frossendisken, fed up med voksne idioter og full av eksistensiell undring. Forsvunnet fra jordens overflate, som han synger. I mitt hode ligner Kevin veldig på Tommy fra Bill Wattersons berømte serie, Tommy & Tigern, sånn apropos tegneserier. Et vakkert bilde fra hverdagen er det.

Tempoet er, som i Lyngbøs stand-up rutiner, heseblesende radig. Innskytelser og overlappinger er både imponerende og overveldende. Det skal godt gjøres å få med seg all tekst og alle underfundigheter ved første gjennomlytting, og å huske dette utenat får man overlate til barnas duggfriske lillehjerner. Samtidig er tempoet og iveren med på å gjøre musikken sprell levende og boblende. Lyngbø er komikeren som ikke kan vente med overøse sitt publikum med neste gag eller språklige tvist, en romrakett man som lytter må holde godt fast i.

Mye komikk, mindre substans?

Litt paradoksalt er det største ankepunktet nettopp komikken. Som sine bysbrødre i Ylvis er Lyngbøs barneband fullt kapable til sveise sammen musikalske pastisjer av nærmest hva det skulle være, både for voksne og barn, ofte bedre enn originalene. Men ved å tøyse til alt fraskriver man seg på en måte retten til å gjøre noe dypere eller mer substansielt. Slik man, litt ugreit, ler mer av Kristian Valens forsøk som seriøs popartist enn av hans parodier av dem. Nei, barneplater trenger ikke alltid være mer en tull og tøys, noen ganger holder det i massevis, men vil man lage noe med litt lengre holdbarhet er originalitet og nytenkning stikkord. Jeg er usikker på om Guttelus innfrir disse kriteriene.

Likevel er det fullt forsvarlig å gå til innkjøp av denne platen. Den føyer seg fint inn i en bris av gode, norske barneplater som Meg & kammeraten min og Rasmus og Verdens beste band. Alle tre er i skrivende stund nominert til Spellemannprisen i kategorien årets barneplate. Guttelus får ikke den prisen av meg, men skal garantert få noen runder i spilleren på neste gråværsdag. Regnvær kjenner nok Dagfinn Lyngbø en kur mot.