De voksnes fest

I begynnelsen av mars ble de nominerte til årets Spellemann-utdeling kunngjort, med den beherskede pompen, prakten og oppmerksomheten man kanskje må forvente at en slik litt gammelmodig kulturpris har i det herrens år 2025. Trass i alt gir Spellemann oss et tverrsnitt, i det minste av noe av det som preger ulike musikkfelt i Norge. Og selv om listen over utelatelser er lang, minner den oss i det minste om en rekke utgivelser som fortjener flere lyttere. 

I sin anmeldelse på Periskop, går Sebastian Fongen Langslet gjennom tre av årets nominerte i barnemusikk-kategorien: Musikken til Planetpatruljen, kjent fra NRK Super, DJ MøMøs musikk til filmen Bukkene Bruse på Badeland og musikkfortellingen Badebygjengen og Vulkanstedet.

I denne anmeldelsen skal det siste albumet til pers – Bråk og Ballade av Silje og Maria. I tillegg lytter vi til en plate som godt kunne vært nominert (hovedartisten har vært nominert før), og som står for litt andre impulser i norsk barnemusikk: Barneplate 2027 av Igor Dunderovic & Fetterforeningen.

Silje og Maria, et tiår frem i tid

Maria Solheim og Silje Sirnes Winje er veletablerte, sentrale skikkelser i norsk barnemusikk – selv om Bråk og Ballade forsåvidt bare er deres tredje albumutgivelse. Allerede i 2020 mottok de barnemusikk-Spellemannprisen for sitt andre album, Bråkebøttebaluba. Jeg anmeldte skiva i Periskop da den kom i 2019 med overskriften Hvorfor så retro?. Den gangen var albumet en god anledning til å skrive noe om ulike grenseoppdragninger mellom «kommersiell» og «ukommersiell» norsk barnemusikk – og om påfallende retro-tendenser i sistnevnte bås. Altså: livlige pastisjer over pop og rock, primært fra midten og slutten av sekstitallet. 

Teksten om Bråkebøttebaluba var i grunnen interessant å lese igjen fem-seks år senere, av to grunner: For det første er de fire nominerte til årets barnemusikk et forholdsvis bredt felt, og et eksempel på at skillet mellom det brede og det smale i norsk barnemusikk kanskje ikke fremstår like bastant eller opplagt for tiden. For det andre har Silje og Maria i større grad gått vår tid i møte – og med «vår tid» mener jeg naturligvis 70/80-tallet. 

Hør for eksempel på en låt som «Digg til vår mage». Den shuffler av gårde med tight, fyldig trommelyd, glinsende synthlyder, kneppende, komprimerte elgitarer og purrende, bittersøte vrengakkorder. Låta har en tekst som handler om gledene knyttet til å lage seg en god og sunn salat, men som musikkopplevelse befinner den seg definitivt på den mytiske motorveien, full av fremtidstro og vind i håret. 

Om man skal plassere lydidealet de har strukket seg etter her, og i stor grad på resten av Bråk og Ballade, er vi ikke lenger i en spretten, naivistisk versjon av det psykedeliske sekstitall. Her sendes tankene snarere til velspilt popmusikk fra et tiår seinere. En av fjorårets mest sette musikkdokumentarer handlet om det spøkefulle og nokså irriterende begrepet yacht rock, som nok kan virke som en litt intern eller obskur merkelapp for utenforstående. Men jeg tror de fleste av oss vil kunne gjenkjenne lyden av denne musikken uten problemer – enten vi har vokst opp på den tiden, hatt på en helt gjennomsnittlig norsk radiostasjon eller vært på en klassefest. Den strekker seg fra Totos største hits til Michael Jacksons Thriller og forbi. Groovy, polert, smart og velspilt – og ofte vil det nok i dag være naturlig å bruke et begrep som voksenpop på mye av det.

Voksende voksne tendenser

I 2025 er det også rimelig å si at mye av denne måten å arrangere og spille inn en poplåt på, rett og slett har gått inn i den felles verktøykassa som er vanskeligere å sette et tydelig tidsstempel på. Det signaliserer ikke noe særskilt voksent eller ungdommelig, egentlig. Ta for eksempel en av 2024s største poputgivelser, Sabrina Carpenters Short’n’Sweet, som mange foreldre sikkert har stiftet bekjentskap med allerede. Der vil du støte på låter som romsterer rundt i et landskap som kan gi assosiasjoner til for eksempel åttitalls Fleetwood Mac eller annen polert bandmusikk fra den tiden. En eksplisitt ungdommelig artist, som allikevel sniker seg inn i atmosfærer som kunne vært både 40 og 30 år gamle, som et par romslige og pålitelige tøfler.

Carpenter er slett ikke alene om det, det er et fellesspråk, også i musikk for de aller yngste lytterne. Og på denne plata er Silje og Maria et godt eksempel på det. Egentlig er det jo ikke så mange år mellom lydbildene Bråkebøtteballuba lekte seg med, og de som preger denne plata. Men sekstitallet forblir liksom sekstitallet – og barnemusikken som har bena godt plantet i disse uttrykkene, forblir et litt nostalgisk alternativ til nåtidens kjas og mas. 

Sånn er det ikke med denne musikken: Selv skriver Silje og Maria om inspirasjon fra de store stadionrock- og synthpop-bandene fra 80- og 90-tallet. De har med seg musikere som Christer Slaaen, Karl Oluf Wenneberg, Lewi Bergrud og Eiolf Ødegård som bidrar med fantasifulle innfall – og som rett og slett låter ganske fett, et deilig og smidig groove, lyder som slår fra seg uten å bli for breiale. Versene er preget av smilende voksensang med stor taletydelighet. Refrengene er som regel fremført av entusiastisk, men presist barnekor. Tekstene dreier seg rundt kjernetemaene: barns fantasi, drømmer, lek og kreativitet – verdien av å gjøre noe sammen, og kanskje lade batteriene med litt grønnsaker. 

Norske Malawi-barneplater

Tankearbeidet som ligger bak Bråk og Ballade startet etter at duoen ble invitert av organisasjonen FORUT til å lage musikk til barnehagenes barneaksjon i 2023/2024. De reiste til Malawi for å lære mer om barnas hverdag og kom tilbake til Norge med barneregler og sangstrofer som ble videreutviklet til låter. Åse Sirnes Winje, moren til Silje, skrev tekster, mens Silje og produsent Christer Slaaen begynte å jobbe med musikken. 

Det må nevnes at Bråk og Ballade ikke er den første gode norske barneplata som er laget på denne måten. Maj Britt Andersen har jobbet mye med FORUT, og hun foretok en lignende reise til samme sted. Siden dro hun hjem til Norge og snakket med tekstforfatter Trond Brænne om erfaringene sine. Slik fikk vi Landsbybarna i Bawatele, en ru perle i Maj Britt-diskografien. Musikken på Landsbybarna i Bawatele virket ikke veldig opptatt av å for eksempel skulle etterape musikk fra Malawi – selv om lyduniverset, som vanlig på en Maj Britt-barneskive, var innfallsrikt og fullt av instrumentale detaljer som kan gi assosiasjoner til steder, levende vesener og ulike sanseinntrykk. 

Det samme kan sies om Bråk og Ballade. Albumet åpner med en morgenscene, med fuglesang i bakgrunnen og en fortelling om en landsby som våkner i «God Morgen», som forøvrig har et ganske uimotståelig refreng. De setter stemninga, men bortsett fra refrenget (og tittelen) på «Maladu Malajeg Malawi», og de afropop-flørtende gitarlicksene på «Suala og Monki», går det nok an å lytte seg gjennom resten av Bråk og Ballade både én og to ganger uten å tenke veldig mye på hvor ideene til musikken kommer fra. Hvilket ikke nødvendigvis er en kritikk, det forteller oss bare at Silje og Maria bruker sine egne musikalske preferanser og dialekter når de forteller om disse erfaringene – og at mange av erfaringene de forteller om, er ting som i grunnen angår alle barn. 

Autopilot og flid

Det som derimot er merkbart, er måten de kom hjem fra oppholdet med posen full av regler. Du hører dem for eksempel i vaske-sangen «Løp etter vann» og avslutningssporet «Takk, takk, takk». Hele albumet igjennom blir man minnet om at skillet mellom en barneregle og et barnslig pophook, på grensen til det idiotiske, er flytende, for å si det mildt. Noen av melodiene er ganske lavthengende frukt – den smilende låta «Fantasi» slår meg som en låt Maria og Silje har skrevet før og sikkert kan komme til å skrive igjen for den del. Men også her er ting gjort med omhu: et fingernemt banjokomp, en flott liten kravlende synth-solo på slutten, et pre-chorus som bygger spenning mellom et vers og et refreng som hver for seg er nokså forglemmelige melodiske bruksgjenstander. 

Det finnes noen svært fine melodier på Bråk og Ballade, det finnes harmoniske overraskelser her og der – og så er det en god del fyllstoff. Men i mange av de tilfellene trer også en av de store lærdommene fra studiomusikernes gullalder på 70- og 80-tallet frem og redder dagen: Med litt flid og kreativitet i arrangeringa, kan man løfte låtskriving som er preget av autopilot. Silje og Maria slipper aldri grepet om det på Bråk og Ballade – hver låt er arrangert med kjærlighet og et ønske om å gi lytteren noe mer. I sum er det overbevisende.

Igors fest for barn og voksne

Var Barneplate 2027 fjorårets mest optimistiske norske platetittel – eller har den tvert imot noe illevarslende over seg? Nå for tiden går det forsåvidt ikke an å skru på en eggeklokke uten å få grøsninger av tanken på hvordan verden ser ut når den ringer. Selv forteller Igor Dunderovic, som står bak tittelen, at den er valgt fordi det er morsommere å si «2027» enn «2024». Og til dét kan man vel i grunnen ikke si noe annet enn at vi får se. 

Barnemusikkveteranen, dramatikeren og tusenkunstneren Dunderovic har et litt uvørent, selvsikkert perspektiv på det meste, også sjangeren barnemusikk. Han definerer den uhøytidelig, men treffende: «en egen musikksjanger preget av visuelle historier, flørt med ordspill, morsomme tekster, morsom musikk, rare lyder, fart og lek, Sunde, Knutsen, Ludvigsen, Tønes, Prøysen, etc».

Ja, det stemmer ofte på en prikk, det – men Igor Dunderovic og Fetterforeningen låter ikke dermed som «konvensjonell norsk barnemusikk». De tar med seg disse impulsene, og vever dem inn i en rekke overbevisende, akustiske balkan-bangers. Musikk for vorspiel og hverdagsstunder.  

Fetterforeningen består av Elvis Medic, Sanjin Orucevic, Mili Orucevic, Almir Meskovic og Daniel Lazar: Musikere med tydelig rotfeste i balkanpop og fusion, og med forgreninger som går mange veier. De fortjener lyttere – sjekk for eksempel ut den vidtfavnende duoen til trekkspilleren Meskovic og fiolinist Lazar, som ga ut strålende Family Beyond Blood for noen år siden. Her leker de seg med folkemusikk fra Balkan, europeisk klassisk musikk, klezmer, romanimusikk, afrikanske musikktradisjoner og mye mer i kammeraktige sammenhenger. 

28-åringer med digre lår

I dette bandet hører vi Meskovic og Lazar med litt løsere snipp, for å si det mildt. Det er som å høre en gjeng sitte rundt et bord på en fest og bare spelle. Musikerne skråler og rauter seg gjennom albumet, her og der knuses nok noen dyrebare gjenstander, det tråkkes kanskje også på noen ømme tær. Igor Dunderovic er sin egen herre, han skriver tekster som på mange måter løper fullstendig løpsk. Samtidig røper de en disiplinert penn når du faktisk setter deg ned med dem –en glede over form, små språkleker, ting skal gå opp. Han drar velkjente norske ord og vendinger hit og dit. 

Dunderovic er fra Sarajevo, og kom til Norge sammen med familien sin i 1992. På Barneplate 2027 føles det som om han stadig leker med et selvbevisst gebrokkent utgangspunkt, både musikalsk ved å vri og vende på ulike vokaler, og i sin lek med ulike uttrykk. Det er morsomt å høre på, og det blir på en måte et møtepunkt mellom barnlig, språklig entusiasme og en voksen, spøkefull forteller.    

Her er første vers av låta «Jeg er en bitteliten maur»: 

Jeg er bitteliten maur 

Mora mi er dinosaur 

Hun er 28 år 

og har diiiigre lår. 

 

Her er siste vers av samme låt: 

Mamma bor i en boligboble 

Pappa bor i en boblebolig 

Jeg bor i firkanta hus 

og tar det rooooooolig. 

Her er siste vers av låta «Surdeig»:

Jeg skal mate deg min lille knert

Snart så blir du fin og fermentert

Jeg vil mate deg en dag per uke,

havre, hvete, hirse, bygg og rug

Lage meg en bitteliten luke,

og så skal jeg kikke på i smug

I den formidable «Gromleball Grand Prix» går Dunderovic «Eventyrvisa» i næringen, den Avengers-aktige fortellingen der Mumle Gåsegg og Tyrihans og Askeladden og Huldra møtes. I Fetterforeningens låt går det enda mer over styr – her  dukker jo simpelthen alle opp: 

Batman og King Kong, begge i brøl,

mot Pelle Politi som fanga seg sjøl,

og Snøhvit som koker gryte med ris, oi,

der spiste hu Peppa Gris

Ja, da så, er Snøhvit i alle fall mett,

men kjører rett på Snurre Sprett.

Som hadde kasta en flaske urge,

og velta ned fem angry birds.

Anmeldelsen fortsetter under annonsene.

Bodø-reggae og trønder-psych

Barnemusikk? Ja, det er jo det, barnemusikk med hull i sokken og anarkistisk grunnholdning. Og, ja, på samme tid kan det også faktisk egne seg som akustisk vorspiel-musikk for voksne. Og kanskje, aller mest, er det musikk for settinger der disse tingene flyter inn i hverandre. Jeg kan i hvert fall få følelsen av at jeg lytter til musikk skapt av folk som tenker at en «voksenfest» også kan være et sted der barn ferdes – og at det finnes verre ting her i livet enn å høre en replikk, eller en låt, som du strengt tatt ikke er gammel nok for. 

Dunderovic gestalter en rekke forskjellige karakterer når han synger og forteller seg gjennom disse låtene, jeg får assosiasjoner til pirater, samuraier og Bodø-reggaebandet Manna. «Gammel Bolle» plasserer seg et sted mellom Knutsen og Ludvigsens «Matpakkespisevise» og Mannas veggis-anthem «Kikerter og ris», sånn omtrent. På «Jeg er en bitteliten maur» dukker en heliumaktig maur-stemme opp, mens «Roboter som spiser rødbeter» leker med autotune på vokalen. 

Det er en stor verden – men hele veien forankret i Fetterforeningens akustiske bandsound, deres krappe retningsskifter, skjelvende melodramatiske opphold og grooves som både kan være staselige og sprelske. Ikke minst er melodiene sterke – både når de er bittersøte og teatralske, og når de er skapt for allsang. Barneplate 2027 er et oppkomme av språklek, og en glimrende måte å få barn til å bli bitt av balkanbasillen på.

Dét er i så fall en gave som vil kunne fortsette å gi med tiden – Igor & Fetterforeningen viser at det finnes en rekke glimrende musikere i dette feltet som man kan oppleve på norske scener i dag. Og, la oss være ærlige – det er der denne musikken virkelig vil ta fyr. Men prøv den gjerne hjemme også, selv om det nok ikke blir fred å få i stua før, la oss si, en gang i 2027.