Den ideelle familieutstilling

Yayoi Kusama stiller – om enn indirekte – spørsmål som er knyttet til sentrale vilkår for menneskets eksistens: Hvorfor vi er her over hodet, hva vil det si å leve autentisk, hvorfor finnes lidelsen og hva er vår plass i det hele? Spørsmålene lar seg ikke besvare en gang for alle, men når vi sammen drøfter dem forbindes vi i et skjebnefellesskap på tvers av generasjoner. Å erfare I uendeligheten sammen med egne barn kan forøvrig være en av flere mulige begynnelser på den tøffe samtalen om at det egentlig er samme grunnvilkår som gjelder for både voksne og barn: Vi lever i et univers vi ikke skjønner stort av og vi mangler kontroll.

Sammen om opplevelsene

Å bevege seg inn i Yayoi Kusamas selvskapte univers slik det er konstruert i utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter innebærer imidlertid ikke kun å gå rundt og gruble over og snakke nervøst sammen om grunnvilkårene for vår eksistens. Den yngre generasjonen knipser bilder nærmest ustanselig gjennom den omfattende utstillingen, som for både å knytte seg nærmere opp mot det vakre og abstrakte i forestillingen om det uendelige, og for å holde de skremmende aspektene ved de samme forestillingene på avstand. At den visuelle festen også frister til kule selfies, er selvsagt.

Den aktuelle utstillingen er en kunsthistorisk velbegrunnet, kronologisk gjennomgang av en rekke av Yayoi Kusamas motivmessig sublime tegninger, febrile oljemalerier, collager, skulpturer, fotografier, filmer og design. Det er godt tilrettelagt for publikums møter med enkeltverker og det er mye å lære, men, og det må understrekes: Et unikt trekk ved Kusama-mønstringen er at den fungerer sjeldent godt for grupper av publikum som opplever kunsten sammen. Barn og voksne sammen på utstilling er, for en gangs skyld, null problem. Den unike publikumserfaringen bunner blant annet i at man flokkvis går omkring og kjenner at ens eget møte med kunsten ikke fullt ut lar seg adskille fra gruppens responser og nærvær. Store og små kropper vandrer side om side rundt  inne i  spektakulære, fargesterke installasjoner og spleises sammen i fryd over de magiske optiske illusjonene. I «Den forbipasserende vinteren»(2005), i «Mirror Room(Pumpkin)» (1991) og i «Hymn of Life» (2015).

Skillet mellom en selv og andre viskes forsiktig ut, slik kjennes det ut i alle fall. Hva kunne vel egentlig danne et bedre utgangspunkt enn nettopp denne erfaringen, stilt overfor Kusamas arbeider med tema selvutslettelse? I de to filmene «Blomsterbesettelse(solsikke)» og «Blomsterbesettelse(gerbera)» og i «Kusamas selvutslettelse» med solid forankring i 1960-70-årenes hippiebevegelse, ser publikum hvordan Kusama, lik en kamelon, forsøker å gjøre seg om til en solsikke blant solsikker, en gerbera blant gerberaer og til en flimrende skikkelse i et flimrende univers. Det er poetiske, sanselige og vidunderlige filmer ispedd en viss komikk: Med de store, mørkebrune, kulerunde, intense øynene som stirrer i retning kameralinsen er Kusama sitt eget prosjekts verste fiende. Hun blender ikke inn i blomsterengen, for å si det slik. En mer menneskelig kunstner – i betydningen av en kunstner fylt av motstridende følelser og tanker – skal man lete lenge etter. Kusama ønsker å vise at hun går i ett med sine arbeider og hun vil at andre skal se at hun forsøker å utslette seg selv.

Den intense begeistringen

I uendeligheten er den største suksessen til Henie Onstad Kunstsenter i nyere tid. Hvorfor det, kan man jo spørre seg? Svaret er sammensatt. For det første så det skjer noe spesielt når vi oppholder oss blant kunstverkene og beveger oss rundt mellom de skulpturelle formene. Dette spesielle har jeg allerede vært litt inne på. Måten å sanse på når man går i flokk er dessuten en annen enn når man går alene: Det kroppslige nærværet spiller med i kunstopplevelsen på en annen måte enn når man står stille overfor et kunstverk i taus kontemplasjon. Utstillingen tilgodeser kropp og sinn og minner om vår doble konstitusjon. Aldri har jeg, forøvrig, observert så mange gamle publikummere på Henie Onstad Kunstsenter som ved mine to besøk i Kusama-utstillingen. Klart det kan være inspirerende for eldre mennesker å undersøke nærmere om den snart 90 år gamle kruttønna av en kunstner har funnet ungdomskilden. Klart at appellen Yayoi Kusamas kunst har på publikum ikke er aldersbestemt. En annen ting er at utstillingen i tillegg til et stort oppbud av sansegleder og cerebrale utfordringer også reiser spørsmål som stadig flere i vår tid brenner for å finne svar på, nemlig spørsmål knyttet til psykisk helse. I Norge har vi de senere årene sett at psykisk smerte endelig anerkjennes som en reell forekomst på linje med fysiske plager. Både ungdom og voksnes ønske å forstå mer av det usynlige, ikke fullt ut håndterbare indre rom. Mange unge trekkes mot TV-serier og litteratur som retter søkelyset på vanskelighetene ved å leve i overfladiske samfunn, og i det siste har både voksne og unge  benket seg i hopetall foran TV for å se på  en gruppe mennesker med psykiske utfordringer i samtaleterapi med en psykolog (Jeg mot meg, NRK 2016). Introspeksjon og det å legge ut på  reiser i de indre landskapene har – og det kan vel ikke leses som noe annet enn en positiv tendens – blitt folkekjært.

Kraftfeltet Yayoi Kusama

Når det gjelder Yayoi Kusama så hører det med til historien at hun siden 1973 har bodd på en psykiatrisk institusjon og at hun har fått hjelp av psykiatrien helt siden ungdomsårene. Gjennom utstillingen lar det seg konstatere at sinnslidelsene åpenbart ikke har vært til hinder for å holde kunstnerskapet gående og mer enn som så. Kusama er, intet mindre, en verdensstjerne med enorm suksess. Publikum lærer at det å være psykisk syk kan være forenlig med høy grad av sosial anerkjennelse og hvem blir ikke oppløftet av slikt? Og når alt kommer til alt: Er det ikke egentlig rarere at ikke flere blir «gærne» enn at noen få, ekstra sarte sjeler blir det? Å stirre inn i uendeligheten smaker, som de fleste oppdager før eller senere, ikke bare av karameller. Mitt overordnede spørsmål knyttet til blockbuster-fenomenet I uendeligheten er ikke hvorfor så mange styrter til Henie Onstad Kunstsenter for å bevitne allalderkunstverket Yayoi Kusama, men hvorfor noen i det hele tatt velger å ikke ta del i dette.