Den kulturelle skolesekken 20 år: Her er dens viktigste utfordringer

Siden 2001 har Den kulturelle skolesekken sørget for at skoleelever i Norge får oppleve profesjonell kunst og kultur i skolen. Ordningen er elsket, men også heftig diskutert. DKS-ordningen er kjernen i regjeringens politikk for kulturformidling til barn og unge, og den er unik i verdenssammenheng.

Periskop har spurt femten aktører i ulike deler av kultursektoren om hva som er skolesekkens største utfordring fremover.

– Ansvarliggjør skolesida

Vilde Kamfjord, forfatter og tidligere litteraturprodusent i DKS Oppland

Når vi nå har runda 20 år med DKS, er det fortsatt en vesentlig ting som står uløst, og det er at tilfeldighetene rår over hvordan DKS blir møtt og brukt på skolene. Antagelig er det på tide å ansvarliggjøre skolesida av samarbeidet, og det er ikke helt usannsynlig at det må legges føringer fra departementsnivå. Systemet er fortsatt personavhengig, og da kan vi vel egentlig ikke snakke om system i det hele tatt.

Rollen som kulturkontakt og hva som forventes av denne, er ikke avklart. Noe som blant gjør at lærerne mister mulighetene til å dra nytte av kunstopplevelsene – ut over den rene opplevelsen. Det ligger et enormt uutnyttet potensiale, også faglig, i møtet med DKS, men da må skolene (og lærerne) få anledning til å ikke bare få øye på det, men også tid og lyst til å sette det i sammenheng. På den måten ville vi antagelig kunne fjerne dogmet om at et DKS-besøk kommer bardust på – og i veien for noe annet.

En god forankring vil øke relevansen av DKS for alle. Fagfornyelsen er en gave i så måte, og den store vinneren vil være dem ordningen er til for: Elevene.

– Mer medvirkning  og samarbeid

Kristian Ulyses Andaur, Styreleder, Samarbeidsforum for estetiske fag

Den kulturelle skolesekken er på sitt beste en fantastisk ordning til glede for barn over hele landet. Dessverre har omleggingen de siste årene ført til færre kunstmøter, mindre relevans for skolen og ulikt tilbud lokalt.

Kulturdepartementet må styrke ordningen økonomisk og sikre gode produksjoner til alle elver uansett hvor de befinner seg innen alle kunstuttrykk. Relevansen for den enkelte skolen må bli bedre og kunstnerne bør ha bedre innsikt i skolens indre liv og læreplan. Elvene bør involveres i større grad både i utvikling av produksjoner, utforming av innhold og i gjennomføringen. Kunnskapsdepartmenet må involvere seg mer og sørge for at skolen, elever og lærere får mer ut av skolesekken.

– Fare for låst format

Nils Petter Mørland, teatersjef ved Brageteatret

Det har pågått en jevn økning i honorarsatser på utøversiden, som ikke har vært fulgt av en økning i produksjons- eller innkjøpsmidler. I alle fall på scenekunstfeltet synes jeg å se konsekvensene allerede. Forestillinger med færre utøvere og teknikere på turné blir prioritert, og man reduserer antall produksjoner barna får se totalt sett.

Denne ubalansen forsterker en allerede synlig fare ved at DKS skaper et bestemt format eller en bestemt sjanger som igjen reduserer mangfoldet i uttrykk og form. Å sikre en kraftfull og robust finansiering for årene fremover tror jeg er avgjørende for det kunstfaglige nivået slik at det kan være interessant for de beste kunstnerne å lage den beste kunsten for målgruppa.

– Unngå det åleglatte

Bernhard Ellefsen, litteraturkritiker i Morgenbladet og tidligere litteraturprodusent for DKS Østfold

Den største utfordringen for Den kulturelle skolesekken fremover blir å stå imot. Skal ordningen med rette kunne kalles «unik», og i det hele tatt kunne tilby de egenartede og minneverdige opplevelsene den har gjort til nå, må den sterke ensrettingen og målstyringen av ordningen ovenfra møtes med opprørsvilje. Etter en ytterst blek stortingsmelding om kultur for barn og unge, og en regionreform som har flyttet flere av de mest vitale og selvstendige DKS-miljøene inn i åleglatte – og forbløffende autoritetstro – byråkratiske systemer, har det blitt tydelig at ordningens overlevelse er avhengig av dem som jobber tettest på kunstnere og elever.

Med mindre en ny kulturminister makter en ideologisk pendelsvingning i retning av kunstopplevelsens egenverdi som kan matche den de siste åtte årenes statsråder har bevirket i markedets og målstyringens retning, står DKS i en ytterst sårbar situasjon. DKS-økonomien må snarest styrkes, slik at den jevne nedgangen i antall opplevelser (per elev, per år) bremses og reverseres. En slags likevekt mellom skolesektoren og kultursektoren må reetableres. Når det først har vist seg umulig å bli kvitt Kulturtanken, må denne statlige etaten i hvert fall bruke sin faglige innflytelse og statlige pondus til å bistå fylkeskommunale og kommunale DKS-arbeidere i deres kamp mot kunstfiendtlig byråkrati og for sterke opplevelser for norske skoleelever, uansett bosted og økonomisk situasjon.

– For elevene eller utøverne?

Tone Østerdal, daglig leder i Norske konsertarrangører

Paradoksalt nok er utfordringen for Den kulturelle skolesekken relativt uendret gjennom årenes løp. Det handler om forholdet mellom kultur- og utdanningssiden, og om hvorvidt Den kulturelle skolesekken fungerer bedre for dem som jobber med ordningen enn den gjør for elevene ordningen er ment for.

Misforstå meg rett, det skjer magiske møter mellom kunst og elev hver eneste dag. Spørsmålet er om ordningen i tilstrekkelig grad fungerer i henhold til formålet.

– Dataspel som kunstverk

Egil Ovesen, doktorgradsstipendiat ved Møre og Romsdal fylkeskommune og Universitetet i Agder

Kva kunst og kultur barn og unge søker til har endra seg radikalt sidan eg sjølv vaks opp. Den største utfordringa til Den kulturelle skolesekken framover er å sikra at tilbodet tar opp i seg denne endringa. Å «Løfte frem digitale medier og kunstuttrykk på lik linje med andre kulturformer» er eitt av tilbaka barn og unge sjølv legg fram i rapporten Barn og unges stemmer – kunst og kultur.

Ungdommane kan finna god støtte i ei utsegn frå Jean-Jacques Launier, grunnleggar og utstillingskurator for museet Art Ludique, om at dataspel rommar eit komplett kunstverk, som kombinerer målarkunst, skulptur, arkitektur, animasjon, skrivekunst og musikk til ei heilskapleg oppleving. Å ta opp dataspel med kunstnarlege ambisjonar som ein del av tilbodet i Den kulturelle skulesekken, krev både kompetanse innan feltet og god dialog med elevane i skulen. Som med alle andre kunstopplevingar er det viktig med refleksjonar i etterkant, og lærarane kan få ei viktig rolle med å leia dette arbeidet i klassen.

– Bygg nedenfra og opp

Ådne Sekkelsten, daglig leder i Norsk scenekunstbruk

Jeg vil si at det viktigste er kunsten, eierskapet og motet. Uten kunsten stopper Den kulturelle skolesekken! Det er helt avgjørende at man fremover styrker kunstfeltet som retter seg mot den yngre målgruppen. Elevene skal få tilgang til gode kunstopplevelser i møtet med den profesjonelle kunsten – og kunstfeltet må derfor trygges med gode produksjons- og arbeidsvilkår.

Produksjonsstøtte og insentivordninger har stagnert de siste årene. Suksessen for DKS handler om eierskap og engasjement, og at ordningen er bygget nedenfra og opp. De som sitter i fylkeskommuner, kommuner og skoler – som sammen med kunstfeltet er de faktiske driverne i ordningen – må få mulighet til å få et tydelig eierskap til DKS og det de presenterer for sine elever. Og da kreves det mot. Mot til å velge kunst og kunstuttrykk som kan gi nye og uventede opplevelser og mot til å utfordre forventningene om hva en skolehverdag skal inneholde.

Sånn sett håper jeg at mye av tankegodset og strategiene fra Barne- og ungdomskulturmeldingen tidligere i år legges i en skuff, og at vi bygger videre et DKS som både heier på den autonome kunsten og på den enkeltes elev mulighet til gode kunstmøter.

– Rist på sekken!

Mette Indrehus, produsent for film og kulturarv i DKS Viken

Vi som programmerer for skolesekken er en relativt homogen gruppe – og ganske langt unna målgruppa. Jeg tror den aller største utfordringen for DKS er å være relevant! Hvordan kan vi i større grad treffe midt i magen? Sekken bør kanskje ristes litt? Det hender det ligger ei gammal brunostskive i bånn?

DKS springer ut av byråkratiske systemer, som jo fylkeskommuner og kommuner er. Systemer som (heldigvis) er rigget for å sikre at demokratiet fungerer; de er forutsigbare, gjennomsiktige, etterrettelige og stabile. Alt det kunsten ikke er. Det er viktig at det vi sender inn i skolen er kunst på kunstens premisser – ikke byråkratiets, eller skolens. Dette kan være en utfordring.

–  Balanse mellom kunst og skole

Guri Melby, kunnskapsminister (V)

Den kulturelle skolesekken er først og fremst en helt fabelaktig ordning som gir alle barn og unge i Norge tilgang til profesjonell kunst og kultur i skolen. Slik ønsker vi at det fortsatt skal være!

Det er viktig at både elevene og skolen opplever DKS som et relevant tilbud. Elevene skal få mulighet til å forstå og se sammenhenger og vi må lytte til barn og unges stemmer. De skal få kunst- og kulturopplevelser som forundrer, utfordrer og inspirerer. Det gjelder å finne den gode balansen mellom kunsten og skolens breie formål. Jo bedre samarbeid, desto bedre utbytte av elevenes møte med kunsten.

– Jobb politisk for å styrke økonomien

Lin Marie Holvik, tidligere direktør i Kulturtanken, nå rektor ved Thor Heyerdahl videregående skole

I et jubileumsår ønsker jeg å hylle alle de som har bidratt til denne unike og fantastiske ordningen for både kultur– og utdanningsfeltet. Alle som i dag bidrar gjennom DKS-ordningen med kunst og kultur i skolen står på skuldrene til fremoverlente mennesker som for 20 år siden tenkte stort om betydningen av å gi tilgang til gode kunstopplevelser til alle barn og ungdommer i vårt store og sammensatte land.

I den grad Kulturtanken som etat har en utfordring, må det være å jobbe enda mer intenst og aktivt mot politisk nivå på vegne av fylker og kommuner, skoler og kunstnere for hele tiden å øke rammene for både DKS-ordningen og alle andre mulige og umulige ordninger rettet mot barn og unge. Samtidig som de, som alle andre offentlige etater, holder sine egne kostnader på et fornuftig nivå. Sett fra mitt nye ståsted som rektor ved en videregående skole, begeistres vi av hvert DKS-besøk. Vi skulle med glede hatt mange flere. Vi hilser velkommen alt som er av nyetablerte ordninger som hindrer utenforskap.

– Viktig å speile mangfoldet

Abid Raja, kulturminister (V)

Den kulturelle skolesekken er en fantastisk ordning som sikrer at barn og unge får et profesjonelt kunst- og kulturtilbud av høy kvalitet – uavhengig av hvor de bor i landet.

Jeg mener derfor det er særlig viktig at DKS speiler det mangfoldet barn og unge lever i, og at de opplever tilbudet som relevant. For å få til det må vi involvere barn og unge, være i dialog med dem og la dem medvirke. På denne måten vil kunst og kultur berøre, engasjere og gi barn og unge opplevelser for livet.

– Bedre rettigheter til kunstnerne

Hans Ole Rian, forbundsleder i Creo

Den største utfordringen er å gi de utøvende kunstnerne – alle de fantastiske musikerne, danserne, forfatterne, teknikerne og alle andre yrkesgrupper på turne – de samme rettighetene som andre yrkesutøvere. Det må igjen bli hovedregelen at også disse kulturarbeiderne får tariffavtale og får et ansettelsesforhold.

Vi i Creo mener at praksisen nå, der fylkeskommunene krever at oppdragene tas som selvstendig næringsdrivende, er uheldig både for kulturarbeideren, fylkeskommunene og – ikke minst – for alle barn og unge som fortjener kunst og kultur på høyt nivå. Alt for mange svært erfarne og dyktige kunstnere har de siste årene forsvunnet ut av DKS-området, da det etter at Rikskonsertene ble nedlagt ikke var mulig å få oppdrag som lønnsmottaker lengre.

Vi kommer derfor til å følge opp Fougner-utvalgets klare anbefaling om å stramme inn arbeidstaker- og arbeidsgiverbegrepene i arbeidsmiljøloven. Ryddige arbeidsforhold er grunnlaget for en god og ryddig utvikling, også i DKS.

– Evaluer Kulturtanken og opprett et Musikkbruk

Freddy André Øvstegård, stortingsrepresentant for Østfold (SV), medlem av familie- og kulturkomiteen

Kulturtankens utfordring er å svare til Den kulturelle skolesekkens behov, og her er det et stort forbedringspotensial.

SV vil evaluere Kulturtanken og utrede en alternativ organisering av DKS i sammenheng med resten av kulturforvaltninga og opprettelsen av et Musikkbruk. Ressursene må i størst mulig grad ut til mer kvalitet for publikum.

– Bedre oversikt over produksjoner fra ulike deler av landet

Siri Kvambe, daglig leder i Samspill International Music Network

En tydelig utfordring i Den kulturelle skolesekken er at produksjonene må gjenspeile det flerkulturelle samfunnet vårt bedre. I tillegg opplever jeg at det er en manglende oversikt over produksjoner fra de ulike deler av landet. Her er det forbedringspotensial.

I tillegg mener jeg DKS trenger større fleksibilitet når det kommer til formater.

– Ja til fruktbare kollisjoner

Hans Edward Hammonds, kunstner og prosjektleder i DKS-lab Rogaland

DKS er viktig, for den muliggjør kunstneriske og kulturelle opplevelser for barn uansett hvor de bor i landet. I tillegg skjer det så spennende ting når kunstverdenen kolliderer med skolesystemet. Synergien fra disse kollisjonene har en egenverdi i seg selv for alle involverte. Ordningen er utrolig spennende, bra og stappet med potensial.

Jeg mener den er best når kunstnere kommer inn med prosjekter som er tett knyttet til sine egne praksiser og kunstnerskap. Samtidig opplever jeg at det ikke er en tydelig enighet om hva DKS skal være. Kunstverdenen har en versjon, skolen har en annen. Oppfatningene i de ulike fylkene og kommunene heller ikke de samme. Uklarheten tillater selvsagt kunstnere å prøve nye ting og utfordre ordningen gjennom sine prosjekter. Problemet er bare at fylkene og kommunene ikke alltid virker like klare for å ta i mot disse utfordringene, eller mangler kapasitet til å gjøre det.

Hvert år får fylker og kommuner svært mange DKS-søknader de skal behandle. De av oss som er i systemet hører ofte at det som ikke passer et fylke er optimalt for et annet. Men hvordan skal man navigere som kunstner og lage gode, nyskapende prosjekter i et slikt uoversiktlig system, når det i tillegg er en relativt liten sjanse for å komme inn i systemet? Hva blir da motivasjonen for gode kunstnere til å satse på DKS som en del av sin kunstneriske praksis? Dette tror jeg er Den kulturelle skolesekkens største utfordring.