Den politiske leken

– Changing Play er vårt første forsøk på å jobbe med barn i de første leveårene.

Det forteller Alex Thorpe, formidlingsansvarlig hos Serpentines Galleries i London.

I det nystartede programmet Changing Play skal Serpentine se på den aller yngste publikumsgruppen, i alderen 0-4 år. Her er både voksne og barns erfaring av lek en del av det kunstneriske produktet. Gjennom en serie kunstnerdrevne prosjekter skal galleriet ta opp problemstillinger rundt rammene for møtene med små barn, både når det gjelder det pedagogiske, men også de økonomiske.

– Lek er enormt tema så det er uunngåelig at det linkes inn mot politiske spørsmål, sier Thorpe.

– Prosjektet skal ta et kritisk standpunkt, uten at det nødvendigvis trenger være et negativ ett, men det er viktig å belyse situasjonen på en ny måte, forteller hun videre.

Utvekslingsprogram
– Serpentine er ikke en undervisningsinstitusjon, men kanskje vi kan være del av en revurdering av det som ses som normgivende innen pedagogikken som helhet, for eksempel hvem og hvordan pedagogikk for barn og unge finansieres, sier Thorpe i referanse til de økonomiske kuttene som for tidene truer feltet i Storbritannia.

Galleriet, som ligger midt i Hyde Park, har en lang historie med å jobbe lokalt.

– Vi bruker nabolagsmodellen som en måte å jobbe med områder, sier Thorpe.

– Det er også en måte å ta med kunstnere inn i situasjoner der de kan bygge forhold med mennesker i et samfunn over lengre perioder.

Changing Play går inn under formidlingsprogrammet til galleriet, World Without Walls, som baserer seg på akkurat nabolagsmodellene. Lek er blitt et vanlig tangeringspunkt mellom kunst og barn. Ser vi tilbake til begynnelsen av sist århundre var kunst ansett som en demokratiserende prosess i barnehager. Leken og utforskningen av det materielle, ble sett på som del av det kreative utrykket til alle barn, og et symbol på individualitet.

– Hva søker dere etter når dere leter etter kunstnere til Changing Play?

– Når det gjelder Changing Play vil vi jobbe med utøvere som har en interessant kunstnerisk praksis, sier Thorpe.

– Vi vil også se på om det er deler av deres praksis som knyttes opp mot noen av de bredere målene eller verdiene vi har i programmet vårt: Demokrati, utveksling eller endrende hierarkier.

Froebel og kindergarten

Det siste året har Thorpe og formidlingsavdelingen samarbeidet med kunstnergruppen Invisible Spaces of Parenthood, som består av Andrea Francke and Kim Dhillon. Sammen har de lagt grunnlaget for Changing Play med et pilotprosjekt på The Portman Early Childhood Centre. Barnesenteret i Edgware Road-området har to alderssjikt: Et for 3-4-åringer, og et for barn mellom 0-2 år som kommer til senteret sammen med foreldrene sine.

– Vi forsøkte å passe inn i de eksisterende strukturene, sier Thorpe, som understreker at prosjektet ikke skulle bryte inn i timeplanene til barna, men heller forsøke å jobbe på lag med senterets eksisterende struktur.

Prosjektet, som blir utført av Invisible Spaces of Parenthood, var inspirert av Friedrich Froebel. Han kom opp med begrepet «kindergarten» og var en pioner for barnets tidlige utdannelse. Froebel laget i sin pionervirksomhet en serie av det han kalte «gaver» bestående av oppgaver barnet skulle løse.

– Andrea og Kim var interesserte i hvordan Froebel hadde en direkte innflytelse på Bauhaus. Gavene har en sterk visuell korrelasjon med materialet som ble brukt på innføringskurset på Bauhaus, forteller Thorne med henvisning til mystiker Johannes Ittens velkjente kurs, der studenter ble innført i fargeteori og geometri.

– Prosjektet så på hvilken relevans Froebels gaver har i dag, spesielt som ikke-kjønnsbaserte leker. De ville kritisere de kjønnsbaserte lekene som finnes i dag, samtidig som de ville skrive inn andre historier i den etablerte kunsthistorien.

Fra lek til politikk
I løpet av 12 forskjellige sesjoner med foreldre, ansatte og foreldre, testet kunstnerne de forskjellige gavene. Resultatet ble et lekesett som blir distribuert til andre sentre i nærhetområdet.

– Vi hadde en serie med fora og møter med barna og de ansatte på senteret der vi pratet om hva som hadde skjedd. Hva hadde blitt oppfattet, hvordan hadde barna respondert, hva var deres observasjon, og hva ville de foreslå at vi endret til neste sesjon, forteller Thorpe, og legger til:

– Dette er ikke den koloniale ideen om å kaste kunstnere inn i fallskjerm for å gjøre et prosjekt, også hører de aldri fra oss igjen. Samtidig har vi også en forpliktelse å dele bredt om det vi gjør.

Selve lekesettet kan sees på som en ny måte for barn å engasjere seg med grunnleggende lærdom om former og farger. Samtidig er det også en kritikk av de vanlige lekene barna møtes med, som ofte baserer seg på forestillinger om kjønn.

Endrende hierarkier
Lekesettet, produsert av Invisible Parenthood, er et produkt av erfaringen, mens selve kunstverket virker å ligge i interaksjonen med barna. I prosjektet introduseres både barna og de ansatte for den kritiske og reflekterende tanken på flere nivåer. Det er også dette Thorpe påpeker at målet med programmet er, nemlig å oppmuntre til en kritikk og en refleksjon over de nåværende konstruksjonene i systemet til barneinstitusjoner. For Changing Play kan man påstå at dette skjer i lekens domene, hvor barnet er herren.

I begynnelsen av året gikk det ut en open call til kunstnere, designere og arkitekter for å videreføre Changing Play. Etter planen skal åtte utøvere innom prosjektet i løpet av de neste to årene, med oppstart i vår.

– Å ha et resultat i slutten av hvert prosjekt er viktig. I tilfellet med Parenthood var det et lekesett. Men det kan være en film, en konferanse eller for eksempel en installasjon. Det kommer til å være forskjellig med hvert prosjekt. Men researchen skjer på ett sted – i Portman Centre.

– For å få gjort noe ordentlig må man kjenne samarbeidspartnere, hvordan de jobber og hvordan man kan bygge prosjektet inn i deres program. Det tar mye tid, og det tar krever tillit, sier Thorpe.