Runde former og sterke farger

«Å se kommer før ord. Barnet ser og gjenkjenner før det kan snakke.» Slik starter John Bergers velkjente bok Ways of Seeing fra 1972 som betraktes som en milepæl innen litteraturen om visuell kultur. I boken utfordrer Berger det vi tror vi ser og hvorfor vi ser det vi tror vi ser.

At dagens borgere må være like flytende i lesning av visuell kommunikasjon som i skriftlig og muntlig språk, er en klisjé som har blitt gjentatt med økende hyppighet de siste 50 årene. Bare slik kan vi ha muligheten til å reflektere, tolke og ta informerte valg om det de mange avsenderne ønsker å fortelle eller selge til oss, sies det. Men hva innebærer en slik kunnskap i feltet barn og unge?

For et syn som sjelden ser ut til å bli utfordret, er synet på barn og unge i visuell kommunikasjon. Når det gjelder visuelle budskap om og til denne gruppen, virker det som om det råder en slags felles oppfatning om hva som representerer det barnlige. På bokomslag, filmplakater, skilting eller andre grafiske utforminger som henvender seg til eller handler om barn og unge, ser vi ofte det samme: Runde former og sterke farger – gjerne i samspill med skeiv, tilsynelatende håndskrevet tekst. Elementer som kan leses som skarpe eller hardtslående, er som oftest utelatt.

Sannsynligvis er tanken i de fleste tilfeller at en slik henvendelse skal kommunisere trygghet, lekenhet og det velkjente. Dette er verdier vi ønsker for barn og ungdom, og verdier som kan gjøre skeptiske foreldre trygge på hva barna utsettes for. Men mange barn er allerede på vei til å bli flytende i sin visuelle mestring som forbrukere, deltagere, beslutningstagere og produsenter av visuelle uttrykk. Noen barn starter med tegning fra det øyeblikket de kan gripe en penn, og mange blir raskt erfarne visuelle lesere i det semi-offentlige rommet, gjennom digitale og sosiale medier. Når visuelle former rettet mot barn og unge blir homogene i uttrykket og kun kommuniserer på én måte, undervurderer vi mottagerne, og reproduserer forenklede, unyanserte og forslitte uttrykk.

La oss se på tre aktuelle eksempler som på ulike vis sikter mot barn og unge, Litteraturfestivalen Appelsinia, konferansen om kunst for de minste, Kykeliky, og etaten for Den kulturelle skolesekken, Kulturtanken.

Først og fremst gøy og morsomt

I Skien har litteraturfestivalen Appelsinia et blandet publikum. Slik de skriver på egne nettsider, er de «først og fremst en festival for barn og unge». Samtidig tilbyr de foredrag og arrangementer myntet på et voksent publikum, spesielt for dem som arbeider med formidling mot barn og unge. Den visuelle identiteten gjennomsyrer markedsførings- og programmaterialet: Skeive små bokstaver i sterke farger ser ut til å ville fortelle oss at Appelsinia er gøy og morsomt.

Logoen fremstår også delvis lat, da den tilsynelatende håndskrevne teksten ved nærmere ettersyn viser seg å være en font og ikke håndtegnede bokstaver. Appelsinia-logoen bekrefter myten om at en god aktivitet for barn må forsøke å være «morsom» og «gøy», og at det må synes fra første øyekast. Må vi bruke «morsomme» bokstaver og «gøyale» farger for å vise at noe er interessant for barn? Dersom for eksempel et hotell eller kunstmuseum hadde brukt samme metode i kommunikasjon mot voksne, hadde vi sannsynligvis raskt avskrevet etablissementet som useriøst.

Ved å velge et stereotypisk uttrykk, er Appelsinia på én side med på å sementere et syn på barn som en gruppe som ikke behersker kompleksitet. Her ligger det en tapt mulighet: Festivalen går glipp av sjansen til å skape en meningsfull dialog om hva litteratur for barn og unge kan være. For et kritisk publikum vil det dessuten være nærliggende å anta at denne forenklede henvendelsen også reflekterer selve innholdet. Jeg tviler på at det er intensjonen til en festival som arbeider for å formidle kvalitetslitteratur til barn og unge.

Undergraver eget prosjekt?

Et eksempel på et banalisert uttrykk er den årlige konferansen Kykeliky. Konferansen arrangeres av Norsk kulturskoleråd, Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen og Kulturtanken, og det opplyses at konferansen retter seg inn mot: «ansatte i kulturskoler, barnehager, høgskoler, universitet samt andre som arbeider med kulturadministrasjon». Dette er et arrangement som altså henvender seg til voksne fagfolk, men som likevel velger å benytte seg av stereotypisk «barnlig» estetikk.

Logoen består av en fremtredende hane som skal forestille bokstaven K i «kultur» og «kykeliky». Den brukes også som utgangspunkt for den gjennomgående visuelle identiteten til konferansen.

Hanen i seg selv er intens og blank i blikket. Tanken er nok at den skal representere noe moro og lekent – men man trenger ikke se lenge på hanen før ord som useriøs, fjollete og karikert melder seg. Det er synd, fordi feltene kunst og kultur for de aller minste barna er et felt som ofte blir politisk og økonomisk nedprioritert, og som derfor har et behov for å synliggjøre sin egen relevans utover å være tanketom underholdning for småbarn. En hane som minner mer om en masete barne-TV-figur eller en komisk side-kick i en dårlig tegnefilm, undergraver at konferansen faktisk tar for seg faglige undersøkelser av kunst- og kulturfeltet for yngre målgrupper. Dette er et tydelig eksempel på at logoen ikke bare feilinformerer, men også kan sies å undergrave det som er konferansens prosjekt: At kunst og kultur for barn og unge er et profesjonelt og solid fagfelt med dyktige fagfolk.

Samlet sett kan denne logoen leses som en manglende vilje til å kommunisere seriøst, eller kanskje mer spesifikt, manglende vilje til å vie seriøsitet til sitt publikum og målgruppen de retter seg mot. Også her vil jeg tro at Kykeliky-konferansens intensjon egentlig er det motsatte.

Visuelle uttrykk som forsterker stereotypier

Ofte kan ugjennomtenkte designvalg komme av dårlig tid og dårlig økonomi – ikke ukjente fenomener i kulturverden. Og selv ikke de proffeste designerne kommer med helt åpne og fordomsfrie løsninger. I boken The Politics of Design (2016) skriver grafisk designer Ruben Pater om de politiske og kulturelle forutinntatthetene designere ofte tar med seg i en designprosess.

Et av eksemplene Pater omtaler, er den forrige visuelle identiteten til det nederlandske Afrika Museum, som viser eldre og nyere kunst fra det afrikanske kontinentet. I 2006 fikk de en ny visuell identitet, laget av skriftdesigner René Knip, et dekorativt stensilsnitt. Men som Pater skriver, er dette mer et produkt av Knips egen idé om «hvordan Afrika ser ut», enn et reelt bilde på historisk og kontemporær kunst fra det enorme kontinentet.

Den åpenbare kritikken er at identiteten bidrar til en kolonialistisk stereotypi, som blir spesielt betent i lys av Nederlands forhistorie som imperialistisk stormakt.

Videre skriver Pater: «I en forelesning fra 2014 fortalte Knip at hans design ikke hadde som formål å være «seriøs» fordi det i hovedsak var skolebarn som besøkte museet». Dette poenget lar Pater henge i luften, men slik jeg ser det, er det er her et av kjerneproblemene ligger: Det visuelle uttrykket vektlegges oftest ikke som noe som trenger kommunisere på en seriøs måte med målgruppen barn og unge. I en forlengelse av det utfordres sjeldent eller aldri fastsatte ideer og stereotyper om hvordan vi kommuniserer til barn.

Finnes en «korrekt» lesning?

Hvordan vi leser visuelle budskap, er høyst kulturelt betinget og sterkt knyttet til tidligere erfaringer. Et annet eksempel fra Pater er disse visuelle bildene, som ble brukt i opplæring av frivillige i språkopplæring for innvandrere til Nederland:

Det første bildet viser tre ansikt som frivillige ble bedt om å matche med uttrykket «livets skyggeside». Har man vokst opp i kalde klimaer, vil man sannsynligvis velge det sure fjeset, skriver Pater. Men kommer man fra varmere strøk vil kanskje det glade fjeset passe best, fordi skygge representerer muligheten til å avkjøle seg.

Oppgaven i det andre bildet er å lage en setning som bruker ordene torden og trær. Hva ser du? Har du lært å lese fra venstre til høyre, vil du sannsynligvis beskrive det som at tordenværet er på vei mot trærne. Har du opprinnelig lært å lese fra høyre til venstre, vil du kanskje heller si at tordenskyene er på vei bort fra trærne.

På samme måten kan vi også tenke oss til at barn og unge fra forskjellige bakgrunner vil ha forskjellig forståelse av bilder og visuell kommunikasjon. Dette virker det som et tas lite høyde for i den visuelle kommunikasjonen som skjer i henvendelsen til og om barn og unge i Norge.

Nøytral, men ikke for alle

I motsetning til konferansen de er del av å arrangere, er fremstilling av organet Kulturtanken påfallende rendyrket: Ingen overflødige detaljer, kun rene, strenge linjer preget av gjennomført grafisk håndverk.

I logoen er det ingenting som er skeivt, alt er satt innenfor et usynlig rutenettverk. I den abstrakte lesningen av logoen til Kulturtanken kan man se en sober framstilling av tre firkanter i forskjellige størrelser, for eksempel liten, mellomstor og stor, eller barn, ung og voksen, der voksen omslutter alle aldergrupper. I en mer billedlig lesningen kan man se en lastebil – kanskje bilen som frakter kunstnerne i Den kulturelle skolesekken rundt på turné. Her, og i deres visuelle identitet, følger Kulturtanken en designestetikk som handler om å rendyrke det stramme, det enkle og funksjonelle – typiske trekk i skandinaviske designprodukter. Denne står dessuten i ytterligere en motsetning til Kykeliky-konferansen: Uttrykket forteller oss at de tar feltet sitt på alvor, og at de ønsker å fremstå relativt nøytrale.

Kulturtankens visuelle identitet fremstår langt mer «seriøs» enn de foregående eksemplene, men det er heller ikke uproblematisk å benytte en designestetikk som har som ideal å rense bort alt unødvendig. I Sverige har man lenge debattert denne typen visuell rendyrkning i et «whiteness»-perspektiv – et teoretisk rammeverk som ser slike rendyrkelseskvaliteter i sammenheng med hvite privilegier. Svensk design har blitt anklaget for å bruke verdier som demokrati, enkelhet og funksjonalitet fra et etnisk hvitt perspektiv, i tillegg til at whiteness har blitt brukt som et salgsverktøy i markedsføringen av slike designuttrykk. Sett på den måten, har whiteness vært med på å legge grunnlaget for forståelsen av moderne svensk design og kan også være en metode for å segregere gjennom visuell kommunikasjon. Som fenomen er det derfor høyst problematisk.

Når Kulturtanken gjennom en stram logo og strenge linjer skaper en slik rendyrket profil, inngår de i en større bevegelse som ikke problematiserer verdier som handler om blant annet rendyrkning. Slik inngår de i en tradisjon som ikke tar innover seg at det finnes et helt kunnskaps- og forskningsfelt som drøfter slike visuelle kulturhistoriske verdier.

Men ligger disse verdiene der selv om vi ikke tenker på dem? Noe av modernismens visuelle etterslep er synlig i idéen om «det nøytrale» – at vi alle skal kunne lese noe helt likt, uavhengig av kunnskap og bakgrunn. Det er fristende å akseptere en slik tenkemåte, særlig fordi vi omgir oss med påstått nøytrale budskap på daglig basis, fra fysiske bygninger til bilder og tekst. Men bare det å oppfatte noe som «nøytralt» er et tegn på tilhørighet, og på at leseren ser fra en maktposisjon i samfunnet der fremmedgjøringspotensialet er mindre. Det én oppfatter som nøytralt, kan føles ekskluderende for andre. Slik forsterkes og understrekes forskjeller gjennom visuelle markører.

Mangfold som prosess og metode

Ifølge Kulturtanken selv, er deres kjerneverdier å være modig, engasjerende og samlende. For en organisasjon som jobber med å formidle kunst til skoler i alle kommuner i hele landet, virker det åpenbart at whiteness går på tvers av dette verdigrunnlaget. Det er heller ikke sannsynlig at Appelsinia eller Kykelikykonferansen driver bevisste forsøk på å forsterke stereotyper eller banalisere. Det er likevel viktig å ikke ignorere disse aspektene.

Er det i det hele tatt mulig å lage et designuttrykk for barn som ikke forenkler, ikke fordummer, ikke ekskluderer? Det er vanskelig, men jeg tror vi kommer videre først når ideen om mangfold blir praksis også i designprosessen, og når vi retter et mer kritisk blikk på visuell kommunikasjon til og om barn og unge. Mangfold er ikke bare en idé, men også noe vi skaper gjennom praksis, og må få manifestert seg både i prosess og metode – fra hvem som identifiseres som oppdragsgiver, formgiver og mottager, til hvor ideene hentes fra og hvordan de bearbeides. En god designprosess handler nettopp om å inkludere gode ideer, og de kommer ofte fra flere steder en ett. I tillegg er alle gode designprosesser kritiske, både overfor seg selv og konteksten de opererer i.

I de beste designprosessene finner man en måte å inkorporere alle behov, og skaper et visuelt uttrykk som kan gjøre mer enn bare å unngå feller. For designere er det også essensielt at man behandler og jobber ut ifra premisset at visuell kommunikasjon er et fag med en mengde diskurser man bør være klar over og arbeide med.

Den visuelle kommunikasjonen er ikke annenrangs

Fra de forskjellige måtene å lese de visuelle formene som jeg har vist til over, er budskapet her at vi ikke kan ignorere den visuelle kommunikasjonen eller avvise den som annenrangs – særlig ikke når det kommer til kommunikasjon mot barn og unge. Også her i Periskop er dette utfordringer vi stadig diskuterer, uten å ha løst. Vi har sterk overvekt av bilder av hvite barn og voksne. Vi har en logo som kan kritiseres for det samme som Kulturtanken, med en halvstram firkant og en no-nonsense-typografi. Vår signalgule signaturfarge kan virke hard og provoserende, og til og med gjøre nettsiden vanskelig å lese for noen.

Det er verdt å diskutere de forskjellige måtene vi leser noe på, blant annet fordi det får oss til å prate om verdier vi ønsker å distansere oss fra eller som vi verdsetter og vil fremme. Et homogent eller halvtenkt visuelt formidlingsmiljø rettet mot barn og unge, er unødvendig. En reproduksjon av ideene om barnlighet i visuell kommunikasjon til voksne som jobber med barn og unge, er direkte uheldig. Både feltet og målgruppen fortjener at vi oppriktig vurderer både den visuelle prosessen og produktet.

Barn og ungdom har godt av å bli utfordret på samme måte som voksne når det gjelder visuell kommunikasjon. Det kan bidra til en bevisstgjøring rundt de visuelle formidlingsformene de møtes med, og dermed en bevisstgjøring rundt hva som kommuniseres utover det de umiddelbart ser. Visuell kompleksitet åpen for subjektiv tolkning bør oppmuntres, og vi må være klare på at ikke alle leser på samme måte. Slik bør vi også ha et felt med en bredde av gjennomtenkte, informerte og velutformede uttrykk, uttrykk vi kan diskutere og uttrykk som allerede har blitt grundig drøftet før de når det offentlige rommet.