Dette er «norsk kultur» slik barnebøkene beskriver det

I norske barnebøker ser vi et samfunn som er sammensatt og tvetydig. Alle forsøk på å peke på én tendens kan like gjerne kontres ved å peke på bøker med motsatt tendens. Ja, det er riktig at barn blir elsket, og at mye av hverdagslivet i familier og samfunnet skjer på barns premisser.

Men vi får også øye på et samfunn hvor det er riktig og nødvendig å si ifra når barn lider urett. Det tydeligste eksemplet er Gro Dahles og Svein Nyhus’ bildebøker om foreldre som svikter. Dette er sterke historier enten de leses som dokudrama eller som fri diktning.

Så finnes det også mange historier hvor foreldrene abdiserer og lar barna ta styringen – som når Johan B. Mjønes og Åshild Irgens skal skildre en leggestund i Sov godt, Lukas (2016). I slike bøker finner vi som regel et smil i øyekroken og ironisk distanse til handlingen. Heldigvis.

I Jill Moursunds flotte Min venn reven og jeg (2011) må et barn i barnehagealder klare seg alene i byen en hel dag. Hun finner en usynlig venn i reven på genseren sin. Fra en side sett er dette en spennende fortelling om mestring og trygge urbane eventyr. Fra en annen side sett kan dette leses som et kollektivt budskap om og fra norske voksne til norske barn: om en mor som har det så travelt at hun løper fra barnet sitt, og om at barn må være forberedt på å måtte klare seg selv.

Nostalgi

Barnebokas samfunnsbilde er et av de spørsmålene som en gruppe bibliotekarer i Trøndelag har jobbet med det siste året, i prosjektet «Harry og Roger leser Norsk bildebok for barn». Målet vårt var å bli bedre kjent med norske bildebøker, helt fra den klassiske Norsk billedbog for børn fra 1888 til dagens kunstnere.

Da vi begynte å arbeide med planene for prosjektet var vinklingen dels retorisk. Den gang i 2016/2017 var det en betydelig insistering fra høyreradikalt hold om at «innvandrere måtte kjenne til norsk kultur og norske tradisjoner».

Gjennom prosjektet ønsket vi blant annet å problematisere dette. Hvilken versjon av «norsk kultur» var det man så for seg? Ser vi for oss Elling Holsts sentimentale verden fra Norsk billedbog for børn anno 1888, eller Aalbus stiliserte natur og ironiske undertone anno 2009? Finnes det én felles, samlet norsk kultur? Er norsk kultur selvopptatt, tilbakeskuende, distansert eller utovervendt?

Norsk billedbog for børn er en klassiker med stayerevne. Det fant vi ut da bibliotekarene testet boka i møte med skoleklasser og foreldregrupper. Noen av de 23 tekstene i boka er fremdeles levende, i den forstand at både vi og ungene kjenner dem. Det gjelder først og fremst de anonyme tekstene, tekstene som har gått på folkemunne. Slike som «Klokken fem melker Mari», «Ro, ro til fiskeskjær» og «Sko Blakken». Noen tekster fikk forsterket klassikerstatus gjennom Nordahl Rolfsens Lesebok for Folkeskolen. Det gjelder blant annet Vinjes «Blåmann» og Bjørnsons «Kom bukken til gutten».

Men når vi ser nærmere på boka, med dens forord og bilder, ser vi at boka ikke handler om 1888. Elling Holst var svært bevisst på at han var nostalgisk. Han skildret med overlegg fortiden, ikke sin samtid. Han gjenga vers han hadde hørt som barn, og bildene skildrer et idealisert lykkeland av et landbrukssamfunn.

Kan vi da likevel bruke Holst og hans bok for å si noe om Norge og norsk kultur? Ja, antagelig, men ikke det du først tror. Norsk billedbog for børn forteller lite om hvem vi er eller var, men mye om hvem vi gjerne vil være, da som nå: enkle, naturbundet. «Hytter og hus og ingen borge,» sa Bjørnson. Vi er visst fremdeles låst i denne selvidealiseringen.

moralske univers

Om vi ser på noen moderne bildebokskapere, finner vi overraskende moralske univers.

Kari Stais bøker om de to umake vennene Jakob og Neikob begynte som gleden over et språklig paradoks, og utviklet seg etter hvert til en verden hvor det språklige poenget sto sentralt: kan det skje noe galt hvis man svarer «ja»? Kan man få positive løsninger sammen med en som bare sier «nei»? I de to siste av de fem bøkene har Stai forandret sitt univers litt, og den moralske dimensjonen er utvidet. Hun blir mer og mer tydelig på at en fremmed er en mulig venn.

Bjørn Ouslands seks bøker om Bisk hører fra en side sett til den letteste delen av dette fine forfatterskapet. Også her begynte serien med et komisk poeng i første bok: hundefamilien med mor, far og Bisk finner et menneskebarn utenfor butikken. I denne opp-ned-verdenen er det valper som ønsker å ta med menneskebarn hjem. Serien utvikler seg i flere retninger i de følgende bøkene. Her er både ferdighetslæring og sosial trening. Jeg har spesielt merket meg Prins Bisk (2009), hvor de tre vennenes utkledningslek glir over i en moralsk lærepenge: ingen liker den som vil bestemme over andre.

Så hvis det finnes en «norsk kultur» i bøkene til Stai og Ousland, så er det en kultur som sier at det er rett å være snill og grei, det er rett å bidra til løsninger, og det er rett å bidra til at også den fremmede føler seg velkommen.

Anti-autoritært

En av de morsomste erfaringene under prosjektet var da en av bibliotekarene leste for en gruppe innvandrermødre og presenterte Tora Norbergs bildebok om Kongen som må ut å hente melk (2009). I denne boka, og i de to andre bøkene i serien, er kongen fra en side sett fremdeles Konge. Han har både krone og en paradeuniform med ordener. Fra en annen side sett er han i så stor grad et hverdagsmenneske. Han står opp om natta, og finner melkekartongen i kjøleskapet.

«Dette hadde vært uaktuelt i vårt land,» var responsen fra mødrene. Jeg vet ikke hvem som sa det, eller hvor de kom fra. Denne kommunen har innvandrere fra både Øst-Europa og utenfor Europa. Poenget er vel uansett at den norske kulturen framstår som mindre autoritetstro enn andre kulturer. Respekt er nok fremdeles en sentral «norsk verdi», men vi har ikke noe forhold til blind og pompøs ærefrykt.

En annen slags anti-autoritet finner vi i lettlestboka Mamma morgenheks (2008) av Helene Uri. Det ytre problemet er at mamma er gretten og oppfarende om morgenen. Hun begynner å ta rosenrot, og blir blid.

Så oppdager far og ungene at mamma slett ikke har spist rosenrot, men hundens ormekurpiller. Placeboeffekt altså. Plutselig er pappa og ungene sammen om å oppdra mamma.

Kanskje er dette bare en morsom historie, men det et premiss om autoritetsbytte her. Jeg synes det er interessant at foreldrenes innbyrdes lojalitet blir opphevet, fordi pappa synes det fungerer å la mamma leve i dette selvbedraget.

Flere kulturer

Innvandrere utgjør etter hvert en tydelig andel av den norske befolkningen. Dette gjenspeiler seg også i barnelitteraturen. I særstilling står Lisa Aisatos debutbok Mine to oldemødre (2008) hvor jeg-personen har én oldemor i Norge og én i Gambia. Flere andre av Aisatos bøker har også åpnet for å vise oss bilder av et allsidig Norge, tydeligst den overdådige bildeboka Snart sover du (2017).

Bildebokserien om det lille trollet Tambar omfatter ni bøker utgitt fra 2010 til 2016, er skrevet av barnebokhøvdingen Tor Åge Bringsværd og illustrert av Lisa Aisato. Langt på vei er Tambar en vanlig gutt som gjør vanlige ting, men det er også et element av fremmedhet i ham. Familien må skjule troll-halene sine, og passer på å ikke gjøre ting som røper for naboene at de er annerledes.

En voksen leser kan kjenne igjen glimt av både jødisk og samisk historie i Norge i denne redselen for å bli identifisert som «fremmed».

I Ragnar Aalbus fine bildebok På bærtur (2017) er det to hovedpersoner, som bare møtes i forbifarten. En diger bjørn som er på bærtur i mer enn én forstand. Og ei jente som er på tur i skogen sammen med klassen sin. Det sympatiske i denne omgang, er at både denne jenta og flere andre i klassen gjenspeiler et moderne Norge, med flere hudfarger og hårmoter.

Mamma og mor

Noen husker kanskje debatten om «homoeventyr i barnehagen», som gikk våren og sommeren 2010? Stiftelsen Reform (ressurssenter for menn) laget undervisningsmateriell for barnehager for å gjenspeile samfunnets seksuelle mangfold. Det ble rabalder da Reform foreslo at barnehagene burde lese barnebøkene Malins mamma gifter seg med Lisa av Annette Lundborg og den danskspråklige Kongen og kongen av Linda de Haan.

De to siste årene har Ida Jackson og Jens A. Larsen Aas laget 8 bildebøker om Brillebjørn (ca 3 år) som lever godt sammen med mor og mamma på Bakklandet i Trondheim. Denne gangen ble det praktisk talt ikke noe rabalder. Stillheten er øredøvende. Eller det er egentlig ikke stille; foreldre og barn er begeistret over det lure barneperspektivet og den fine tryggheten i familien.

Har Norge forandret seg så mye på 8 år, eller var det bare lyden av de siste homofobene vi hørte i 2010?

Åpent og varmt

Gjennom prosjektet har vi laget en liten vandreutstilling i form av én rollup. Teksten der er kort, og oppsummerer mye av det jeg har skrevet her:

Barnebøkene viser oss at i Norge er vi glade i naturen, vi lever i mange slags familier, vi vil at alle skal være venner, vi lar gutter og jenter få gjøre det de har lyst til, og vi kommer fra mange steder i verden.

Budskapet i vandreutstillinga «Barnebøkenes Norge» er selvsagt normativt og formanende, men det er også en autentisk beskrivelse av hvilket budskap vi finner i barnebøkene og i samtidas «norske kultur»:

Norge er et åpent, varmt og lekent samfunn. Og det er det vi vil lære barna våre.

Denne teksten ble først publisert i Bibliotekaren 1/19, og på Bibliotekarforbundets hjemmesider. Den er gjengitt her med tidsskriftet og forfatterens tillatelse.