Dette vil partiene gjøre for kultur for barn og unge

Programmene Stortingspartiene går til valg på i høst varierer kraftig med tanke på hvor mye plass som vies kultur for barn og unge: Mens SV vier et tosifret antall punkter til temaet, har partier som Høyre og Rødt bare funnet plass til henholdsvis en håndfull og null punkter.

Venstresidens tilbøyelighet til å ville øremerke og gi flere føringer utgjør en av de viktigste politiske skillelinjene, mener forsker Ole Marius Hylland i Telemarksforskning.

– Det er for eksempel tverrpolitisk enighet om at køene til Kulturskolen skal bli mindre og at Kulturskolen skal styrkes. Kulturpolitikken for barn og unge bærer preg av at alle er enige om at dette feltet er viktig og noe som blir sett på som en udiskutabel verdi, sier forsker Ole Marius Hylland i Telemarksforskning.

Lanserer «lokalt» kulturløft

En knapp måned før valget har Arbeiderpartiet lansert Kulturløftet 4, som ifølge partiet skal sikre at én prosent av statsbudsjettet går til kultur. Her lover Arbeiderpartiet blant annet at de vil la flere få mulighet til å gå på Kulturskolen, og at de vil styrke gratisordninger som Den kulturelle bæremeisen – det omreisende kulturtilbudet til barnehagene – og Den kulturelle skolesekken.

Kulturpolitisk talsperson i Arbeiderpartiet, Hege Haukeland Liadal, sier at partiet nå vil sørge for at kulturlivet igjen blir høyt prioritert.

– I fire år i opposisjon har vi fått tilbakemeldinger på at vi må se det lokale kulturlivet, både det frivillige og det profesjonelle, både drift og hus, fra små barn til godt voksne. Vi har lovnader som er spesifikke for barnehagebarn og ordninger som kommer til å treffe ungdom i en sårbar økonomisk alder. Vi vurderer også å gjøre museene gratis for barn og ungdom, slik som i Sverige. Alle skal kunne ta del i kulturlivet og utøve et kulturuttrykk, sier hun.

Kulturutredningen 2014 pekte på at de lokale og brede kulturtilbudene, som Enger-utvalget kalte «den kulturelle grunnmuren», der blant annet kulturskoletilbudet regnes med, forvitret til tross for den rødgrønne regjeringens to omfattende kulturløft.

– Rapporten sier noe om hvor ballettskoen trykker, og da gjelder det å bruke den, sier Haukeland Liadal.

Skeptiske til nasjonale føringer

Arbeiderpartiet er ikke det eneste partiet som ønsker seg et nytt Kulturløft. Også SV, Venstre og Senterpartiet nevner «Kulturløft» eksplisitt i sine partiprogram, sistnevnte med vekt på ordet «lokalt». På høyresiden er man derimot langt mer tilbakeholdne.

Leder i Kulturkomiteen på Stortinget, Svein Harberg (Høyre), mener det først og fremst er kommunenes økonomiske handlefrihet som har hemmet den lokale kulturen.

– Et løfte om én prosent til kultur utløser ikke det vi vil oppnå. Vi målretter den innsatsen vi gjør og tør å ta politiske valg, også i kulturpolitikken. Vi har jobbet mye med å få bedret økonomien i kommunene, slik at kommunepolitikerne har frihet til å velge kulturen. Kommuneøkonomi har vært argumentet mot å satse mer på kultur, men vi har styrket kommunens totale økonomi og derfor er dette ikke lenger noe argument, sier Harberg.

– Dere skriver i partiprogrammet at dere vil sørge for at Kulturskolen har høy fagkompetanse. Hvordan skal dere sørge for dette uten å overstyre kommunene?

– For det første må vi være gode på å utvikle utdanningene som finnes. For det andre må det være slik at vi satser på konkrete områder. Vår satsing på Talent Norge er for eksempel en fortsettelse av det Kulturskolen driver med, som både løfter og inspirerer kulturskolearbeidet, sier Harberg og peker på at talentsatsingen nå omfatter 1500 deltagere på landsbasis.

Kritiserer lengre køer

I fjor var elevtallet i Kulturskolen under 100.000 – for første gang siden skoleåret 2001-2022. Miljøpartiet de grønne (MDG) ønsker nå å innføre en minstenorm for hva kulturskoletilbudet skal inneholde. I dag er det lovpålagt at kommunene har et kulturskoletilbud, men de beslutter selv hvor mye midler som settes av til de ulike satsingene.

Hege Liadal Haukeland mener det er den sittende regjeringens politikk som har skylden for at færre elever får plass i Kulturskolen.
– Det står titusenvis i kø og tilbudet har blitt dyrere enn noen gang. Det har ikke vært noen nasjonal politisk vilje til å gjøre noe med dette. Vi ønsker at flest mulig skal kunne gå i Kulturskolen og det betyr selvsagt også at vi må sette inn ressurser, sier hun.

At det til dels er dyrt å gå i Kulturskolen og at ventelistene flere steder har vært uheldig lange i flere år, kan ha ført til mindre interesse, ifølge Norsk Kulturskoleråd.

– Det er langt på vei riktig at kulturskoletilbudet er blitt dyrere, men bildet bør nyanseres litt: Noen steder klarer man å holde skolepengene på en relativt moderat nivå og flere har også gode moderasjonsordninger for barn fra familier med lite økonomiske ressurser, sier Egil Hofsli, som peker på hard konkurranse fra andre fritidsaktiviteter som en viktig årsak til lavere elevtall.

De lange køene i Kulturskolen skyldes i all hovedsak kommuneøkonomien, mener Svein Harberg.

– Kommunene har fått klare oppfordringer om å sørge for å prioritere dette, men å gi flere plass må heller ikke gå på bekostningen av kvaliteten, sier han.

– Begrenset innflytelse

Fagsjef i Tankesmien Agenda, Sigrun Aasland, mener det blir for enkelt å overlate ansvaret til kommunene.

– Partiene må følge opp det de ønsker å prioritere. Ordninger som Den kulturelle skolesekken er et eksempel på at det går an å gjøre ting nasjonalt. Vi leverer i et samfunn der forskjellene øker. Hvis vi skal gjøre noe med dette, så må arbeidet også omfattes av kulturpolitikken, sier Aasland.

Nyhetsredaktør i Minerva, Kristian Meisingset, skrev boken «Kulturbløffen» i 2013, der han blant annet gikk det rødgrønne Kulturløftet nærmere etter i sømmene. Meisingset mener partienes kulturpolitikk for barn og unge har begrenset innflytelse, uavhengig av politisk fløy.

– Først og fremst mener jeg at tilbudet til barn og unge er et lokalpolitisk ansvar. Derfor er det ikke så viktig hva som skjer på regjeringsnivå. De fremste driverne for kulturkonsum for denne gruppen er uansett ikke det offentlige, men digitale arenaer og kanaler, og kommersielle aktører som kino og spill, sier han.

Meisingset mener vi trenger en diskusjon om hvorfor det er viktig at den offentlige kulturpolitikken når ut til barn og unge.

– Barn og unge har blitt en symbolsak for mange kulturpolitikere. Jeg tror ikke at barn i dag lider av kulturtørke, verken når det gjelder kulturkonsum eller utøvelse. Men vi trenger å identifisere svakheter og mangler, for eksempel når det gjelder frafall, integrering og inkludering i lokalmiljøer. Man bør rette kulturpolitikken skarpere inn på disse områdene for å bøte på sosiale problemer og utenforskap, sier han.

Det digitale mangler

Den digitale kulturen glimrer med sitt fravær i partienes programmer for barne- og ungdomskulturen. Hege Haukeland Liadal innrømmer at dette er et paradoks.

– Dagens største kulturaktivitet blant barn er spill. Vi må vi ha en ambisjon om å vite mer om hvordan og på hvilke premisser denne aktiviteten fungerer for å finne ut hvilken rolle kan spille, sier hun.

Ole Marius Hylland mener politikken må vise til oppdatert kulturstatistikk i større grad enn i dag dersom vi skal heve presisjonsnivået i debatten om inkludering av ulike grupper i kulturlivet.

– Tallene er ikke alltid finkornede nok, både om vi ser på bruk og målgrupper. Vi trenger bedre oversikt og tall, spesielt for digitalt konsum og deltagelse, og det er en kulturpolitisk utfordring hvordan man skal forholde seg til denne deltagelsen.

Se hva partiene trekker fram i sine programmer:

Arbeiderpartiet vil:

• Gjennomføre et nytt Kulturløft, der kulturens andel av statsbudsjettet gradvis skal økes til 1 prosent.

• At flere, særlig barn og unge, skal få mulighet til å delta gjennom å senke tersklene for deltagelse.

• Innføre nasjonalt kulturkort for ungdom.

• At flere barn skal få mulighet til å gå på Kulturskolen til en rimelig pris.

• Styrke museene og gjøre dem gratis for alle under 18 år.

Høyre vil:

• Fortsette satsingen på Talent Norge.

• Ha Kulturskolen som gir barn og ungdom kulturell ballast, opplæring og glede i møte med ulike kunstuttrykk.

• Styrke Kulturskolenes rolle som regionale talentaktører.

Frp vil:

• At kulturinstitusjoner i størst mulig grad vekker engasjement og bidrar til større egenfinansiering.

• At offentlig støtte bør komme folk flest til gode og gir et størst mulig publikum.

• At barn og unge prioriteres ved utdeling av kultur- og idrettsmidlene.

Venstre vil:

• Gi et eget Kulturløft for barn og unge, med vekt på mangfold og kvalitet.

• Gi alle barn reell mulighet til å delta på musikk- og kulturskolene.

• Styrke Frifond-ordningen for barne- og ungdomsorganisasjoner og 19 uorganisert frivillig aktivitet.

Senterpartiet vil:

• Ha et lokalt Kulturløft.

• Øke rammene for Kulturskolen slik at ventelistene reduseres, prisene modereres og tilbudene utvides til flere kunstuttrykk og sjangere.

• Legge bedre til rette for samarbeid mellom Kulturskolen og frivillige lag og organisasjoner.

• Legge bedre til rette for egnede øvingslokaler og -utstyr for musikkutøvere på alle nivåer gjennom å øke musikkutstyrsordningen.

Sosialistisk Venstreparti vil:

• Fortsette Kulturløftet (minst 1 % av statsbudsjettet til kulturformål).

• Øke rammene til Kulturskolen slik at flere får et tilbud, og gjeninnføre makspris på kulturskoleplass.

• Innføre kulturskoletime i skolen.

• Innføre en egen skolebiblioteklov.

• Sørge for faglig kompetente kulturskole-ansatte i hele og faste stillinger og tilrettelagt PPU-utdanning.

• Øke bevilgningene til Den kulturelle skolesekken, bæremeisen og spaserstokken.

Kristelig folkeparti vil:

• Ha et lokalt Kulturløft med satsing på folkebibliotek, skolebibliotek, kulturskoler og frivillig kulturaktivitet.

• Styrke Kulturskolen som et tilbud til alle som ønsker det, og øke midlene til pedagogisk utvikling.

Miljøpartiet De Grønne vil:

• Videreføre lovpålagt Kulturskole, og innføre en nasjonal minstenorm for omfanget av kulturskoletilbudet.

• Styrke allmenntilbudet for kulturopplevelser, ved å øke bevilgning til Den kulturelle skolesekken og Den kulturelle spaserstokken.

Rødt vil:

• Generelt styrke den offentlige støtten til kulturen som en del av kampen mot forskjells-Norge.

Vi presiserer (16.8.17): Ole Marius Hylland peker på venstresidens tilbøyelighet til å ville øremerke og gi flere føringer som én av de viktigste politiske skillelinjene, ikke den eneste skillelinjen, slik Periskop opprinnelig skrev.