Sterkt om tenåringsutfordringer

«Da jeg var 13, elsket jeg å være med vennene mine. Da jeg var 13, drømte jeg om å kysse noen. Da jeg var 13, ble jeg også syk. Jeg ble syk – ikke sånn jeg-kommer-til-å-dø-syk, men noe skjedde. Jeg hadde et problem,» sier Maja (Nora G. Svalheim) direkte henvendt mot publikum. Et effektivt frampek mot hva vi har i vente.

Men hva er det som feiler henne? Er hun forelska? Har hun mensen? Doper hun seg? Er hun kanskje gravid??

What the F**k is Going On (WTFIGO) er en utforsking av typiske traumer fra tidlig tenåringsliv, slik de kan oppleves både innenfra og utenfra: Både fra hovedpersonen Majas perspektiv, og fra perspektivet til venner, familie og omsorgspersoner rundt henne. Denne perspektivrikdommen er noe av det sterkeste ved forestillinga.

Særegent scenespråk

New International Encounter (NIE) er kjent og berømmet for sin uredde behandling av mørke tema. Ofte i et særegent lekent og utforskende scenespråk, der alvor og komikk balanseres effektivt mot hverandre. De er også kjente for lekent å ta i bruk en vid verktøykasse av virkemidler, spillestiler og scenografiske løsninger som til sammen danner svært fengslende totalkomposisjoner.

Dette særegne scenespråket er lett gjenkjennelig når NIE nå samarbeider for andre gang med Brageteatret om en ny ungdomsforestilling. What the F**k is Going On (WTFIGO), som tar oss med inn på tenåringsrommet til Maja før og når hun blir syk. Forestillinga skal turnere med DKS til ungdomsskoler i Viken denne høsten.

Fortrolighet

I det vi i publikum setter oss på pinnestolene langs to sider av scenen, rusler fem skuespillere rundt og henvender seg direkte til oss. «Hvilken klasse går dere i?» spør de eksempelvis, hvorpå niendeklassingene svarer uten å nøle. Likeså svarer skuespillerne også på de direkte henvendelsene som kommer fra ungdommene. Dette grepet virker å funke som anerkjennelse og trygging av en publikumsgruppe som typisk kan være mye armer og bein og som kan føle seg ukomfortable i sosiale settinger. Mot slutten roper en gutt: «Kjempebra forestilling!». «Så hyggelig at du synes det», svarer en av skuespillerne umiddelbart.

Det opprettes effektivt en fortrolighet mellom scene og sal. Så når skuespillerne etter oppstarten går inn i rolle og begynner å fortelle sine respektive historier, oppleves ungdommene i salen oppriktig engasjerte. Skuespillerne søker rett som det er blikkontakt med publikum, og flere ungdommer reagerer lydlig og fysisk på det som skjer på scenen: de vrir seg på stolene, ler høyt, kommer med entusiastiske utrop som reaksjon på det som foregår, kaster megetsigende blikk til eller dulter borti hverandre.  

Video

WTFIGO tar oss med inn i Majas verden. Rommet hennes er fysisk lokalisert i den ene enden av scenegulvet, markert med et speil med klistremerker, hauger av klær og kosedyr på gulvet. På den andre enden av scenegulvet står en helt alminnelig, lys sofa.

Under disse to stasjonene og oppover endeveggene har scenograf Mari Lotherington strukket et lerret hvorpå det gjennom lys, spill og videoprojeksjoner upretensiøst og effektivt skapes ulike konkrete og assosiative rom. Jeg vil tro denne omreisende scenografien vil fungere like godt i gymsaler på DKS-turneen som i Brageteatrets blackbox.

Pappavitser

Maja er altså den sentrale figuren i en familie der alle karakterene etter tur forteller sin historie direkte henvendt mot publikum, og hvor man innimellom også spiller ut faktiske scener fra fortellingen på ulike måter.

Rundt Maja svirrer Mor (en overbevisende bekymret Elisabet Topp), Dad (framstilt smått nevrotisk av Kieran Edwards, som dekker over sin usikkerhet med flaue pappavitser) og bestemor/Babička. Det er skikkelig fint at tsjekkisk-norske Iva Moberg får bruke sin tsjekkiske bakgrunn inn i karakteroppbygginga av den bekymrede bestemora. Og ikke minst, den vakre, engelske og nyinnflyttede Emily (Leila Zarou). Hun dukker plutselig opp i snøen som i et himmelsk klarsyn og blir straks Majas bestevenninne. Man tror virkelig på deres kjærlige vennskap.

Men er Majas beundring av Emily ensidig av det gode?

Når Maja også får en etterlengtet iPhone 5 i 12-årsgave, aner vi at livet ikke skal forbli lett og trygt.

Bikinibilder

Det er så lett å fordype seg i internetts mange perfekte kropper. Maja scroller og scroller gjennom en uendelig mengde bikinibilder, og vi i publikum henger så vidt med gjennom projeksjoner av de hurtige bildesøkene på scenens to bakvegger. Parallelt ser vi Majas utilpasshet vokse gradvis, nydelig framstilt av Svalheim – og med god hjelp av de stødige birollene.

Det er altså et ganske kjent tema NIE behandler denne gangen: Jenter som får kroppsbildet og selvtilliten utfordret av sosiale medier og andre nettplattformer, og som slik kan utvikle både angst og andre forstyrrelser.

Men hva som feiler Maja er i starten kun nennsomt antydet. NIE bruker effektivt kjente markører, som at hun ikke lenger vil skifte foran de andre i garderoben, til å la oss ane hva som feiler henne, uten å si det. Spesielt talende er Majas 14-årsselskap der familiens forventninger til bestemorens kake står i fin kontrast til det at Maja desperat forsøker å bli kvitt kakestykket uten at noen skal merke noe. Det er som vi formelig kan føle hvordan kaken oppleves umulig å svelge.

Videre anvendes det referanser middelaldrende meg ikke kjenner så godt, men som jeg forstår er godt kjente for målgruppa her. En av dem er youtube-og tiktok-profilen Grow with Jo, drevet av en enormt populær fitness-stjerne. Dette er et godt eksempel på at NIEs bruk av referansegrupper sikrer at man faktisk treffer målgruppa på hjemmebane.

Velmenende og invaderende foreldre

NIE har nemlig en ganske klar struktur i arbeidet fram til hver forestilling: De har jevnlige møter med både målgrupper og fagfolk i utforminga av tematikk, form og språk. På grunn av pandemiforstyrrelser har prosessen fram mot forestilling denne gangen blitt avbrutt flere ganger, og har dermed ikke vært så lineær. Men de har likevel lykkes med å løfte temaene i et språk som tydelig treffer ungdommene i salen, som reaksjonene beskrevet over beviser.

Den nevnte scenen med Grow with Jo er smått genial. Mor og bestemor i huset blir i et forsøk på å komme nærmere Maja og få tak på problemene hennes med på en digital treningsøkt med fitnesstjerna Jo. De voksne skjønner ikke helt hvordan de skal delta i dette treningsopplegget, samtidig som de gjør så godt de kan. Man klarer å se de voksne som både sårbare, velmenende, parodiske og invaderende på én og samme tid. Samtidig som man får et innblikk i hva Majas lukkede tenåringsfjes kan skyldes.

Skildringa av velmenende, men litt for overivrige omsorgspersoner gjør at forestillinga kan oppleves relevant både for den som er omsorgsperson og den som blir «utsatt» for en. I slike scener funker WTFIGO som trening i å innta den andres posisjon i situasjoner som typisk er så følelsesladde i virkeligheten for både foreldre og barn at det kan være vanskelig å tenke klart. Teatret gir oss her distansen som trengs.

Litt for mye tell

Men det går også an å skifte så brått mellom skildring av bunnløs desperasjon og plutselig forløsning at det ikke egentlig setter seg i kroppen hva det hele handlet om. Kan hende handler det om krav til forestillingslengde som tilsvarer én skoletime. Avslutningen på WTFIGO oppleves litt som at dramaturg og regissør har hatt en for krevende oppgave med å lande det hele.

Da jeg anmeldte NIEs (i det for øvrige helt vidunderlige) Raudhette og ulven på Teater Vestland, innvendte jeg at de gikk i den klassiske fella at man liksom må sikre seg at trådene samles – og at alt må gå opp før man kommer til veis ende. Og svakhetene ved at alt plutselig må formidles verbalt.

At det blir for mye tell, og ikke show også på slutten av WTFIGO, skjemmer helhetsopplevelsen. Løsninga på Majas problem kommer plutselig i en kort sluttmonolog der hun forteller direkte henvendt til publikum at hun fortalte til helsesøster hvordan hun hadde det, og at det løste det hele. Hun fikk hjelp, familien fikk hjelp. Og så avsluttes det hele med et: «Det ble lettere å være sammen når jeg ikke måtte lyve hele tiden. Og alle rundt meg måtte lære seg at jeg trengte tid for å ha det bedre. Og jeg måtte lære meg at det er greit at de rundt meg spør om det går bra.»

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene. 

Store Ord

Dette er kloke ord som blant annet handler om balansegangen mellom å søke trygghet hjemme og ute – som jo er en helt normal utvikling for alle tenåringer.

Men formen de formidles i her gjør at de heller blir så Store Ord at de oppleves som floskler, som fra et moraliserende lærestykke. Der NIE tidligere i forestillinga lot det visuelle og fysiske spille opp mot og løfte det verbale, er det bare ord (og sentimentalt gitarspill) igjen i denne sluttscenen.

Her oppheves den finstemte balansen mellom nærhet og distanse, og iallfall for meg oppleves dette bare irriterende insisterende. Litt som en for velmenende forelder.

Slik blir What the F**k is Going On dessverre en delvis forspilt sjanse til virkelig emosjonell identifikasjon med og refleksjon over tematikken som stykket løfter.