Drømmen om Gjerdrum Badeland

Det er fredag morgen når illustratørene Mats og Mads kjører i vårværet ut mot Gjerdrum. Det var her, på den inntil da ikke så ofte omtalte plassen, at det i 2020 gikk et stort leirskred som kostet ti mennesker livet. Vi er på vei til barneskolen her, i Ask kommune. Seks illustratører skal snakke med et mylder av elever på forskjellige trinn om deres drømmer for stedet. Hva kan for eksempel den såkalte «gropa» brukes til? Skredet som gjorde at 1600 mennesker måtte evakure, etterlot seg nemlig en grop lokalpolitikerne nå diskuterer bruksområdet til. Skal det omgjøres til en fritidspark? Eller hva med et minnesmerke? Og hvordan ivareta landbruksarealene av skog og jorder og kompensere for det som ble ødelagt?

Drømmer for stedet en bor på

Mats Jørgen Sivertsen og Mads Johan Øgaard er begge hyret inn som tegnere i prosjektet In Search of Democracy 3.0 i regi av Østfold Internasjonale Teater. Som en del av et større team har de reist rundt på små og store plasser og snakket med folk, barn, eldre, fengselsinnsatte og tilfeldig forbipasserende om deres drømmer for stedene de bor på, for så å framstille disse ideene visuelt.

Forbi langstrakte strekninger med åkre og skog forteller de to om prosjektet mens jeg sitter i baksetet. Dette er den andre av tre dager de skal tilbringe på skolen, som en del av Den Kulturelle Skolesekken. Jeg har noen spørsmål de må oppklare på veien, for bak prosjektet Periskop skal få innblikk i, later det til å være store ideer og ambisjoner. Vi har hørt noe om en nederlandsk dramaturg, kompaniet New Heroes, om eksperimentelle performance-former og intrikate lokalpolitiske prosesser. Hva har dette å gjøre med et DKS-opplegg på en helt vanlig bygdeskole?

Hølet

In Search of Democracy 3.0 er tittelen både på en teaterforestilling og på en interaktiv installasjon som Østfold Internasjonale Teater produserer i samarbeid med og basert på et konsept av kompaniet New Heroes i Nederland.

Så dette et lite nedslag i et stort arbeid?

– Ja, sier Mats Jørgen Sivertsen.

– Det opprinnelige konseptet til New Heroes inkluderte ofte et element som lignet det vi nå skal gjøre. Det handlet om å jobbe direkte med publikum, sitte ute på gata, møte folk – og lage noe som er midt mellom innsiktsarbeid og performance. Vi gjør en type innsiktsarbeid kvalitativt – men med kunstnerisk metodikk!

Hva mener du med innsiktsarbeid?

– Ja, ikke sant, man snakker om kvalitativt og kvantitativt innsiktsarbeid når man skal hente inn data i forskning. I teatersammenheng kan du også se på det som performance – i den kunstarten er du ofte ikke noen annen karakter, du er deg selv. Dette er litt i grenseland og sånn sett litt spesielt, kanskje, at det er et teater som står bak.

For dette er jo veldig virkelig! Ikke bare kunst?

– Ja, vi har jo et mål, skyter Mads Johan Øgaard inn:

– På alle stedene vi drar har vi en agenda, og her i Gjerdrum gjelder det jo dette hølet.

Ja, fortell om det hølet, også kalt gropa?

– Vi vet egentlig ikke så mye om det, men det er en grop som ble igjen etter raset og vi lurer på hva barna tenker rundt det. Hva de vil at skal skje med det.

Barn vil leke

I baksetet går tankene mine til svenske Emma AdBåges barnebok Gropen fra 2018. Den handler om en grop bak gymsalen på skolen der barna elsker å leke. De voksne synes imidlertid ikke noe om gropa, fordi den ikke framstår helt trygg og sikret. Etter hvert blir den fylt igjen. Barna finner imidlertid noe enda gøyere og farligere: en høyde!

I tilfellet Gjerdrum er gropa enda åpen, og spørsmålet handler ikke om fare eller sikkerhet. Allikevel skal vi merke at barnas virkelighet og forhold til det farlige er noe litt annet enn de voksnes, for ikke å snakke om den byråkratiske, politiske virkeligheten.

Det Gjerdrum egentlig trenger

– Unicorns!

Det er første ord som slippes ut over bordet etter at Mads Johan Øgaard har samlet en gruppe barn rundt seg og spurt dem hva de ønsker seg i Gjerdrum. «Det er bare en hest med vinger,» utdypes det. Foran ham på bordet ligger et stort ark, tusjer og en skrivebok der han noterer ned alle ønskene som melder seg.

• At flere barn skal få lov å kjøre traktor
• Boblebad
• Å kunne kjøpe øl

– Kjøpe øl? Øgaard ser spørrende på en liten gutt.

– Til pappa! presiserer han.

 – Ok, sier Mads og noterer det ned.

Ting skjer fort. Barna er samlet rundt bord sammen med de seks forskjellige illustratørene. Jeg går mellom dem og observerer. «Fotballmål» er en gjenganger. Tennisbaner dukker også opp, sammen med fritidssenter, gamingrom og kino. Så er det friminutt og klasserommet er helt stille, utenom lyden av tusj på papir. Illustratørene jobber. Etter hvert som tegningene blir ferdige, henges plakatene opp med klyper på snorer mellom søylene i rommet.

Mannen som henger dem opp er det heles prosjektets koordinator, Fredrik Borgund. Sammen med kurator-produsent James Moore og teatersjef Thomas Østgaard, holder han i In Search of Democracy 3.0.

– Men kanskje det er det Gjerdrum egentlig trenger, da? En fotballbane!

Fredrik Borgund snakker avslappet, men engasjert.

– Og tydeligvis et badeland.

Halve livet

Vi har satt oss til rette i det tomme klasserommet på den andre siden av gangen. Innimellom kommer et og annet barn brasende inn og spør hvor lenge det er friminutt.

– Jeg tenker det er helt greit å vite, hvis det er sånn at 300 elever ønsker seg noe sånt. Mange av barna her er flinke til å åpne seg, selv om det blir mye fotballbaner, når vi spør hva de vil ha, fortsetter Borgund.

Målet er ikke å få dem til å fortelle sin sterke historie fra raset?

– Nei, altså, for de yngste har halve livet passert siden da. Og unger tar ofte denne typen ting annerledes enn voksne. Før vi kom, snakket jeg med dem som har hatt ansvaret for psykisk helse her på skolen. Vi spurte om det var forbehold vi burde ta, ting vi måtte være varsomme med å snakke om, og svaret var at det var det ikke. Barn er ganske robuste. De lærer seg etter hvert å snakke om det. Vi ønsker å gi dem trygge rom for å snakke om det de er opptatt av, men bare om de selv ønsker det.

Å bygge for innbyggerne

Borgund er opptatt av det demokratiske problemet med at folk ikke blir spurt direkte om hvordan de ønsker å ha det. Hans erfaring med å snakke med folk, er at enkle ting kan gjøre en stor forskjell.

Handler det også om å tillate et annet språk enn det byråkratiske? Der følelser slipper til?

– Jeg tror det er veldig sunt. Det én illustrasjon sier, kunne du også formulert i en blekke på 30 sider. Men det er begrenset hvor mye tid en lokalpolitiker kan bruke på å sette seg inn i den typen ting. Så den enkelheten som ligger i spørsmålet «hva savner du» senker terskelen for både å komme med og å ta imot innspill. Hvis det du ser er at folk på plassen du bor ønsker seg noe annet enn det som er planlagt – så er det veldig bra at det blir synliggjort. Personlig mener jeg det er sjelden man bygger ut en by for innbyggerne. Man bygger den ut for de økonomiske hensynene til utbyggeren, mener Borgund og utdyper:

– Ta Barcode i Oslo. Det har blitt en pengevegg som stopper utsikten til alle som ikke har råd. Det kan ta hundre år før man vil revurdere hvem som har glede av utsikten til sjøen den stenger for. Det er kortsiktig tankegang. Hvis du hadde spurt folk hva de ville ha der, tror jeg veldig få hadde sagt «Jo, jeg vil ha masse glass og metall drithøyt overalt og som gjør at jeg ikke kan bruke området.»

Å få barn i tale, er det et ønske om å bøte på en mangel?

– Det er også for at vi skal lære. Hele ideen bak prosjektet er å synliggjøre barns behov og å løfte dem inn i viktige beslutningsprosesser. Men barn har å gjøre – også her i Gjerdrum – med fremtidens unge, og mulig fraflytning. På steder som ikke har høyskoler vil du ofte se at de som ønsker å studere må flytte. Kanskje kommer de tilbake når de skal etablere seg og få barn. Men ofte er det i fasen før du får barn, for eksempel i studietida, at du legger ned mest krefter der du er og har tid til å engasjere deg. Du har ikke tid til alt det når du har unger. Og alt det engasjementet, alt du orker å stille opp på da, det legger du ned et annet sted enn i hjembygda di. Det er en fare for at steder som for eksempel Gjerdrum mangler en del ting, dersom barna vi snakker med på et tidspunkt bestemmer seg for at de ikke vil bo her.

Viktigheten av barndomsminner

I forbindelse med dette mener Borgund at gode barndomsminner har noe å si for om man velger å bli eller komme tilbake til hjembygda si.

– Så det er god politikk i Gjerdrum kommune å jobbe for at alle som blir ferdig på skolen her, går ut og tenker at de har hatt det kjempebra. At den fotballbanen og skateparken kom og var det de trengte. Jeg synes det er rart at mange kommuner ikke i større grad tenker livsløp.

Borgund trekker en parallell til debattene om minnesmerket på Utøya når han snakker om gropa i Gjerdrum.

– Også her skal det også fasiliteres for en felles sorg rundt gropa – det vil nok være en prosess over lang tid. Egentlig kunne jeg tenkt meg å la illustratørene snakke med de eldre her også, de som bor på gamlehjemmet som ser utover den gropa hver dag. Men det er interessant å høre hva barna savner. Det viser seg at så mye av livet deres handler om skole. Det er den de har flest ønsker for.

Folkets røst, kan du si

Som oftest snakker Mats, Mads og de andre illustratørene med mennesker som har flere år på baken enn dem vi er sammen med i Gjerdrum. Med In Search of Democracy 3.0, har de vært blant annet i Sarpsborg, Fredrikstad, Moss, Hole, Drammen og Ringerike.

– Ofte er det jo et eller annet prosjekt på gang i disse byene, forklarer Mats Jørgen Sivertsen.

– Vi timer opplegget til det som planlegges, ofte er det snakk om et samarbeid mellom offentlig og privat sektor der et byområde skal utredes. Vi prøver å komme inn ganske tidlig i prosessen slik at vi faktisk har muligheten til å påvirke. Agendaen er ikke noe annet enn å hjelpe til med at stemmer som ellers ofte ikke kommer til orde i lokalpolitiske prosesser, skal komme fram. «Folkets røst», kan du si.

Mats og Mads sin erfaring er at politikerne lokalt ofte blir enige med utbyggerne som sitter på pengene. Dette kan skje litt over hodet, eller bak ryggen – alt ettersom hvordan du ser det – på folket som bor på og skal bruke stedet. Kanskje vil de ikke egentlig ha det som blir laget. In Search of Democracy 3.0 overrekker alltid resultatene til kommunepolitikerne og ansvarlig utbygger som en gave etter arbeidet er gjennomført. Det innebærer digitale versjoner av alle tegningene, utformet utfra visjonene til dem illustratørene har snakket med. Vertskapskommunen får i noen tilfeller også tilbud om å få innholdet samlet i en bok

Så dere opplever at funnene deres blir tatt til følge?

– Ja, ja, ja, ja, sier Mads Johan Øgaard.

– I Moss snudde de 180 grader. Det handlet om måten de gjorde seksualundervisning på. Også i Drammen ble det endringer – der har vi også vært mye på den videregående skolen. Det ble tydelig at elevene ønsket mer kommunikasjon med lokalpolitikerne. Nå tror jeg det skjer en gang i måneden eller noe sånt, jeg, at kommunen kommer og informerer om hva som skjer i byen.

Hvem betaler for alt dette?

– Det er litt forskjellig, i dag er det jo DKS, sier Mats Jørgen Sivertsen.

– Østfold Internasjonale Teater finansierer sine produksjoner via driftsstøtten de mottar fra det offentlige, og noen ganger har kommuner eller andre bidratt med prosjektstøtte eller innkjøp av aktiviteter i tillegg. Det som er fint med å bruke kunstneriske metoder på å hente inn disse tankene fra folk, er at mediet i seg selv gjør noe med hva som dukker opp.

Trygg, fri

Særlig i møte med barn, kan hva som dukker opp være uforutsigbart. Mange av barna vi møter på Gjerdrum er 8-10 år gamle. I forkant av programmet har kunstnerne satt seg inn i stedet de skal til. Hvor er det misnøye politisk, er det noen kontroverser på stedet? Hvor sårbart er det å snakke med disse elevene om raset? De har fått bekreftet mye av det samme som Fredrik Borgund.

–  Det viser seg at de er så unge at de egentlig ikke er særlig berørt! sier Sivertsen.

Øgaard utfyller:

–  Barna har et veldig naturlig forhold til det. For dem har gropa vært der i ganske lang tid, tre år er en stor andel av livet deres. Men å se det du har sagt bli til en tegning, det betyr mye for mange. De blir hørt, og de kan faktisk se at de har blitt hørt! De får også en følelse av at de har vært med å skape kunst.

Hva satt dere igjen med etter første dag?

– For meg var det dette med trafikken, at de opplever den uoversiktlig og at bilene kjører fort. Det andre er at skolen er sliten, de trenger nye fotballmål og ønsker seg vann i svømmehallen. Det har vært veldig konkrete ting, sier Sivertsen.

Hender det at det dukker opp mer emosjonelle behov?

– Det var en som ville kunne ha lov å gå på butikken i friminuttet.

Behovet for frihet!

– Det spørs vel litt hvordan man stiller spørsmålet, og hvem de er, sier Øgaard. Hun som sa hun følte seg utrygg i trafikken – hun sa jo «jeg er redd», men på en veldig rett-fram-måte. En annen kar jeg snakket med i går, sa at han ikke ville ha forandringer. Han ville bare at alle skulle kunne fortsette å kjøre traktor.

Reportasjen fortsetter etter annonsene. 

Død og trampoline

Tilbake til barna som er samlet rundt Mads Johan Øgaard før han skal tegne. Han har notert ned alle ønsker om enhjørninger, øl og badeland. Når alle tegningene er ferdige, skal de digitaliseres og overrekkes kommunen. 7. juni dukes det også for en utstilling på Gjerdrum.

Øgaard ser rundt seg på barna som følger oppmerksomt med.

– Dere vet om skredet som var her. Har dere noen tanker om det?

Flere nikker og kommer med entusiastiske utrop. «Noen døde!» utbrytes det.

– Noen jeg kjenner var med i skredet!

En gutt lener seg ivrig over bordet og flere nikker og kommer med entusiastiske utrop. Gutten legger til:

– Jeg var hos ham dagen før! Han måtte hoppe fra tredje etasje og døra var låst, så faren måtte banke opp døra.

Mads Johan Øgaard spør hva barna føler rundt dette. Er det noe dere tenker burde gjøres nå i ettertid?

– De kan få litt høyere lønn!

– Hvem da?

– De som var med i raset! Ja, for de mista jo nesten alle klærne sine!

– Hva tenker dere om det åpne området nå da, gropa?

– At det kan bli en fotballbane!

– Flere lekeplasser!

– Trampoline!

– Traktorer!