Du er en luring, Georg Riedel

Et av Skandinavias mest kjente barnemusikkstykker er en lur liten trudelutt som varer i et halvt minutt, den spretter av gårde i femten åttendedeler i to takter før tre takter som går i elleve åttendedeler tar over og melodien lander. Den kiler i øret på en som liten, setter seg på hjernen hos voksne, den lokker frem barndomsminner og plukkes fra hverandre av musikkinteresserte.

Vignettmelodien til Albert Åberg er et oppkomme av feng, et stykke musikk som enten er dummere eller smartere enn den ser ut til å være. Et perfekt springbrett for de små historiene om et barn som møter små og store problemer, noen ganger alene, andre ganger i møte med venner og et litt ufordragelig fetterpar, hjulpet gjennom barndommen av livlig fantasi, en litt doven, men kjærlig far og en bestemor med tæl.

Komponisten er Georg Riedel, en av Sveriges største jazzbassister, som også blant annet har skrevet musikk til Emil i Lønneberget, Pippi Langstrømpe og Karlsson på taket.

En ny verden

Hvor fikk han Albert-melodien fra? Det høres ut som han har hørt på den staselige melodien som kommer tidlig i andresatsen til Antonín Dvořáks niende symfoni, «Fra den nye verden». Et stykke som blant annet filmkomponist Howard Shore lånte fra i musikken til Hobbitun-scenene i Ringenes Herre-filmene. Man kan se for seg at Riedel fikk melodien på hjernen og begynte å leke med den, vri og vende på taktarter, sluke slag, legge til en ekstra tone – slik rastløse, muntre musikanter på godt og vondt kan ha for vane, og som han senere kom til å gjøre med Jan Johanssons «Her kommer Pippi Langstrømpe».

Det ville vært en slags skakk symmetri i at Riedel lånte fra nettopp Dvořák, som reiste fra Tsjekkoslovakia til USA og ble oppslukt av spirituals og musikken til amerikanske urfolk, noe som fikk uttrykk i melodiene til «Fra den nye verden». Georg Riedel måtte flykte fra Tsjekkoslovakia til Sverige i 1938, og ble gjennomgangsfiguren i svensk musikks møte mellom jazz, filmmusikk og eget tonespråk. Han kom til Sverige som fireåring, snakket tsjekkisk og tysk inntil han kom hjem fra en feriekoloni hvor han tvert hadde slått om til Söder-slang. Han drømte om å bli filmkomponist da han vokste opp, og lærte seg først å spille fiolin, før han senere gikk over til kontrabass.

«Det här är väl ingen jazz»

Riedel entret svensk jazz på et frodig tidspunkt. Da han var rundt 20 år gammel spilte han på barytonsaksofonisten Lars Gullins ballade «Danny’s Dream». Et ikonisk stykke nordisk jazz som inviterte et særegent svensk drag inn i Gullins coole jazzverden. Det var nytt for Riedel: “Jag tänkte först: Det här är väl ingen jazz. Det lät som ett halvklassiskt stycke, näst intill banalt, tyckte jag. Men när han sen spelade den på barytonsax så själfullt, kändes det helt naturligt och självklart.”

Diskusjonen i Orkesterjournalen i etterkant av «Danny’s Dream» ga liv til et nytt begrep: «fäbodjazz», altså sæterjazz eller låvejazz, som ikke bare pekte mot det svenske i musikken, men som også ristet på hodet av enkelheten de hørte i fremførelsen. Gullin skal ha blitt nokså sår av disse mottagelsene, men langt fra alle så det på den måten, tvert imot. I 1962 inviterte pianisten Jan Johansson med Riedel i studio, i et for bassisten uventet duoformat, for å spille inn en håndfull svenske folkeviser og danser. Resultatet låt så enkelt og spartansk at Riedel skal ha stusset, og lurt på om det i det hele tatt gikk an å gi ut.

Siden har ingen nordisk jazzutgivelse solgt mer enn Jazz på svenska. Få har betydd like mye. Den ble ikke bare en generasjonsdefinerende skive i Norge og Sverige, den symboliserer at demningen brister mellom skandinavisk folkemusikk og jazz, og inneholder en slags musikalsk tillatelse man kan kjenne ekko av i all slags svensk musikk, fra den Björn og Benny har skrevet til ABBA og andre steder, til et band som Dungen.

Slavisk-svensk

I dokumentaren Georg Riedel och det svenskaste som finns blir han spurt om hvordan en flyktning til Sverige befinne seg i midten av så mye musikk som oppfattes som erkesvensk. Kan det ha noe å gjøre med at svensk musikk i utgangspunktet deler mye med slavisk folkemusikk? Det kunne jo kastet lys på en hel masse, ikke bare Riedels musikk. Mange av de største komponistene i amerikansk pop var for eksempel russiske immigranter. Kanskje lå det et eller annet forsprang begravd der når svensker etter hvert tok mål av seg om å skrive virkelig stor popmusikk.

Riedel kjøper det ikke selv: «Jeg tror jeg har mye innflytelse fra slavisk musikk i mine folkeviser. (…) Men jeg har aldri egentlig tenkt på om det jeg skriver er svensk eller sentraleuropeisk. Siden er det kanskje blitt oppfattet som svensk, men jeg er kanskje den som er mest overrasket over det. Jeg er inspirert av svensk folkemusikk, men det har jeg fått gjennom Jan Johansson og Lars Gullin. Det var vel naturlig for dem, med bakgrunn i den svenske folkesjelen. Jeg hadde ingen sånn grunn å stå på. Jeg misunner dem som har det, det virker trygt.»

By og land

Jan Johansson rakk kun å skrive tittelmelodien til Olle Hellboms TV-serie om Pippi Langstrømpe før han omkom i en kollisjon med en flybuss i november 1968. Det ble Riedel som fullførte arbeidet, i stor grad ved å leke med ulike variasjoner over Johanssons fabelaktige melodi som visstnok var inspirert av et ghanesisk politikorps. Etter Pippi jobbet Riedel på flere av Hellboms filmatiseringer av Astrid Lindgrens bøker. Viktigst er åpenbart Emil, hvor det er hans egne melodier han jobber med å vinne mest mulig mening ut av. Refrenget hvor barna stemmer i på «Hujedamej, sånt barn han var» blir til verset Emil synger i den funky låta «Du kära lille snickerbo». De to låtene sunget av Emils søster Ida, «Lille katt» og «Idas sommervisa», er så enkle og bortimot vektløse melodier at de høres ut som de har vært der i århundrer.

I musikken til de små filmene om Albert, er det litt andre ting som foregår. Der er ikke Riedel på den svenske landsbygda, men inne i byen, og resultatet er milde, små musikalske fabuleringer som først og fremst dukker opp når hovedpersonen grubler eller drømmer seg bort. I en klassiker som «Du er en luring, Albert Åberg», snekrer Albert seg et helikopter mens faren ser på TV. Når doningen er ferdig og han drar avsted, maner Riedels band fram bilder av reisen gjennom jungelen, full av farer og eventyr, men som allikevel i sin lodne varme forteller oss at vi fremdeles befinner oss i en liten kåk i Stockholm et sted på seksti- eller syttitallet. Eimen, både av eksotiske vekster og av pappas pipe, er liksom tilstede i musiseringen.

I episoden «Heng i, Albert Åberg», som handler om en liten unges utrettelige og fantasifulle kamp mot deadlines, er det et nydelig øyeblikk når Albert skal hente avisen for å blidgjøre faren sin, og drømmer seg bort i bilder av en brann. Riedels strykebass forestiller en sirene, noen pling på en cymbal blir til brannalarmen, saksofonen spiller en gåtefull melodi. Sånne øyeblikk finnes i hver eneste episode.

Minneverdige sammenhenger

Ingen av disse stikkene Riedel skrev varer noe særlig mer enn 20, kanskje 30 sekunder. De er ikke å høre utenfor tegnefilmene og lydbøkene. Samlet sett er allikevel disse minuttene med musikk betydelige, små, mettende munnfuller hvor man støter på smaker man senere kan gjenkjenne i masse forskjellig musikk, enten det er klassisk musikk fra forrige århundre eller akustisk svensk jazz av noe nyere tapning, som Atomic og Per «Texas» Johansson. Eller noe helt annet.

Hadde Riedel spilt inn versjoner tilrettelagt for et LP-album, er det lett å se for seg at vi ville hatt med en svensk jazz/soundtrack-klassiker å gjøre. Uten frittstående versjoner er det mer sårbart og knyttet til om selve filmene holder seg. Men akkurat som i Lindgren-filmatiseringene jobbet Georg Riedel med en av Sveriges største barnebokforfattere i Gunilla Bergström og en svært begavet regissør i tegnefilmskaper Per Åhlin. De første Albert-filmene, som «God Natt», «Heng i», «Skybert» og «Du er en luring» er til alt overmål animert av Tibor Belay, som senere var layout artist på den aller første episoden av The Simpsons, inkludert åpningsvignetten, samt én av de mest vidgjetne og elskede Simpsons-episodene noensinne, «Marge vs. the Monorail».

Musikken hans inngår med andre ord i sammenhenger som blir husket, men når Georg Riedel er en av hovedårsakene til at «svensk barnemusikk» nesten høres ut som en egen sjanger, handler det om musikken i seg selv. Om de eventyrlystne, men ryddige og velskapte arrangementene, kanskje det svenskeste ved musikken hans når alt kommer til alt, og som også preger de mest kjente innspillingene han er med på som bassist. Det handler også om hvordan en melodi som Albert-temaet har sneket seg ut av TV-en, blitt en liten og rar ting man nynner om og om igjen, det er jo nesten som om den tar slutt før den starter, eller var det omvendt, jager sin egen hale, som en katt, eller kanskje det var en løve.