Dystre dystopier – en skildring av virkeligheten?

De siste årene har det blitt gitt ut stadig flere dystopiske romaner. Nesten 20% av ungdomsromanene som blir gitt ut på norsk våren 2014 er dystopier, og nærmere en tredjedel av alle romanene kan klassifiseres som science fiction.(1) På samme måte som bøkene om Harry Potter banet vei for fantasy og Twilight-serien for urban fantasy, har «Dødslekene» av Suzanne Collins banet vei for dystopiene.

Bølgen har vært på vei en stund, og nå er den over oss med full kraft, i noen tilfeller bokstavelig som den totale oversvømmelsen i «Kloden under vann» av Ida-Marie Rendtorrf.

Samfunnskritikk eller action? Ja, takk, begge deler.

Den amerikanske Young Adult (YA)-trenden er sakte på vei inn også her i Norden; ungdomslitteratur som i stadig større grad leses også av voksne. Det er ofte spenningsdrevne bøker, med allmenngyldige problemstillinger som flere enn tenåringer kan kjenne seg igjen i.

«Dødslekene» var den enkelttittelen som på mange måter banet vei for dystopisjangeren i ungdomslitteraturen. Den første boka i denne serien er virkelig dødsspennende, og jeg har hørt mange unge lesere si at det var den første boka de gadd å lese ferdig. Selv lå jeg våken to hele netter på rad for å lese hvordan det gikk med Katniss i «lekene» som arrangeres årlig i Panem. Lekene der vinneren er den som overlever til slutt.

Når jeg spør barn og ungdom hva som er viktig for at en bok skal være god, svarer de ofte spenning. Spenning er et felles sjangertrekk for de aller fleste dystopier. Dystopier beskriver et «oppdiktet, fremtidig skrekksamfunn, skildring av et samfunn hvor dårlige krefter har fått overtaket, f.eks. i form av diktatur, kriminalitet eller miljøsammenbrudd.»(2) Det som går igjen er individets eller en liten gruppes opprør mot, eller oppgjør med det store samfunnet. Dette er noe mange ungdommer kan identifisere seg med, de er i en fase i livet der mye handler om å finne sin egen rolle, ikke minst i forhold til etablerte autoriteter som skole, foreldre og andre voksne.

Det er ikke bare i litteraturen at dystopibølgen gjør seg gjeldende. Mange av bøkene blir filmatisert, og flere andre tv-serier og filmer er satt til et dystopisk framtidsscenario. Eksempler på filmatiseringer fra 2013 og 2014 er «Hunger Games», «Divergent», «Maze Runner», «The Giver», «Enders Game» og «Delirium».(3)

Dystopier kan grovt sett deles inn i to hovedkategorier: Den ene er preget av plutselige naturkatastrofer eller sykdom som gjør at (nesten) alle bortsett fra helten dør, den andre beskriver et strengt, framtidig samfunn som man enten må bryte ut av eller bryte ned.

Alle dør

I den første kategorien kommer det på norsk tre skandinaviske titler nå i vår. I «Soledad» av Tor Arve Røssland dukker det opp mystiske regnbueskyer som gjør at alle vandrer ut i havet og dør, mens hovedpersonen og en liten gruppe andre overlevende må klare seg som best de kan. I «Ett sekund om gangen» av Sofia Nordin blir alle syke og dør på kort tid, og hovedpersonen er etter sigende den eneste som er igjen. I den danske «Kloden under vann» av Ida-Marie Rendtorrf er ikke alle døde, men kloden er oversvømt, og kun en brøkdel av menneskene får leve på fastlandet. Resten er dømt til et liv på vann, plattformer og båter, tydelig inspirert av Noahs ark-tematikken og med klare linjer til filmen «Waterworld» fra 1995. Et annet eksempel er «Solstorm» av May Grethe Lerum, en trilogi der samfunnet må omorganiseres når all elektrisitet blir borte.

Strengt samfunn

Den andre kategorien, med en streng samfunnsordning, er også den vanligste formen for dystopi. Den befatter seg stort sett alltid med menneskeskapte problemer som har tvunget fram en ny verdensorden. Det viktigste kjennetegnet er at all form for egen tenkning, kreativitet eller andre måter å skille seg ut på blir slått hardt ned på. Individet må vike for samfunnets og alles beste. Som det blir sagt i traileren til filmatiseringen av «Den utvalgte» («The giver») av Lois Lowry: «When people have the freedom to choose, they choose wrong.»(4) Denne holdningen er representativ for de ofte sektlignende samfunnsordningene vi ser i dystopiene. Alt går fint, så lenge ingen skiller seg ut og alle gjør bare akkurat det de får beskjed om.

Det er stort sett alltid et klassesamfunn som blir skildret, selv om målet med samfunnsstrukturen er å sikre at alle skal ha det bra og fokuset på rettferdighet er stort. Mange dystopier skildrer det som til å begynne med framstår som en utopi. Et harmonisk, balansert samfunn der alle kjenner sin plass og er fornøyd med det. Selv om samfunnets mål er rettferdighet (eller kanskje først og fremst kontroll) kommer det fort fram at det fungerer kun så lenge ingen stiller spørsmål, eller bryter ut av det faste mønsteret. For befolkningen framstår det som at samfunnet arbeider for at alle skal ha det bra, men ofte skjuler det seg en maktkamp i ledelsen. Det er heller ikke nødvendigvis slik at den rådende samfunnsordningen fungerer slik den er ment. Ofte er menneskene delt opp, med begrunnelser som at det er den eneste rettferdige løsningen, og den eneste måten samfunnet kan fungere på. Eksempler på dette er arbeidsfordelingen i for eksempel «Divergent»-bøkene og «Matched»-serien. For å si det med Napoleon i «Animal Farm» av George Orwell, der de syv opprinnelig godt mente budene på låveveggene sakte men sikkert blir redusert til den dystopisk treffende beskrivelsen: «All animals are equal, but some animals are more equal than others.»

Et av de mest uttalte klassesamfunnene ser vi i kinoaktuelle «Divergent» av Veronica Roth. Samfunnet er delt inn i fem ulike fraksjoner, basert på hver sine teorier om hvilke av menneskets svakheter som har mest skyld i at samfunnet gikk ad undas. I andre tilfeller kan man skjære alle over en kam og enes om at all skyld kan legges på den uregjerlige kjærligheten, som i «Delirium» av Lauren Oliver. Der anses kjærlighet for å være en sykdom, som nå heldigvis har blitt utryddet.

At alle skal ha like vilkår og ingen skal lide under urettferdige kår som utseende og dårlig partnervalg ser vi eksempler på i «Uglies» av Scott Westerfield og «Matched – Cassias valg» av Ally Condie. Det er mange dystopier som er basert på at menneskene selv har kjørt menneskeheten til grunne, ofte med overdreven bruk av teknologi, eller mangel på miljøvern. «Golak», i Josefine Ottesens serie «Det døde landet» er et treffende eksempel på at mennesket må rykke tilbake til start, og pent holde seg i en selvpålagt steinalder. Dette ser vi også i klassiker som «Tjenerinnens beretning» av Margaret Atwood, der det først og fremst er kvinnenes rolle som blir redusert til fødemaskiner eller konemateriale. Et hovedsjangertrekk for dystopier er nettopp kombinasjonen av spenning og det at bøkene får leseren til å tenke. I «Golak» blir man nødt til å tenke over hvor viktig man selv mener at individets rettigheter er i forhold til samfunnet. En annen sterkt samfunnskritisk roman som berører mange filosofiske spørsmål er «Genesis» av Bernard Beckett. Hva skiller egentlig mennesket fra kunstig intelligens, hvis den utvikles langt nok?

Spillet

Noen science fiction-romaner befinner seg helt i grenseland for å kunne bli kalt dystopi, men jeg har valgt å ta dem med her, fordi de tydelig er en del av den voksende SF-trenden med fortellinger som er satt i en framtidig dystopisk ramme. Dette gjelder bøkene som er sterkt preget av spill: Noen helt konkret, som i Ernest Clines «Ready Player One», der hele livet stort sett utspiller seg i en virtuell virkelighet, og hovedhandlingen foregår i spillform. I andre tilfeller er det mer inspirert av spillkulturen, som i «Maze Runner» av James Dashner, der de hver eneste dag prøver å finne en vei ut av labyrinten. Det er muligens også et av elementene som gjør «Dødslekene» så populær, den uutholdelige situasjonen hovedpersonen er i; deltager i et spill som handler om å drepe eller bli drept.

Blant de spillinspirerte bøkene vil jeg trekke fram «Enders spill» av Orson Scott Card, som også nylig har blitt filmatisert. I denne historien blir Ender på brutalt vis trent opp til å bli krigfører. Han blir drillet i kamp gjennom spill og øvelser, først og fremst er det strategisk krigføring som står på agendaen. Han skal trenes opp til å lede hele jordklodens flåte i krig mot en rase fra den andre siden av verdensrommet. Og det viktigste elementet for å herde ham er at de stadig lar ham få følelsen av at han er helt alene. Han får ikke beholde venner eller allianser, han blir hele tiden utsatt for nytt press for å lære å takle det å være leder helt alene. Hans ledere og lærere bruker frarøvelse av trygghet som hovedelement for å herde ham til den jobben han må gjøre.

Hva er nytt?

Det at ungdom leser spennende bøker er ikke noe nytt. Og det er heller ikke overraskende at de liker å lese om kampen mot øvrigheten. Grovt sett kan vi si at de realistiske romanene er den eldste sjangeren i den unge ungdomslitteraturhistorien. Eksempler på dette er Evy Bøgenes pikebøker, Hardy-guttene og tøffe guttebøker med historisk setting. Senere ser vi fantasy gjøre sitt inntog, og i de siste årene er det urban fantasy og science fiction som er mest økende i popularitet blant ungdom. Gode fantasybøker tar ikke bare opp kampen mellom det gode og det onde, men diskuterer også det gode og det onde som finnes i alle individer. Svensk barnebokinstitutt konstaterer at en overvekt av bøkene som gis ut i dag har en mørk tematikk. De skildrer de svarteste utfordringene menneskene kan stå over, og de tøffeste utfordringene rundt det å vokse opp.(5) Det at ungdomslitteraturen skildrer de mørke og vanskelige sidene ved livet har også tidligere vært et tema, særlig i Sverige. På 90-tallet ble forfattere som Per Nilsson og Peter Pohl beskyldt for å ta opp alt for alvorlige tema i sine bøker, under det som ble kalt for idyllfobien.(6) Forfatterne på sin side var opptatt av å skildre virkeligheten slik leserne opplever den, og som ung leser på den tiden hadde jeg ofte følelsen av at disse bøkene skildret tema som ingen voksne ville snakke om: mobbing, selvmord og problematisk oppvekst.

Projisering

I psykologien snakker man om projisering, når man beskriver hvordan verdier eller motiver overføres fra en person eller situasjon til en annen. Dette kan også oppstå i lesingen av litteratur, gjennom at man som leser overfører verdier eller motiver fra seg selv til boka eller fra boka til seg selv. Det første er når man leser om en som er lik seg selv, som man kan kjenne seg igjen i, der karakteren i boka projiserer leseren. Projisering den andre veien er nok vanligere, der hovedpersonen i boka har karaktertrekk som man ser opp til, og ønsker å projisere over på seg selv. Å lese dystopier gir leseren mulighet både til å projisere seg selv og sin kamp for å finne ut hvem han eller hun er inn i hovedpersonene, samtidig som man kan projisere den andre veien og drømme seg bort i hvordan det ville være å være en av heltene i disse bøkene. Man får altså både projisering av den man faktisk er og den man ønsker at man er.

Tenke selv

Det er alltid én hovedperson som har noe ekstra, som stiller spørsmål, som ikke klarer å se på urettferdighetene, eller som opplever noe som gjør at de gjennomskuer samfunnets svakheter.

Noen ganger kommer det fra individet selv, som Livni i «Flukten» av Amund Hestsveen og Torborg Igland. Fra første kapittel får vi vite at hun av og til tenker poetiske tanker, selv om hun vet det er feil. Jonah i «Golak» sliter også med sine kunstneriske evner som han vet veldig godt at han ikke kan etterleve. I andre tilfeller er det en ytre hendelse, en svikt i selve systemet, som setter hovedpersonen på sporet. I «Divergent» får Tris tvetydige svar på prøven som skal gi dem svaret på alt, og i «Matched» får Cassia ved en feil se to forskjellige mulige kandidater som kan passe til å bli hennes partner. Disse er alle eksempler på at individet skiller seg ut fra mengden. Hovedpersonene representerer verdier som selvstendighet og integritet, og leseren får understreket verdien av å tenke selv.

Kjønnsnøytral spenning

Dystopier er bøker med mye spenning og action. Jakten på rettferdighet er et gjennomgående tema, og det er relevant. Barn og ungdom har ofte en sterk rettferdighetstrang, og vil følge hovedpersonene i tykt og tynt for å vinne over et undertrykkende samfunn. Spenning har alltid vært populært i litteraturen, tidligere ofte kjønnsdelt mellom action-spenning i gutteromaner, og mer mellommenneskelig drama i pikebøkene. Dystopiene ser ut til å leses i like stor grad av jenter og gutter, nesten uavhengig av hovedpersonens kjønn. Muligens oppfattes kjønn mindre relevant i en dystopisk setting. Det er karaktertrekk som styrke, mot og rettferdighet som blir viktige, og vi ser dette like mye hos heltinnene som hos heltene. Et overveldende flertall av de nye dystopiske ungdomsromanene har jenter i hovedrollen, noe som i de fleste tilfeller ikke ser ut til å stoppe guttene fra å lese dem.

Frarøvelse av trygghet

Det er altså frarøvelsen av trygghet som er både hovedelement og katalysator i alle disse dystopiske ungdomsromanene. Tidligere har det ofte vært en klar «hjem – borte – hjem»-struktur i ungdomsromaner. Fortellingen starter med etablering av hjemmesituasjonen, deretter reiser helten ut på eventyr, for så å komme hjem og gjerne se hjemmet med nye øyne etter å ha lært noe om verden. I dystopiene rokkes det kraftig ved dette mønsteret, og vi ser stadig den mer urolige oppbyggingen «hjem – ut – hva nå?» Det virkelig nye er altså den gjennomgående frarøvelsen av trygghet. Hva skjer egentlig når man bryter ut av det dystopiske samfunnets stramme rammer?

Det er det fullstendige fraværet av trygghet som driver spenningen. Når ingenting er trygt og stabilt i hovedpersonens situasjon, tvinges han eller hun til handling. Dermed oppstår følelsen av at det ikke er noen vei tilbake. Dette er som nevnt mest uttalt i «Enders spill», men også en ofte brukt strategi blant samfunnslederne for å styre sine innbyggere, i for eksempel «Dødslekene». Frykt er effektivt for å holde folk under kontroll, og det er ifølge det dystopiske samfunnet helt klart enklest for alle hvis ingen stiller spørsmål eller skiller seg ut. Men fungerer egentlig denne strategien i lengden? Og når det samfunnet du lever i er alt du kjenner til, hva gjør du når du først har brutt ut? Hvor skal du søke trygghet, når alt du kjenner til er en løgn? De dystopiske samfunnene har stort sett vokst fram av en grunn, og når man bryter ut av dem er det som oftest til en ødemark, til fattige kår og en fortsatt frykt for dem som sitter med makta.

Det går jo ikke bra til slutt…

Hva gjør lesingen av dystopier med ungdommers syn på fremtiden? Man kan anta at det fører til en følelse av uro av å stadig lese om karakterer som får all trygghet revet bort. Det kan gi en stadig følelse av at ingenting er trygt, hvis man hele tiden leser om at verden slik du kjenner den kan bli revet bort under føttene på deg. Etter å ha lest gjennom store deler av vårens ungdomsromaner merker jeg at jeg blir påvirket av akkurat dette aspektet ved dystopiene. Hva skal man tro på, hvis de som skapte samfunnet ikke har rett? Er det sunt med så mye frarøvelse av frihet? Jeg kan ikke se noen andre sjangere hvor dette står så sterkt, uten at man som hovedregel får komme «hjem» til slutt og finne tilbake til tryggheten.

De svenske ungdomsbøkene fra 90-tallet som ble gitt ut under idyllfobien beskrev også en følelse av håpløshet. Allikevel ville leseren stort sett sitte igjen med en opplevelse av at det er håp tross alt. Det som skiller mange av dystopiene fra disse bøkene er at leseren ikke nødvendigvis får denne «det går bra til slutt»-følelsen. Det går jo ikke bra til slutt! Heltene i dystopiene har brutt seg ut eller kjempet ned samfunnets stramme rammer, men man vet lite om hva som venter etterpå.

Alt er mulig

Samtidig er det et gjennomgående sjangertrekk blant de dystopiske fortellingene at de oppfordrer til å stå for det du tror på. Det er enkeltindividet mot staten, en liten gruppe mot maktpersonene. Muligens gir dystopiene også troen på at det kan gå bra UANSETT, selv om verden går under. Selv om det samfunnet som menneskene skapte går under, og går under igjen, så vil det menneskelige samholdet alltid seire. Så lenge det er noen få som står sammen mot øvrigheten, vil de klare seg, om enn under trange kår. Det finnes unntak, som for eksempel i «Fluenes herre» av William Golding. Den skildrer nettopp hvor onde mennesker kan være mot hverandre, hvis de får frihet til det.

Hva kom først?

Vi kan stille spørsmål ved hvorfor dystopier appellerer til ungdom. Spenningselementet er helt klart en del av det. En annen hypotese kan være at sjangeren gjenspeiler noe unge lesere tenker mye på. Refleksjon over samfunnet, fremtiden og tanker knyttet til miljøvern er noe mange ungdom engasjerer seg i. Klodens klima er tema i Jostein Gaarders nyeste ungdomsroman «Anna», og den speiler en økende interesse for miljø, klima og å redde jordkloden. Samtidig som leseren kan bli urolig og utrygg av å lese mange dystopier, kan det også tenkes at bøkene er populære nettopp fordi de tar opp spørsmål som mange er opptatt av, og skildrer følelser de allerede har.

Dystopisk samtid – hva nå?

Alle vil skrive, utgi eller lese den nye «Dødslekene», men det er vanskelig å leve opp til den sjokkerende effekten denne boka har første gang man leser den. Den balanserer helt ytterst på eggen av hva som er «lov», den er akkurat så drøy at man ikke klarer å slutte å lese. «Dødslekene» har skapt sterke reaksjoner, spesielt i USA, og det er særlig normaliseringen av vold mellom ungdom som blir problematisert. Spørsmålet er om boka er akkurat så nærme stupet at det er vanskelig å toppe den uten å ramle utfor.

«Dødslekene» har av flere blitt sammenlignet med «Fluenes herre». De har til felles den nådeløse kampen om livet, og ungdommer som dreper hverandre. Den største forskjellen ligger i de voksnes rolle. I «Fluenes herre» er det fraværet av de voksne som gjør det så innmari skummelt: Er det virkelig ingen som kan gripe inn? I «Dødslekene» er det derimot de voksne som initierer og styrer spillet. De voksenpersonene som gjerne skulle ha grepet inn har ingen makt til å gjøre det. Også her ser vi at det som vanligvis er det trygge, de voksne man kan gå til når livet blir for skummelt, blir fjernet fra denne rollen, uten at noen andre fyller den.

Et annet spørsmål som melder seg etter å ha lest mange dystopier er: Må hele samfunnet kollapse for at man skal kunne ta de riktige valgene? Det er fint at man lærer at man må stå opp for seg selv og andre i en krise. Men må verden virkelig gå under for at man skal forstå det og komme til den erkjennelsen? Dette kan knyttes til diskusjonen rundt i-landsproblematikken, vi har det så godt at vi ikke vet hva vi har før vi mister det. Når vi først har mistet det, er det for sent å snu. Som nevnt er det ikke lenger snakk om «hjemme-borte-hjem igjen». Når boka er over, er alt hovedpersonen kjente som «hjemme» ikke-eksisterende.

Tabu og livsmot

Det har vært en del snakk om tabuer i ungdomslitteraturen, og de fleste synes å være enig i at man kan skrive om alt, så lenge det blir tatt opp på en måte som er akseptabel. Samtidig er det også en doktrine i barne- og ungdomslitteraturen at man ikke skal ta livsmotet fra de unge leserne.(7) Dystopier tar også for seg utfordrende problemstillinger, de kan ta opp spørsmål knyttet til rasisme («Planet of the Apes»), utseendefiksering («Uglies»), arrangerte ekteskap («Matched – Cassias valg»), og frykten for og konsekvensene av et totalitært samfunn (nesten alle). Hver for seg er de som oftest ikke mer skremmende enn at man kan takle det, og kanskje til og med få et nytt syn på verden. Men det er grunn til å stille spørsmål ved om dystopiene rokker så kraftig ved ungdommers følelse av trygghet, at de tar livsmotet fra dem. For hva skal man egentlig tro på, når absolutt alt man tror man vet viser seg å være løgn?

Den virkelige dystopien

Det finnes eksempler på individets kamp mot samfunnet også i realistiske ungdomsromaner de siste årene, et eksempel er «Bomb dem» (på norsk i 2012, opprinnelig på svensk «Skjut apelsinen» (2011)). I denne boka er det den sinte unge mannen som forteller sin historie. Hans frustrasjon og hat rettes mot skolen og samfunnet. Han føler at han er bedre enn alle andre, men fortsatt ikke blir sett. Denne situasjonen er ikke så ulik den mange dystopiske hovedpersoner opplever; følelsen av å bli undertrykt av samfunnet, og opplevelsen av at man er i sin fulle rett til å bryte ut. Det blir fort mer skremmende når det leses inn i en realistisk roman, satt i dagens samfunn. «Bomb dem» er inspirert av skolemassakren i Finland for noen år siden, og ble utilsiktet aktuell i juli 2011, bare måneder etter at den kom ut på svensk. I ytterste konsekvens kan kampen mellom individet og samfunnet sees i sammenheng med debatten rundt ytringsfrihet. I Norge i dag er det lovfestet at man skal få si det man mener, med noen begrensninger knyttet til rasistiske eller truende ytringer. Utfordringen ligger i å vite nøyaktig hvor denne grensen går. Ytringsfrihet handler ikke bare om å få lov til å si det man vil, det er samtidig viktig å ta hensyn til dem som blir berørt. Det er denne grensen mellom frihet og hensyn som muligens kan bli utydelig hvis man stadig skal prioritere individet framfor fellesskapets beste.

I mange av de dystopiske samfunnene som blir beskrevet er det undertrykkelse og frykt som holder befolkningen i sjakk, som i «Divergent», «Dødslekene» og «Flukten». En hypotese er at dette er med på å normalisere hets og undertrykkelse. Muligens kan dystopier bli beskyldt for å ha en negativ effekt på samme måte som voldelige dataspill. Den stadige følelsen av utrygghet kan også være med på å normalisere mobbing og hensynsløs oppførsel. Hva skjer med empatien og solidariteten hvis individet alltid blir det viktigste? Det blir framstilt som positivt å bryte ut av et samfunn som i mange tilfeller er skapt i god hensikt. Det kan også være vanskelig å se håpet når hele verden slik du kjenner den er borte, enten det skyldes naturkatastrofer eller menneskelig opprør.

Jeg håper at den gjennomtrengende troen på at alt er mulig vinner over utryggheten. Jeg håper dystopiene lærer ungdom å tenke selv, å stille spørsmål og være kreative, og ikke være redd for å skille seg ut. For selv om dystopiene er skremmende og gir et stadig økende fravær av trygghet, gir de også leseren tro på at alt er mulig.

«The life where nothing was ever unexpected. Or inconvenient. Or unusual. The life without colour, pain or past.»

― Lois Lowry, «The Giver»

Artikkelen ble først presentert på barnebokkritikk.no 13.5.2014.

Fotnoter:

(1) Basert på totalt 38 ungdomsromaner på norsk våren 2014, hvorav 7 dystopier, 4 andre scifi-romaner, og 27 andre romaner.

(2) snl.no/dystopi

(3) Alle bøker som nevnes i og ligger til bakgrunn for teksten er listet opp i litteraturlisten til slutt.

(4) «The giver», filmtrailer: http://www.imdb.com/video/imdb/vi3731663385/

(5) Sundell: «Ungdomsböckerna stiger ned i mörkret»  http://www.gp.se/kulturnoje/1.2308253-ungdomsbockerna-stiger-ned-i-morkret

(6) Idyllfobien var beskrivelsen av en periode på 90-tallet da bøkene var preget av en tydelig moralpanikk, og et ønske om at ungdomsbøkene skulle speile dagens samfunn. (Svensson, Sonja: «Dødsspolare, skuggmän och förlorade fäder» (1999)

(7) Opprinnelig fra Løgstrup, K.E.: «Moral og børnebøger»

Kilder

«The giver» («Den utvalgte»), filmtrailer (2014) IMDb [online].  URL: http://www.imdb.com/video/imdb/vi3731663385/

«Dystopi» i Store norske leksikon (2005–2007) [online]. URL: www.snl.no/dystopi (lest 08.05.14)

Løgstrup, K.E.: «Moral og børnebøger» i: Møller Kristensen og Ramløv: «Børne- og ungdomsbøger. Problemer og analyse», (1969)

Sundell, Joachim: «Ungdomsböckerna stiger ned i mörkret»  [online] Gøteborgs-Posten (2014) URL: http://www.gp.se/kulturnoje/1.2308253-ungdomsbockerna-stiger-ned-i-morkret (lest 08.05.14)

Svensson, Sonja: «Dødsspolare, skuggmän och förlorade fäder» i «Forankring og fornying» (1999) LNU/Cappelen Akademisk forlag, s. 107–121.

Videre lesning

Auklend, Morten: «EIN systm total»?: utopier og dystopier i norsk etterkrigslitteratur» (2010) ph.d.-avhandling ved Universitetet i Bergen

Hammer, Sara Hegna: Intervju med Kjersti Lerbryggen Mørk om: «Vitnesbyrd om ondskap – barnelitteratur for vår tid?» (08.11.13)

http://kulturradet.no/kunstloftet/vis-artikkel/-/asset_publisher/wS73/content/kl-artikkel-2013-avis1-lersbryggen-m%C3%B8rk-intervju (lest 13.05.14)

Hintz, Carrie: «Monica Hughes, Lois Lowry, and Young Adult Dystopias». s. 254–264. I «The Lion and the Unicorn», 2002, Vol. 26, nr. 2.

Viken, Anne: «Dystopien er over oss» (15.08.13): http://kulturradet.no/kunstloftet/vis-artikkel/-/asset_publisher/wS73/content/kl-artikkel-dystopien (lest 13.05.14)

Litteraturliste

Viser hvilke titler som er nevnt og som ligger til bakgrunn for teksten, norsk oversettelse der det finnes, og årstall for når den kom på norsk.

Atwood, Margaret: Tjenerinnens beretning (1987) Aschehoug, filmatisert 1990

Beckett, Bernard: Genesis (2009) Cappelen Damm

Boulle, Pierre: Planet of the Apes (1963) Filmatisert i bl.a. 1968, 1974, 2001 og 2014)

Brown, Pierce: Red rising (2014) Random House (kommer på norsk 2014), planlagt filmatisert

Card, Orson Scott: Enders spill (2013) Vendetta, filmatisert 2013.

Cline, Ernest: Ready Player One (2011) Vendetta, planlagt filmatisert

Collins, Suzanne: Dødslekene (2008) Gyldendal, filmatisert 2012

Condie, Ally: Matched. Cassias valg (2011) Mangschou, planlagt filmatisert

Dashner, James: The maze runner (2009) Delacorte Press (kommer på norsk 2014), filmatisert 2014

Fisher, Catherine: Incarceron. Fengselet (2012) Schibsted

Gaarder, Jostein: Anna: en fabel om klodens klima og miljø (2013) Aschehoug

Golding, William: Fluenes herre (1960) Gyldendal, filmatisert 1963 og 1990

Grant, Michael: Gone. Forsvunnet (2008) Schibsted

Hestsveen, Amund og Igland, Torborg: Flukten. Beta 1 (2014) Gyldendal

Knudsen, Sverre: Aarons maskin (2011) Cappelen Damm

Lerum, May Grethe: Solstorm. Himmelslør (2011) Aschehoug

Lowry, Lois: Den utvalgte (1995) Gyldendal, filmatisert 2014

Nielsen, Jan Henrik: Høsten (2011) Cappelen Damm

Nordin, Sofia: Ett sekund om gangen (2014) Mangschou

Oliver, Lauren: Delirium (2009) Gyldendal, filmatisert 2013

Orwell, George: 1984 (1950) Gyldendal, filmatisert 1956 og 1984

Ottesen, Josefine: Golak. Det døde landet (2009) Cappelen Damm

Rendtorrf, Ida-Marie: Kloden under vann. Den døde soldaten (2014) Mangschou

Roth, Veronica: Divergent (2013) Schibsted, filmatisert 2014

Røssland, Tor Arve: Soledad (2014) Aschehoug

Shannon, Samantha: Drømmegjengeren (2013) Kagge, planlagt filmatisert

Torkildsen, Terje: Dystopia (2009) Samlaget

Westerfeld, Scott: Uglies (2011) Schibsted, planlagt filmatisert

Yancey, Rick: Den 5. bølgen (2014) Gyldendal, planlagt filmatisert

Young, Moira: Blodrød vei (2011) Gyldendal