En bønn om respekt for de marginaliserte

Det har aldri skjedd meg før. Tre barnebøker fra 2019 er blitt stående trassig i bokhylla. De nekter å inngå i storoppryddinga jeg gjennomfører én gang i året.

Etter at alle priser er delt ut, etter at fjoråret er opp- og avgjort, putter jeg anmeldereksemplarene i esker og overrekker dem til verdig trengende. Det er bare disse tre bøkene som liksom nekter plent. Spørsmålet er hva de vil meg.

Magefølelsen

Bøkene har til felles at de alle er skrevet eller tegna av norske kvinner, de er utgitt for lesere i barneskolealder og hovedkarakterene lever med skilte foreldre under delt omsorg.

• Hvor skal kattene bo? av Torill Kove hører til Gyldendals serie av ordløse bildebøker. En mann og en kvinne blir kjærester, flytter samme og skaffer to katter. Lykken tar slutt. Etter at de flytter hver for seg, tester boka ulike løsninger for kattene.
• Olivias liv. Annenhver uke av Heidi Linde er førsteboka i serien om Olivia (10) som er ganske fornøyd med å flytte mellom mamma og pappa. Hos mamma er det fullt kjør med hennes samboer Bjørn og hans fire sønner. Hos pappa er det fred og orden som enebarn hos ham og kona Louise. Men når Louise blir gravid og det begynner en ny jente i klassen, trues posisjonen til Olivia på en måte som viser hvor sårbar hun er.
• Rikka på ordentlig og forever av Maiken Nylund handler minst like mye om å være ti år og havne i kjempekonflikt med sin beste venninne, som det handler om å være hos pappa annenhver helg på et sted man ikke har vennene sine, ikke har eget rom og ikke kjenner halvsøsteren sin ordentlig. Slike problemer forsterker hverandre.

Jeg blir trigga av enkeltscener. Som der de nyseparerte katteeierne konsulterer dyrlegen fordi kattene er så ulykkelige. De får beskjed om at det bør bli slutt på at kattene bor hos hver sin eier. Eller der Rikka blir rasende lei av at farens nye kone er så stolt av å kalle henne «bonusbarn». Eller der Olivia forteller hvor kjipt det er å bli spysjuk på byttedagen og høre på hvordan foreldrene krangler om hvem som skal ha henne.

Magefølelsen sier meg at det er noe her.

Angår mange norske barn

Nettsidene til Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) er neppe noen magisk portal til ny innsikt, men tilbyr noe å gripe om. Ifølge deres statistikk opplever minst 20 000 barn (0-18 år) at foreldrene skiller lag hvert år. Siden ingen har full oversikt over ugifte samboere, spørs det hvor reelt det er at antallet skilsmisser går svakt ned. Ordningen med delt omsorg går i alle fall tydelig opp. Ingen vet riktig nok nøyaktig hvor mange som akkurat nå vokser opp i to hjem. Livsvilkårene til Rikka, Olivia og kattene angår uansett en stor andel norske barn.

I barnelitteraturen finner vi barn under delt omsorg i titler som Pappa kommer av Inger Lindahl og Gunilla Kvarnström (Gyldendal 2006), Ulla hit og dit av Kari Tinnen og Siri Dokken (Gyldendal 2010), Bolle og Gordon – pappaen med de store skoene av Moni Nilsson (Gyldendal 2010), for ikke å glemme Krigen av Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus (Cappelen Damm 2013).

Etterlysning: Skilsmissebøker

Da disse bøkene kom, hadde jeg lenge fått forespørsler fra foreldre, lærere og bibliotekarer som etterlyste flere bøker om skilsmisse. Ikke bare ungdomsromaner, men noe som kunne leses i småskolen. For mens ungdomslitteraturen kan by på litt av en problemkatalog, er det en innebygd motstand i barnelitteraturen mot sånne vondter som det ikke fins noen kur mot – kanskje bortsett fra å bli voksen. Visst kan jeg forstå den.

I virkeligheten fins det ingen grense for hva voksne utsetter barn for. Da kan det være fristende å sørge for at barn i hvert fall får slippe sånt ubehag i litteraturen. Men en slik beskyttelse marginaliserer barn i vansker. Når forekomsten av skilsmissebarn i samfunnet langt overgår forekomsten i litteraturen, bidrar litteraturen til å gjøre denne gruppa usynlig. Dermed kan skilsmissebarna kjenne seg mer annerledes og aleine enn de faktisk er. Samtidig blir vi snytt for deres minoritetsperspektiv.

De tre titlene i bokhylla tyder på at barn under delt omsorg er på vei inn i felleskapet, i alle fall litterært. Likevel oppleves det ikke som om bøkene står der og breier seg. Æren deler de gladelig med for eksempel Sirkus storfamilie fra «Jeg og familien min»-serien til Anja Hitz (Kagge 2019) og tv-serien Søskensjokk hos NRK Super (2019), med manus av Heidi Linde.

Må det virkelig ta en hel generasjon fra et nytt fenomen brer seg blant barn til det får sin rettmessige plass i barnelitteraturen?

Autentiske detaljer

I ungdomsromanen Nå skjer det av Sofia Nordin (Mangschou 2017) har Stella og Sigrid planer om å gå til sengs sammen for første gang. Før de kommer så langt, oppdager Stella at Sigrid har klippa neglene. Hun blir forbausa. Så sier hun: «Oi, det burde jo jeg også». Da jeg leste den detaljen, gjenkjente jeg den som en av lesbelivets små hemmeligheter. Scenen korresponderer med virkeligheten på en måte som gjorde meg overbevist om at boka springer ut av noe autentisk, noe det skal mye til for en utenforstående å vite noe om.

Kan hende røper Nordin her noe av arbeidsmetoden sin, en sannsynlighet for at hun har basert seg på egne erfaringer mer enn å dikte fritt eller å spørre andre. For meg gjør det ungdomsromanen sannere. Da mener jeg ikke først og fremst i leksikalsk forstand. Jeg mener at det gjør scenen mer troverdig og dermed Stella lettere å leve seg inn i. Leseopplevelsen føles mer ekte.

Sånne tilsynelatende autentiske detaljer finner jeg også i Rikka på ordentlig og forever. Som når Rikka sammenligner sine halvsøsken hos mamma og pappa: «Med Anna og Nils vet hun om alle lekene deres og klærne deres og hva de liker å spise og hva de liker på barne-tv og hvilke ord de kan si. Om Sina vet hun nesten ingenting.»

I Annenhver uke åpner Heidi Linde i tillegg for sånne detaljer som hører til Olivias underbevissthet, pussigheter som er der mer for å skape gjenkjennelse enn for å drive handlinga fram: «Hos mamma spiser jeg nesten alltid knekkebrød til frokost. Hos pappa spiser jeg frokostblanding. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn, for vi har knekkebrød og frokostblanding begge steder.»

Kan det være funnet på?

Det der kan de ikke ha funnet på sånn helt ut av det blå, tenker jeg. Men rent teoretisk kan de jo det. I dette tilfellet har jeg ingen personlig erfaring å bruke som løgndetektor. Det er påfallende hvor sant det oppleves likevel. Det spiller heller ingen rolle om hovedkarakterene er to- eller firbeinte. I sin ordløshet krever Hvor skal kattene bo? at du selv dikter fram sammenheng mellom bildene. Til tross for at jeg er voksen, sympatiserer jeg med kattene og rystes av urettferdigheten i at de voksne deler dem mellom seg.

Men hvor mye bedre er det egentlig å være to om stadig å flytte fra den ene til den andre? Kattenes triste blikk gjennom bilvinduene ved hver avskjed engasjerer meg minst like sterkt som når Olivia kjenner en klump i magen hver torsdag kveld før byttedagen. Eller når Rikka konstaterer: «Dette kommer hun aldri i verden til å klare å ordne opp i før hun skal til pappa på fredag.» Sårbarhet er allmenn, men her lever jeg meg inn i den under nye betingelser.

Hvorfor først nå?

Fortellingene handler om mer enn å håndtere to hjem, likevel mener jeg at disse kunstnerne først og fremst fanger essensen i skilsmisseproblematikken. De gir et oppdatert grunnlag for å reflektere over hva som egentlig er mest rettferdig når omsorgen deles og alles behov skal tas i betraktning. Vi kan til og med diskutere om individets suverene posisjon i vår kultur er i ferd med å endre seg med bonusfamiliene. Der er de nødt til å sette fellesskapet først for å sikre størst mulig lykke for flest mulig, eller som Olivia fastslår: «man må lære seg å svelge kameler.»

Så sant som det er sagt. Jeg kunne gitt meg der. Hvorvidt fortellerne henter fra egne liv eller ikke, er ikke min sak som kritiker. Det fins troverdige fortellinger som er sterkt inspirert av personlig erfaringer og det fins minst like troverdige fortellinger som er dikta fritt.

Men hvorfor kommer disse bøkene om delt omsorg først nå – omtrent tjue år etter at behovet for dem begynte å bre seg?

Tenk om det betyr at du må ha vært skilsmissebarn i den delte omsorgens tid for å fortelle på en måte jeg opplever som sann.

De som mener at dette er logisk – at skilsmissebarn først må bli voksne for at noen av dem skal kunne fortelle godt om det – kan ikke ha tenkt over hva det innebærer.

Å eie identiteten

Ring, ring …

– Hei. Jeg heter Guri Fjeldberg og holder på med et essay om barnelitteraturens forhold til virkeligheten. Er du skilsmissebarn?

– Ja. Og barna mine er fjerde generasjons skilsmissebarn, svarer Maiken Nylund på telefon fra Vigrestad.

– Jeg har skrevet en bok jeg selv kunne tenkt meg å lese som barn. Men Rikka er verken meg eller barna mine, altså.

– Så dette er en identitet du eier?

– Ja. Jeg skriver om ting jeg er veldig opptatt av og en livssituasjon jeg kjenner fra flere sider. Men jeg har ikke monopol på å skrive om å vokse opp under delt omsorg, altså. Det er mine erfaringer som gjør at dette er ekstra viktig for meg.

Å gestalte erfaring

Også virkelighetsnære forfattere som Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjort måtte bli voksne før de fikk maksimal litterær uttelling for sine egne erfaringer som barn. Jo bedre de skriver, de som tar utgangspunkt i egne erfaringer, desto mer uroer det meg. Da tenker jeg ikke først og fremst på alle de etiske problemene som eventuelle koblinger til virkeligheten kan skape når forfatteren utleverer flere enn seg selv. Jeg tenker på hva det innebærer hvis du må eie en identitet for å skrive godt om den. Hvem skal da skrive analfabetenes historier?

Utmerker ikke kunstnerne seg – og særlig de som skriver for barn – nettopp gjennom evnen til å leve seg inn i andre, til å gestalte andres erfaringer like gjerne som sine egne, og se detaljer og sammenhenger vi andre ikke legger merke til?

Hvor godt juger de?

Det fantes en tid da vi kritikere bedømte litterær kvalitet ut fra sammenhengen mellom kunstneren og verket – om for eksempel Maiken Nylund har lykkes med å legge sin sjel eller foredle sine livserfaringer i Rikka på ordentlig og forever. Nå vurderer vi heller ektheten til et verk utfra hvor god hun er til å juge. Også Annenhver uke får sin troverdighet ved at jeg opplever den som ekte. Som i alle spørsmål om tro blir det et ganske individuelt anliggende.

Men det er også mulig å gjøre en mer analytisk vurdering av hvor godt boka korresponderer med virkeligheten. I hvor stor grad evner forfatteren å skape for eksempel indre logikk og realistisk psykologi? Titler som Hvor skal kattene bo? får sin kraft av at vi er flere enn bare et fåtall som kjenner oss overbevist om at den sier noe sant.

Minoriteters historier

Så enkelt er det likevel ikke lenger å vurdere de tre titlene i bokhylla mi om å leve under delt omsorg. I 2019 ble denne lesemåten møtt av sosiale mediers svar på mitraljøsen. Etter My brother’s name is Jessica (Puffin 2019) fikk John Boyne kritikk ikke bare for å ha mislyktes kunstnerisk med å gestalte en transperson på en troverdig og respektfull måte. Han fikk trusler for å ha lånt identiteten til en minoritet han ikke selv tilhører.

Etter at et utdrag fra Sitronlimonaden (Magikon 2010) ble stående som den eneste representasjonen av en syrisk mor i flere leseverk i barneskolen – og den mora ikke alltid kommer like heldig ut i sin sønns øyne – ble forfatteren Hilde Henriksen beskyldt for å være rasist. Hvordan kunne en hvit middelklassekvinne ta seg retten til å la et syrisk innvandrerbarn kalle mammaen sin for dum?  I USA trakk forfatter Amélie Wen Zhao tilbake Blood heir og skrev den om fordi lesere lagde twitterstorm om bokas påstått rasistiske framstilling av slaver. Det spilte ingen rolle at disse slavene befinner seg i en fantasyverden. De som gikk til aksjon ville ha seg frabedt at rasistiske karakterer i et oppdikta univers framfører rasistiske replikker.

Jeg har ikke lest den. Generelt kan jeg tenke meg at dersom en bok er fortalt fra ståstedet til en som ikke protesterer mot maktmisbruk, desto lettere er det å tenke seg at forfatteren bagatelliserer ydmykelsene.

Stereotyp juging

Det er bare å innrømme. For mange forfattere har jugd for stereotypt og for nedsettende om for mange minoriteter. Derfor går marginaliserte grupper løs på kunstnernes frihet og krever eierskap til karakterenes identitet og oppførsel.

Visst er det på tide å gå til kamp mot stereotypiene. Som tilhenger av ytringsfrihet kan jeg riktig nok aldri gå med på at noen kan kreve enerett på framstillinger av sin egen gruppe. Motstanden nyanseres heldigvis av at de marginaliserte er uenige om hva de opplever som akseptabelt. Jeg har dessuten lest nok bloggermemoarer til å vite at det krever mer enn at en fortelling er selvopplevd, for at den skal være god.

Hva er det da som står på spill for de tre titlene i bokhylla mi om skilsmissebarn under delt omsorg? Jeg tipper at de har passert forlagenes nåløye med god margin. Dermed er kunstnernes frihet ivaretatt. Etter å ha gnidd inn hvor «ekte» jeg opplever dem, er heller ikke problemet mitt hvorvidt bøkene forvalter en slags sannhet om å vokse opp under delt omsorg. Spørsmålet er om jeg fortsatt har rett til å mene at de gjør det.

Selv ble jeg skilsmissebarn først i voksen alder.

Kan kritikere fortsatt tillate seg å bedømme troverdigheten til framstillinga av en gruppe de ikke selv tilhører?

Å ikke være fanga av egen historie

Ring. Ring …

– Nei, jeg verken er eller har skilsmissebarn, sier Heidi Linde på telefon fra Oslo.

– Hvor kommer da motivasjonen til Olivias liv – annenhver uke fra?

– Jeg observerte venner av mine egne barn som stadig var på besøk; hva som var normalt i deres hverdag og hva de sleit med. Målet er å vise fram flest mulig nyanser i den sårbarheten som oppstår av å bo to steder. Men jeg ville ha som premiss at det er positivt.

– Hvordan har det seg at jeg opplever det så ekte?

– Mens jeg holdt på med manuset om Olivia ba NRK Super meg om å skrive manus til Søskensjokk. De er veldig spesifikke på målgruppe. Egentlig er ikke jeg en sånn person som ringer en skole og ber om å få snakke med femteklassinger som har skilte foreldre, men nå ble jeg nødt til det. Det ga meg langt flere problemstillinger og synspunkter enn jeg ellers ville kommet på. Men jeg bruker så klart mye av meg selv også når jeg skriver om karakterenes emosjonelle utfordringer, for eksempel erfaringer med utenforskap, tilhørighet og posisjonering i søskenflokken. Så det blir et litt kunstig skille å si at dette er en identitet som ikke har noe med meg å gjøre.

– Men autentisiteten handler først og fremst om god research?

– 10-åringer har ingen avstand til sin egen situasjon. Faktisk så løsna det først da jeg fikk kontakt med noen 17-18 åringer. De hadde utvikla et språk for erfaringene sine. De huska fortsatt godt, men hadde distanse til det de fortalte, og de var ikke lenger like bundet av lojalitet til de voksne.

– Samtidig kan jeg være redd for at virkeligheten skal komme i veien for fiksjonsuniverset, at faktaene krever så store tilpasninger at man får følelsen av at forfatterne først og fremst vil vise fram alt de har funnet ut. Men det kan være en fordel å ikke være fanga av sin egen historie. Å tro at jeg alltid kan lene meg på sånn jeg selv opplevde å være barn, blir for enkelt.

Representativ kun for seg selv

Ring, ring …

– Nei, jeg er ikke et skilsmissebarn og det er ikke datteren min heller, sier Torill Kove på Facetime fra Montreal.

– Hvor skal kattene bo? er kanskje mitt minst biografiske prosjekt.

– ?

– Jeg har sett hvor vanskelig mennesker rundt meg har hatt det med skilsmissene sine og hvor tøft det er for barna. Samtidig har jeg inntrykk av at å snakke om påkjenningen på barna nærmest er et tabu. Det er jo et traume.

– Så dette har ingenting med din identitet å gjøre?

– Jeg eier to katter som ligner veldig på de to i boka. Vi var også to mennesker som forelska oss og skaffa katter. De kom før datteren.

– Og nå gir de meg nye erkjennelser om hva det innebærer å være skilsmissebarn. Det er noe med hvordan du tegner sårbarhet og skaper innlevelse som gjorde meg nesten sikker på at du baserte deg på egne erfaringer.

– Nei da, jeg har lest og lytta til mine venner. Har du forresten lest Johannes Jensen opplever et mirakel?

– Er ikke det tredjeboka om han litt ensomme krokodillen som jobber på ligningskontoret i Oslo? Den serien du lager sammen med Henrik Hovland?

– Kjæresten Frida blir gravid. Hun sier: «Nå babyen blir født, blir jeg mor og du kan være faren.» «Kan jeg?» spør Johannes Jensen. Da svarer Frida: «Alle babyer trenger en far». Jeg var veldig skeptisk til den replikken. Det ble en stor diskusjon. Nå er jeg ikke helt sikker på hvorfor jeg forteller deg dette.

– Kanskje det handler om representasjon. At Frida må få mene at alle barn trenger en pappa uten at det betyr at alle krokodiller mener det samme?

– Nå er jeg i alle fall glad for at den fikk stå.

– Men da … da har jeg jo all rett til å tro på kattene dine. Jeg kan til og med mene at det fins grunn til at flere bør gjøre det samme.

– Kunsten er å være forsiktig med å påstå at de er representative for flere enn seg selv, sier Torill Kove.

Altså. Så lenge det er et spørsmål om tro går det fint. Jeg står fritt til å mene at bøkene om skilsmissebarna er ytterst troverdige. Men jeg har ingen rett til å mene noe om i hvor stor grad de vil angå leserne.

Det skal bli spennende å se hvor mange som vil kjenne seg igjen.

Kilder:

Gerd Brantenberg, «Seg selv som kilde. Om selvbiografien som genre» i Eremitt og entertainer, Aschehoug 1991.

A. Audhild Solberg, «Hvorfor leser vi denne boka så forskjellig?», nbuforfatter.no 19.02.2020.

Anne Rose Røsbak Feragen, «Forholdet mellom mimetisk kunst og erkjennelse belyst gjennom to kontrasterende kunstverk og to ulike filosofiske teorier», UiO 2009.

Leo Benedictus, «Torn apart: the vicious war over young adult books», The Guardian, 15.06.2019

Kjersti Bale, Estetikk. En innføring, Pax 2009.