En glupsk skog av pop og perkusjon

Det finnes mange ulike måter å snakke til barn gjennom musikk på. Du kan snakke utelukkende til dem, du kan snakke til dem og foreldrene samtidig – men også dette kan gjøres på forskjellig vis.

To nye norske album viser ulike veier inn i materien: Ja. av bandet Mikrokosmos, og Spellstenen av Eli Storbekken og Sigurd Hole. Det ene albumet gjør det ved å by på musikalske fortellinger som ofte beveger seg på to plan samtidig, mens det andre handler om å skape ett stort publikum.

Folkemusikken slår tilbake

Spellstenen er laget av vokalist Eli Storbekken og bassist Sigurd Hole, men store roller spilles også av perkusjonsvidunder Terje Isungset og akkordeonist Frode Haltli, som likeverdige deler av et levende ensemble. Albumet er basert på nære familieopplevelser, ifølge Storbekken. Tittelen kommer fra steinen som faren hennes, Egil Storbekken, satt på med fløyta si og spilte for ungene i setergrenden Søljåsen.

Albumet er omfangsrikt, 17 låter som på ulikt vis leker seg med norske folkemusikktradisjoner. Det er en form for lek som kjennetegner mye god norsk musikk, både før, men i høyeste grad også nå. Ja, det er nesten blitt en floskel i visse kretser: «Det skjer mye i norsk folkemusikk og omegn for tiden.» Floskler blir nettopp dét fordi de også kan inneholde mye sant, og for tiden handler denne musikalske våren om både videreføring og fornyelse av tradisjoner – å finne nye og gamle måter å bruke folkemusikken som utgangspunkt for improvisasjon og samhandling. Slike elementer preger i høyeste grad Spellstenen, hvor de ulike musikerne både lener seg inn og ut av tradisjonen.

Man skal vokte seg vel for å si at dette er direkte nytt. Potensialet har alltid ligget der i folkemusikken, og møtene med jazz og andre sjangere er velkjent materie i Norge de siste 50 årene. Når man allikevel snakker om at noe nytt skjer, handler det blant annet om at selskaper som ta:lik, Hubro og Motvind – for å nevne noen – lykkes med å nå et interessert, eklektisk lyttersegment med nye prosjekter. Det kan også ha å gjøre med økt tilgang på tradisjonsmusikk fra andre steder – som gjør folk mer bevisste på den norske folkemusikkens særegenhet. Ikke nødvendigvis et eksotiserende blikk, men en bevissthet rundt at også denne musikken tilhører verden, mer enn den er vår alene.

Instrumentet som gjenstand

Det kan også være en viss tendens til at møtene er vektet annerledes – der tradisjonsmusikken før var melodisk materiale som ble bearbeidet med metoder hentet fra annen musikk, er møtene i større grad også preget av samspillformer og kvaliteter særegne for folkemusikken. Et åpenbart eksempel er de ulike lydteksturene – spillet i overtonene. Dette er en tydelig kvalitet ved Spellstenen, hvor Storbekkens distinkte stemme akkompagneres av tre musikere som virkelig dyrker den slags.

Det er mange veier videre for lyttere som finner noe de liker ved dette albumet. Man kan gå til noen av disse musikernes soloprosjekter, som Sigurd Holes soloalbum for kontrabass, hvor rommene han spiller i virkelig lever, og hvor flageolettene og de dype brummene i bassen, alle de forskjellige tonekvalitetene, er en minst like levende del av innspillingen som de spesifikke melodiene. Eller hva med Frode Haltlis akkordeon på albumet Avant Folk, hvor du får en nær følelse av instrumentet som gjenstand – de ulike klaffene, hvordan luften beveger seg gjennom belgen. En låt med Avant Folk som er gjort nå i karantenetiden, med tilhørende begrensninger, kan også anbefales:

Futuristisk melankoli

Lytt også gjerne til alt Terje Isungset har gjort – her snakker vi om en nysgjerrig perkusjonist som har spilt på nesten alt som er, inkludert instrumenter laget av is og snø, samt kvister og trestokker. Noen av trommeriggene hans har minnet om en glupsk skog som liksom spiser seg opp på scenen. Isungsets rytmiske eventyrlighet preger albumet Spellestenen i like stor grad som melankolske viser gjør det. Han får æren av å sette det i gang med munnharpespillet sitt, som i ett øyeblikk kan høres rent ut futuristiske ut, lik en vocoder eller annen stemmeforvrengning, mens det like etter kjennes gammelt som haugene.

Godt stoff for fantasien, og sånn er det kanskje med god folkemusikk. Transen, dansen, hooks – det er en rekke kvaliteter denne musikken alltid har båret i seg, og som musikkutviklingen på andre kanter simpelthen lar oss høre med nye ører. Det handler om ekstase og atmosfære. Når Spellstenen i stor grad forsvarer sitt betydelige omfang, handler det også om måten musikken aldri dummer ned elementene på. Det finnes mystikk, harde kanter, lyder og melodier som sikkert kan overraske ferske lyttersinn, men som også er dypt fengende gjennom å insistere på sine egne premisser.

Spøkelsesfulle hjørner

Hadde Spellstenen simpelthen blitt presentert som en ny plate, rettet inn mot et interessert voksent publikum, er jeg neimen ikke sikker på om jeg hadde stusset over det. Den føyer seg inn i de senere årenes rekke av slike album. Ikke for det, det er tydelig at vokalist Eli Storbekken også kommuniserer til et bredt publikum, både i vakre, spøkelsesfulle hjørner av innspillingen og de stedene der det går mer over stokk og stein.

Hun synger med stort alvor, men også en infam sans for humor. Og når dette låter kjent fra utgivelser som blir rubrisert både som «familiemusikk» og «ny norsk folkemusikk», handler det sikkert om at disse feltene er sterkt overlappende. Det skjer mye spennende i norsk familiemusikk for tiden, kunne man kanskje også si.

Ramp og repeat

Finnes det i det hele tatt noen markant forskjell på «barnemusikk» og «familiemusikk»? Hva består den i så fall i? Begrepene brukes litt om hverandre når musikkopplevelser som er beregnet for et ungt publikum formidles, og ofte er det sikkert ganske vilkårlig.

Det går an å se for seg en forskjell mellom musikk beregnet for barns ører, og kun barns ører, og musikk som er ment å fenge hele familien. Busepillende rampemusikk som ikke tar hensyn til at de voksne kommer til å bli fullstendig gærne av å ha den på repeat på den ene siden. Andre opplevelser, muligens av mer kjernesunn eller veslevoksen karakter, på den andre.

Kan all musikk være  barnemusikk?

Om du spør etter musikktips for barn, vil du sikkert bli minnet på at så godt som all musikk også er barnemusikk. Hvilket selvsagt er sant på sitt vis, unge ører kan henge seg opp i det meste, og bør vel få prøve ut god musikk av alle slag så tidlig som mulig.

Men det er et poeng for barn å oppleve musikk som snakker rett til dem. Det er en grunn til at denne musikken eksisterer. Man kan snu på det: Når voksne, som kanskje har vært gjennom samlivsbrudd, andre nederlag og oppturer, får servert musikk som snakker til deres spesifikke opplevelser, det være seg fra Lynni Treekrem, Mae eller Paul Simon, hvorfor skal ikke barn få oppleve musikk som er skreddersydd for dem?

Surrealistisk og musikalsk oppfinnsom

Men det finnes ulike måter å gjøre det på. Begrepet «familiemusikk», som eksplisitt brukes om Spellstenen, kan handle om musikkformer hvor barna blir gjort klar over at det både kommuniseres med dem og de voksne – musikk som ikke bare inviterer dem, men gjør dem bevisste på et større lytterfellesskap.

På den annen side finnes mer eksplisitte «barneplater», som det nylig utgitte albumet Ja. av Mikrokosmos, sluppet fredag den 13. mars – en unormalt skjebnesvanger dato for norsk musikkliv. Bandet består av Shana Mathai, tidligere programleder i NRK Super, samt Åge Reite, Pål Hausken og Jo Berger Myhre.

Ja. er debutalbumet deres, og skriver seg med tydelige blokkbokstaver inn i en rik tradisjon for surrealistisk, musikalsk oppfinnsom barnemusikk. De tekstlige temaene flagrer over hele kartet, fra klassiske psykedeliske motiver til bestemors dansefot. Det er plass til ramp og kjærlighet, men mest av alt er albumet fullt av innstendige oppfordringer om å bruke fantasien, å gå på tur i hjernen. Sånn sett er det kanskje et album for sin tid. Mikrokosmos betyr, som pressemeldingen minner om, «den lille verden», den som er inni mennesket – og den har vi bruk for i dagens situasjon, med hjemmeisolasjon og karanteneliv.

Vokallyd er mer enn fortellerstemme

Innfallene er mange på albumet Ja. På et tidspunkt blir en velkjent mobiltelefonmelodi del av kompet. Fuglelyder og lignende illustrasjoner lusker i krokene, skrudde og muntre koringer perforerer låtene. Albumet skiller seg også ut i hvordan vokallyden varieres underveis. På mange liknende utgivelser fungerer vokalen, inkludert koring, nesten utelukkende som en slags fortellerstemme – langt framme i lydbildet, uten dikkedarer eller stor variasjon. Selv om tekstlig formidling av gode grunner kan være sentralt, kan det også blir en tvangstrøye i et musikalsk landskap der «det skrudde» spiller en minst like viktig rolle.

I bunnen av låtene på Ja. ligger alltid et godt og groovy komp. Trommeslager Hausken har et lekent og subtilt håndlag med trommesett og annen perkusjon, noe som kler denne typen fantasirik barnepop. Bassistene Jo Berger Myhre og Tom Egil Kreken legger seg inn i folden med spesifikke og gode ideer.

Musikalske internvitser

Noen ganger kan man savne spissfindighet under overflaten i lydbildet i denne typen referanserik psykedelisk barnepop, i form av enkeltlyder og detaljer i arrangementene – men i stor grad sitter nettopp slike kvaliteter godt på Ja.

Åge Reite er multiinstrumentalisten i bandet Mikrokosmos, og det er en sjelfull bluesete følelse i det han gjør på både gitar og ulike tangenter. Dette understøtter låtene, med forbindelser tilbake til tidlige pop- og rocktradisjoner, ved at velkjente låtformater kles opp i fargesterke gevanter og interne vitser. Her ligger likevel også albumets svakere sider. Låtene preges av noe melodisk fyllstoff, akkordrekker vi har hørt hundrevis av ganger, og melodier som ikke stikker seg ut i mengden, men blir rene stavelsesknagger. Samtidig kan de feste seg på hjernen så lenge tekstene og formidlingen sitter – og det sørger Shana Matai for at de ofte gjør.

Popquiz-snadder

Hos Mikrokosmos støter vi iblant på en annen type formidling til hele familien enn den vi hører på Spellstenen – den som snakker til to typer publikummere på én gang. Hør for eksempel hvordan de låner blåserhooket fra Peter Gabriels Sledgehammer på starten av En skikkelig irriterende låt, og parrer det med et kledelig, nysoulete bakpå-komp. Popquiz-snadder for musikkinteresserte foreldre, der barna i stedet hører en låt om hvor irriterende fedre kan være, når de gjør seg til, nynner og blir begeistret – kanskje nettopp over gamle låter. «Barnlige temaer, voksne referanser» er en velkjent formel i mye barnekultur, også gjenkjennelig som en av suksessfaktorene i Pixar-universet.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Kan musikk bli for smart?

Det er også noe som kan bli for smart, det er begrensa hvor mange lure blunk man kan komme med til publikum før begge grupper merker at noe ikke stemmer. Men her snakker de to nivåene sammen, den nevnte låta handler jo på sett og vis om hvordan også voksne kjenner på barnslige gleder. Og ambisjonen om å si noe til hver leir samtidig som musikken inneholder felles budskap og opplevelser preger Ja.

Til syvende og sist dreier musikk seg om felles opplevelser – det blir vi jo ikke minst minnet om i en virustid hvor fellesopplevelser er mangelvare. Og selv om noen former for barnemusikk nok henvender seg mer eksplisitt til barnlige ører, og kun dem, og selv om den kompromissløsheten tross alt er respektabel – voksne har ikke noe krav på en glup Brian Wilson-referanse når de setter på musikk for ungene sine – er evnen til å kommunisere samtidig til unge og voksne ører essensiell for musikkens varighet. Det er en kvalitet som gir deg lyst til å dele musikken videre.