En hyllest til forestillingsevnen: Den utrolige historien om den fantastiske bussen

Forfatteren bak klassikeren Den utrolige historien om den kjempestore pæra (2012) har begått en 2,5 kilos kjempebok. Bussen, som danskene kaller den, koster 900 norske kroner og solgte ut hele førsteopplaget i Danmark.

I kjent Strid-stil er praktverket smokka fullt av billedlige referanser som kaster leseren i alle mulige retninger på en gang. De liggende oppslagene i dobbel A3-format inviterer til kontemplasjon over livets aller største spørsmål, men gir oss ikke et eneste svar. Her er fritt for bydende pekefingre, i stedet får du Edvard Munch, James Bond, Charles Dickens, Astrid Lindgren og Hayao Miyazaki, geopolitiske intriger og dype psykologiske endringsprosesser, dystopi og utopi, naivt håp og livstrøtt ironi i skjønn forening. Den fantastiske bus kopler seg på de lange idéhistoriske linjene, men den er også nesten skummelt dagsaktuell.

Future Super Money Invest

Denne gangen tar Strid leseren med til Ahnstarr City. De fargerike og ekstremt presise tegningene viser en gjennomglobalisert by. Vi befinner oss i et varmt land, ser det ut til, muligens øst i Asia et sted. Men likner ikke havneområdet Refshaleøen, det ganske så nyoppussa gamle verftsområdet utenfor Christiania? Ved siden av Starbucks, McDonald’s og noen asiatiske selskaper jeg ikke kjenner, er det stort sett internasjonale banker som fyller bygningene i den falleferdige byen. «Future Super Money Invest» lyser mot leseren fra megaskiltet på toppen av en falleferig blokk. Det er ironisk, for fremtiden ser ikke særlig lys ut for innbyggerne i Ahnstarr.

Taku er bokas forteller. Han, og resten av dyra vi blir kjent med, har bosatt seg i noen hjemmemekka skur de har satt opp nede i havna. Det lille samfunnet av utskudd lever tett sammensveisa og hjelper hverandre, men de har lite og lever i en konstant fare for at hjemmene deres skal rives til fordel for flere banker og fastfoodrestauranter. Stemningen mellom innbyggerne i bosetningen og arbeiderne som er satt til å gjøre rivningsarbeidet er anspent, og det er rett før det bryter ut åpen konflikt.

En dag finner Taku og kompisen Spir en drone det er festet en lapp til. En ikke helt unormal hendelse, for «etter internett brøt sammen, var det mange som prøvde å sende beskjeder med droner». På lappen er det skrevet en mystisk tallkode, og nå er det liv laga for en drøss av spørsmål. Hvor kommer dronen fra? Hvem har skrevet koden? Og hva vil Taku og Spir gjøre med den?

Etter apokalypsen

Historien er dedikert til Strids sønn, og i forordet avslører forfatteren at han har arbeidet med verket i over 15 år. Boka er å forstå som Strids hovedverk, og han sier selv at de foregående har bygget opp mot dette. Forrige utgivelse fra Strids hånd, er den kulturkritiske telleboka I form med Tapiren. Her er tapiren i bursdag, og leseren kan være med og telle alle kakestykkene, isene og pizzastykkene han trykker i seg. Så blir han sittende fast i pappeske og får firkantform, og det setter i gang en foss av klager fra firkanten. Klagingen får vennene til å kalle ham fettberg, mens de oppgitt forsøker å kna, rulle og strekke ham tilbake i rett form. Dermed fikk Strid trøbbel med såkalte tykaktivister – kroppspositivister som syntes både språkbruken og den fiendtlige håndteringen av firkantkroppen var ugrei.

Tapiren, hvis sykelige narsissime fikk gå upåaktet hen blant aktivistene, hadde ifølge forfatterinstansen presset seg til hovedrollen i boka, etter kun å ha figurert som irriterende bifigur i de foregående utgivelsene om den lille blå elefanten Mimbo Jimbo og resten av dyra i Lilledalen.

Ser vi Den fantastiske bus i sammenheng med resten av forfatterskapet, blir telleboka et gøyalt mellomspill, som riktignok understreker ganske tydelig hva Strid ser som faretruende strømninger i tida vi lever i. Men Da Mumbo Jumbo ble kjempstor (2019) og Flyveboka. Reisen til monsterøya (2020), er direkte forløpere til busseventyret. I den første kommer Mumbo Jumbo ved et uhell til å spise mysteriesopp, og og ender opp i gigantstørrelse. Han legger ut på en heltereise, og vender så tilbake til Lilledalen i rett størrelse, med en tydeligere forståelse av hvem han er og hva han vil. På samme måte som i historien om kjempepæra, gir hjemkomsten håp for framtida og fellesskapet. I Flyveboka, derimot, utvikler tingene seg brått i mer dystopisk retning. Stemningen er illevarslende, og skal vi tro framstillingen av den fascistisk anlagte Austin – en liten fyr i gul pokémondrakt som i siste scene sitter på gutterommet og lader maskigeværet sitt – er apokalypsen nær. I Ahnstarr city er den et faktum: Atomkrigen har allerede inntruffet og internett har brutt sammen. Ting kan tyde på at Strid har mistet troa på at det er mulig å snu skuta.

E.A.R.T.H.S.O.N.G

Den visjonære og opprørske Spir har vært grønnfarget (og unormalt kjapp i hodet) siden han falt i en bøtte med radioaktivt slim da han var liten. Charlie tjener som omsorgsperson for Taku, siden faren hans jobber i en tekstilfabrikk langt borte. Charlies kompis, nihilisten og småskurken André, drømmer om rikdom og berømmelse. Han har ingen tro på at det er mulig å endre vilkårene for den urettferdige fordelingen av goder. Og i den andre enden av idealismeskalaen finner vi bestefarfiguren Tolstoj – en i hvert fall innledningsvis desillusjonert anarkisthippie som fortsatt holder såpass på idealene sine at han nekter å være med på å stemme. Så har vi den enda mindre veltilpassa kompanjongen hans, krigsveteranen Lucas. Han selvmedisinerer seg med alkohol uten at noen av dyra ser ut til å dømme ham for det.

Over seks tettegnede sider skuer vi tilbake og får litt av forklaringen på de gamle mennenes mismot. Det viser seg at de to var involvert i kjempeprosjektet E.A.R.T.H.S.O.N.G (Electro-Accoustic-Resonance-Through-Helical-Synthesizing-Organic-Neural-Generation) hvor et luftskip skulle bringe en kjempesynthesizer til det sagnomsuste landet Balanka for å sette safranliljene der i blomst. De helbredende plantene ville så spres til hele verden og rense all den forurensede lufta. Men luftskipet havarerte, og crewet mistet det siste medlemmet, ingenøren Pierre, i forsøket.

Og så – snufs – er det lille Timo som er syk. Som Dickens’ Lille Tim fra En julefortelling, forblir han udiagnostisert. Adoptivmoren fru Friby er redd det skyldes egenskapene hennes som mor: «Altså Timo er jo et pattedyr, og jeg er et krypdyr. Kanskje har jeg ikke kunnet gi ham varme nok mens han var liten, og …». Men den myndige grevlinglegen Dion mener Timo er blitt syk fordi lufta i byen er forurenset.

I noen tilfeller er det heldigvis sånn at håpløshet avler radikal nytenkning. Når Taku oppdager at koden iverksetter Tolstojs gamle plasmagenerator, er grunnen redet for det aller siste og største oppdraget i Strids forfatterskap. Generatoren lyser nemlig opp veien til Balanka! Spir får idéen å bygge en fantastisk kjempebuss, og ved hjelp av hele fristadsgjengens intense mekking, står farkosten snart klar for avreise, og Tolstoj og Lucas får en ny sjanse til å redde verden. Det finnes visst likevel håp for Taku, Spir og ikke minst lille Timo.

Best i bokform

Samtidig med lanseringen av Strids livsverk, åpnet barneutstillingen med bokas originalmalerier på Copenhagen Contemporary. Kunsthallen er forholdsvis ny, lagerhallhipp og minimalistisk – plassert blant barer og spisesteder på nytrendy Refshaleøen. Som Strid-fan er det selvsagt gøy å se originaltegningene og bevitne det enorme kunsteriske overskuddet spredt utover veggene i en diger kunsthall. Utstillingen understreker viktigheten av Strids kunstnerskap, og man kan bli slått i bakken av mengden arbeid som ligger bak alt dette.

Likevel føles det som litt av et antiklimaks. Det hele er så pent og pyntelig. Selv om mange av bildene har så mye humor og liv i seg at de godt kan tåle å stå løsrevet fra boka, savner jeg fortellingen som ramme, og ikke minst Takus barneblikk på Strids krumspring. Den halvannen meter lange pappmodellen av bussen ser ut som nettopp det – et gråbeige skall av originalen, og verken den eller legovarianten, som er innelukket i en monter, er lov å røre. Modellen av den kjempestore pæra kan man riktignok stikke hodet inn i, men særlig kjempestor er den ikke. Sammenlignet med overskuddet i boka, blir det altså skuffende tamt. Nå er det lørdag ettermiddag, og det nærmer seg stengetid, men jeg kan ikke se et eneste barn der, og er dessverre nødt til å slå fast at den fantastiske bussen funker best i bokform.

I utstillingsteksten kan man lese at flere av Strids skisser til boka har blitt til mens han har vandret rundt på Refshaleøen. Spennede, tenker jeg, men så følges det ikke opp, og poenget forblir uforløst. Kunne man ikke ha gjort noe mer ut av det stedsspesifikke ved verkene det gjelder? Uansett, opplysningen oppmuntrer i hvert fall denne tilskueren til et lokalhistorisk dypdykk, og jeg kommer til overflaten igjen med et stykk wikipediabasert arbeiderhistorie: Burmeister & Wains var et av verdens største skipsverft, og pionerer innen utvikling av dieselmotorer for skip. I selskapets glanstid arbeidet opp til 10 000 personer her hver dag, og arbeiderne var godt organisert. Kanskje er det en av de gamle båtmotorene fra B&W-hallene gjengen ramler over i boka?

Og apropos stedsspesifikk kunst, så ligger jo Nord-Europas eneste forsøk på en ekte fristad like i nærheten av kunsthallen. Etter jeg har sett utstillingen, tar en humpete buss meg til Christiania, hvor innbyggerne passende nok akkurat har fått hjelp av politiet til å rense Pusher street for dopbuer, og vil ifølge DR fylle den med handel og kultur i stedet. Området er i hvert fall rent og pent og klart til å ta imot københavnturister som meg. Sulten etter kunsthallbesøket kjøper jeg meg en hjemmelaget og svært autentisk vegetarrett på en av kneipene, og etterpå rusler jeg rundt vannet og snuser inn duften av hylleblomst. Er ikke den gamle fristaden rivningstruet, tenker jeg, så er den i alle fall ikke så langt unna å bli slukt av markedskreftene, og jeg lurer på hva hippiene som grunnla den synes om det.

Livsenergien

Det er nesten så en kan gå seg vill i alle Strids bildereferanser. I bakgrunnen i ett av åpningsbildene fra Ahnstarr, kan man for eksempel skimte et transportskip med Maersk Line-logo. Maersk … tenker jeg, var det ikke dem som ble utsatt for et alvorlig angrep fra malware-nettverket Petya for noen år siden? Og Petya-navnet er jo lånt fra en av de to sovjetske våpensatelittene som bærer hver sin «Goldeneye» i James Bond-filmen fra 1995 … Og er det ikke også Maersks enorme nye hovedkvarter som for tiden bygges ut midt i København sentrum, som så mange av naboene er fortvilte over?

Ulike former for energi har spilt framtredende roller i mange av Strids tidligere utgivelser. I Mimbo Jimbo og den lange vinteren (2015) hjelper dyra oppfinneren Igor Spratolnovitsj med å fange Vinterens ånd i en solmaskin, slik at våren atter vender tilbake til Lilledalen. Og i Mimbo Jimbo bygger et fyrtårn (2016) kommer den kjempestore lyspæra fra solmaskinen til nytte som fyrlykt. I Den fantastiske bus er motivet utviklet enda litt videre: Koden sendt fra oven viser seg å sette i gang en plasma-generator i stand til å sende lysstråler og peke ut veien mot Balanka, landet med safranliljene. Like før gjengen når Nordpolen, byr Strid på noen fantastiske akvareller av nordlyset, og det oppstår Sankt Elms ild i bussens førerhus.

Egentlig har jeg slitt litt med å få grep om energimotivet hos Strid, men når dyra krysser Van Der Roit-grensen, hvor satelittene falt ned da atomkrigen fikk jordas akse til å flyttes seg, og det er Munchs ikoniske sol som fyller bakgrunnen av oppslaget, er det noe som faller på plass. Ah, er det livsenergien sola peker mot? For Munch er sola symbol for det evige og allmenne, leser jeg i Munchmuseets omtale av verket: «Samtidig sender de fargesterke strålene tankene til vitenskapelig nybrottsarbeid, som datidens banebrytende forskning på røntgenstråler, jordmagnetisme og nordlys». Og: «Den vitalistiske impulsen anses gjerne som en reaksjon på 1890-tallets livstrette fin de siècle-dekadanse, på urbaniteten, forurensningen og forfallet».

Kreativitet som leger

Og Timo likner jo faktisk også «Det syke barn», bildet av Munchs søster på dødsleiet, der han ligger på puta med den sørgende fru Friby ved siden av seg. Han er tegnet med skjøre streker som nesten er i ferd med å viskes ut, akkurat som livet i den lille barnekroppen. Det tidlige nittenhundretallets store dybdepsykologer hadde hver sin spesifikke teori om hva som kjennetegnet livsenergien. Henri Bergsons élan vital, Sigmund Freuds libidoenergi, Carl Gustav Jungs psykisk energi, Wilhelm Reichs organismisk seksualenergi og senere orgonenergi gir ulike forklaringer på hva som blokkerer energistrømmen og hvordan den kan gjenopprettes. Men de var alle enige med Munch i at fraværet av den forårsaket sykdom og lidelse.

Jungs forståelse av libido er nok den som best kan belyse energimotivet hos Strid. Som overskrift til bokas første del har Strid nemlig formulert følgende gåtefulle utsagn: Alt som eksisterer er ditt. Og til den andre: Alt som ikke eksisterer er mitt. Hos Jung er ikke livsenergien kun en seksualdrift, men en kilde til kreativ skaperkraft, og noe vi behøver for at livet skal kjennes meningsfullt og at vi skal føle oss levende. Jung så gjenoppdagelsen av fantasien som en vei til helbredelse både for den enkelte og samfunnet. Etter endt gjennomlesning av bussen står det nokså klart for meg at den siste delen av mantraet maner til radikal nytenkning og endringsvilje: Mulighetene for en bedre verden ligger i evnen til å forestille seg den, og til det trenger vi all den fantasien og skaperkraften det er mulig framskaffe.

Møte med skaperne

Som Moses kom lille Timo til adoptivmoren flytende i en liten balje. Og kjempebussen må sies å ha endel likhetstrekk med arken Gud befalte Noah å bygge. Den er i hvertfall full av dyr, og jammen er det ikke et vanvittig regnvær som står på i det gjengen må legge avgårde. Men gudene Taku møter mens han i en Mission Impossible-verdig actionsekvens på taket av den plutselig flyvedyktige bussen, er langt fra bibelske. De tre pastellfargede dyregudene omgis med alt man kan ønske seg i forbrukersamfunnet – tjukke gullkjeder, spillkonsuler, burgere, sport, raske biler, boliglån og softis – og gir ham senternøkkelen som trengs for å få satt i gang motoren igjen. Så skinner plutselig sola, og bussen kræsjlander i en uendelig mark av Safran-liljer. Følget har nådd Balanka, og E.A.R.T.H.S.O.N.G kan iverksettes. Men er det ikke noe som skurrer litt?

For etter isødet på Nordpolen, den påfølgende lange natten og ferden gjennom ødemarken og atomkraftverket i Det Siste Landet, har det bygget seg opp en stigende forventning i meg til at reisefølget snart skal stå overfor fortellingens klimaks, den siste dragkampen a.k.a. møtet med megabossen. Det heter seg nemlig at Det Siste Landet styres av en gal diktator, som er en mutasjon av blekksprut og reptil. Han sitter på en trone av betong, som samtidig er et fengsel for tigerunger, og har – onskapen vil ingen ende ta – bestemt at ingen får feire bursdag utenom ham selv.

Men så gjør Strid et taktskifte, og svisj-svusj, i løpet av noen kjappe seriestripe-oppslag har bussen rukket å skli på radioaktivt slim, mose diktatorens kjempebursdagskake, frigi tigerungene og fyke utfor en bro med hele militærdiktaturet i hælene – i ekte Thelma og Louise-stil.

«Vi flyr, Tolstoj!» roper Taku, og bussen blir hengende i lufta. Knallblå himmel, skyer og en ganske liten buss. Og på neste oppslag likeså: «Vi flyr…», og vi ser bussen hengende i lufta fra enda litt større avstand. Den gradvise utzoomingen gjentar seg over til sammen seks vektløse oppslag, og det er som om tida står stille før bussen på magisk vis viser seg å være utstyrt med vinger, og vi glir over i actionsekvensen som ender i Safranliljeenga.

Litt vel smooth?

For anmelderen i Informationen er de seks helsidesbildene av den hengende bussen det siste beviset han trenger for å fastslå at det i Strids avsluttende hovedverk ikke lenger er snakk om noen reell «quest», som i bøkene om Mimbo Jimbo og historien om den kjempestore pæra. Der er jo formelen at heltene skal vende tilbake med nye innsikter. Sammen med resten av gutta i Nummer 9-podcasten Radio Rackham argumenterer han overbevisende for at Taku forteller om en «reise mot døden, hvor ingen overlever». Panelet mener reisefølget nå har ankommet de evige jaktmarker, noe ordlikheten mellom Balanka og Lindgrens Nangijala også peker mot.

Jeg er enig i at dragkampen gikk vel smooth for seg, og det er påfallende at ingen av heltene blir nødt til å gjøre noen offer. Når jeg blar bakover på utkikk etter utfordringer, så er det faktisk litt merkelig hvor få av dem jeg finner. Da politiet stoppet bussen allerede før gjengen forlot Ahnstarr, var det ikke for å trakassere noen, men for å ta ned kablene over veien så kjempebussen kunne passere. Det er vel strengt tatt ikke særlig sannsynlig i et Stridsk univers, selv om det kanskje speiler forholdet christianittene har til politiet i dag. Er det simpethen en upålitelig og skjønnmalende forteller vi har med å gjøre hele veien?

Reaksjonen min på oppslaget der Taku sittende på et bildekk nederst i høyre hjørne bedyrer at «det hele endte godt og at historien sådan sett er slutt», tyder på at jeg nok innerst inne slutter meg til en sånn lesning: Jeg blir skikkelig lei meg. Nå legger jeg nemlig også merke til at setningen «Vi bor alle sammen i Balanka nu, og vi har det godt» blir gjentatt allerede på neste side. Etter en begeistret beskrivelse av den spennende jungelen, vakre stranda og det uendelige havet i drømmelandet: «Vi bor i Balanka nå og alt er godt». Og enda en gang som avslutning av hele historien: «Vi bor i Balanka nå, og alt er godt».

Nå synes jeg jeg kan lese en dyp tristhet inn i Takus stemme, under de iherdige forsøkene hans på å overbevise seg selv om at det er sant at alt gikk bra til slutt. Og jeg får så innmari vondt av ham.

Desillusjonert forfatter

Som Dickens’ fattige og syke unger i 1800-tallets London blir Timo, Taku og Spirs uheldige skjebner metafor for de råtne omgivelsene vi befinner oss i idag. Når deres forsøk på å skape seg en bedre framtid ender i døden forkledd som en ønskedrøm, er det nærliggende å stille samme diagnose på samtida: At bestrebelsene våre på å skape endring er forhåndsdømt til å mislykkes og egentlig bare er ønsketenkning vi tyr til for å roe oss ned.

Det slår meg også at en sånn lesning på sett og vis samsvarer med opplevelsen jeg hadde av den ganske så blodfattige utstillingen. Nå som kunsthallbesøket har fått synke skikkelig inn, kjenner jeg at det faktisk satte en liten støkk i meg. Var det virkelig dette Strids fantastiske opprør av et forfatterskap var kokt ned til – en pyntelig kulturhappening hvor middelklassekøbenhavnere og turister kunne ta med barna sine for å sette dem ned bak tegnebordet? Var Strids motstand mot det etablerte appropriert av den kulturelle middelklassen – akkurat som Christiania?

Bokas aller siste illustrasjon peker vel også mot en desillusjonert forfatter. Her finner vi Pierre og Tolstoj, bakoverlent i hver sin fluktstol. De to har ettertrykkelig kastet inn håndklet: Etter 25 år er det endelig ferie, sukker anarkistløven, og sender jointen over til sidemannen. For liksom virkelig å understreke at opprøret er nedkjempet, meldte forøvrig Strid nylig på Instagram at jointen illevarslende nok er byttet ut med en flaske i den franske oversettelsen av boka.

En hyllest til skaperkraften

Så sitter jeg her da, alene igjen med alt opprøret. Ikke Strid også, tenker jeg og ser for meg rekka av bekjente som hvis tidligere politiske engasjement i dag er ertsattet av stabile jobber i kulturfeltet. Selv om jeg må innrømme at jeg ikke har noen gode forslag til hvordan utstillingen kunne tatt bedre vare på de mer fandenivoldske sidene ved Strids prosjekt.

Og hva gjør man når ens store helt ser ut til å ha kasta inn håndkleet? Man strammer seg opp, bretter opp ermene og leter frenetisk etter grunner til at det ikke stemmer. Og dem finner jeg heldigvis. For det første, om han hadde gitt opp; hvorfor skulle han da investere så mye i prosjektet sitt? Det vanvittige overskuddet i verket, og det enorme mangfoldet av referanser som kan føre leseren inn i de mest avsidesliggende kriker og kroker, det må vel telle for noe? Er det kanskje ikke livskraft nok i plasmageneratoren, Phantom-8 krystall-jetmotorene og synthesizeren til å tro på mulighetene for verdenshelbredelse?

Og ikke minst er jo insisteringen på å lage ekte, øyeåpnende kunst til barn i seg selv en ganske så heroisk handling. Når Strid forteller, legger han ut en rekke tilsynelatende løsrevne referanser og symboler som til slutt danner en vill og vakker vev av ulike assosiasjoner, avhengig av hvem som leser. De er en fryd å følge, rulle opp, legge under lupen. Formen gjør oss til medskapere av fortellingen, og dyrker fantasi og sidelengstenkning hos leseren. Faktisk behøver vi sånne bøker for å trene oss opp til å kunne se for oss en bedre framtid. Som Strid så innmari poetisk sier det: «Alt som ikke eksisterer», men som jeg ved hjelp av fantasien min kan forestille meg, «er mitt». Det er en innsikt det kjennes godt å ha med seg.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

I verdensklasse

Lekenheten i formen og elastisiteten i meningspotensialet trengs også sårt, og står i sterkt kontrast til mye av den forenklede og moralsk entydige barnelitteraturen som gis ut for tida. Det kan synes som et enkelt poeng, men det som plasserer Den fantastiske bus i verdensklassen når det kommer til barnelitteratur, eller for den saks skyld visuelle kulturuttrykk generelt, er muligheten verket gir til å lese inn helt motstridende posisjoner og utforske hvordan det kjennes å innta dem. Strid tilbyr ulike leseveier til de livstrøtte og de fortsatt optimistisk anlagte, og han gjør alle like troverdige, relevante og formfullendte – det er utrolig godt gjort.

Bokas popularitet sier vel også sitt. Når det endelig kommer en vilt ambisiøs barnebok for salg, så står heldigvis foreldre i kø for å skaffe seg den – uansett vekt og pris. Det inngir håp, i hvert fall hos denne anmelderen.