En inspirerende tale

Rancière er en av disse teoretikerne som, siden jeg først ble klar over hans arbeid for noen år siden, dukker opp i nesten enhver sammenheng. Kunst, pedagogikk, estetikk, estetiske fag i skolen, kunst for barn og unge – det synes som om folk innenfor et bredt spekter av mer eller mindre overlappende felt er enige om at tenkningen hans fungerer for å legitimere akkurat det de er opptatt av. Og det kan jeg godt skjønne: Tekstene hans har flere ganger generert et brennende engasjement og håp i meg, og en følelse av å tilhøre et felleskap – av at det finnes andre der ute som jobber med og bryr seg om de samme tingene som meg. Men er Rancière selv virkelig interessert i alle disse ulike feltene, og i hvilken grad ville han selv stått inne for måten tenkningen hans for eksempel brukes i diskursen rundt ”kunst for barn og unge”?

Kunsten utenfor institusjonene

Foredraget som filosofen holdt under åpningen av MOToffentlighet, en festival som nettopp retter seg mot de unge publikummerne, var både oppklarende og inspirerende. Passende nok, i og med at vi var samlet i en kunstkontekst – både som festivaldeltakere, men også omgitt av Astrup Fearnley Museets kunstsamling – strukturerer Rancière foredraget sitt rundt et knippe eksempler; spesifikke kunstverk presentert på powerpoint. Dette gjorde det lettere å følge med for oss som ikke selv har jobbet i dybden med hans filosofiske grunnprinsipper. Det gjorde også at det politiske begrepet dissens – enkelt forklart som utfordring av den rådende inndelingen og fordelingen av det sansbare, det som med ord til en hver tid kan defineres som konsensus[1] – her foreslås lest som handlinger og installasjoner i skjæringspunktet mellom kunst og aktivisme. Rancière argumenterer med andre ord for at kunst kan ha en politisk funksjon ved å forskyve eller forstyrre naturaliserte forestillinger som deles innenfor et samfunn.

Les også anmeldelsen av samme arrangement skrevet av Olga Schmedling, teoriansvarlig på Kunsthøgskolen avdeling Kunst og Håndverk.

Det som i denne sammenhengen gir størst gjenklang hos meg som skapende og utøvende kunstner, er hvor opptatt Rancière er av den kunsten som opererer utenfor kunstinstitusjonene, kunst som ikke nødvendigvis identifiseres som kunst, i hvert fall ikke umiddelbart. Handlinger og installasjoner som også, eller kanskje først og fremst, kan leses som små forstyrrelser av det som vanligvis skjer i disse rommene og kontekstene. Rancière spør i foredraget, som mange andre også gjør i disse dager, om kunsten kan ha en politisk virkning hvis den vises innenfor en kommersiell eller statlig kunstinstitusjons sammenheng. Hans tenkning kan for meg dermed sees som argumentasjon for hvorfor man skal jobbe utenfor scenerommene og i møte med de som ikke allerede er kjent med, eller selv er deltakere i samtidskunstdiskursen. Dette gjelder i hvert fall for de kunstnerne og kuratorene som interesserer seg for hans tenkning rundt dissens.

Dissens som en mulig effekt av opposisjon

Samtidig understreker Ranciere at dissens ikke er noe man kan velge å jobbe med. Dissens er en effekt som et kunstverk kan produsere. Men denne effekten kan ikke forutsees. Det vi som kunstnere kan gjøre, gjentok Rancière flere ganger i løpet av foredraget, er å fokusere på vårt kunstneriske arbeid – ettertiden vil vise hvilken funksjon arbeidet hadde. Kunstneren kan ikke foregripe kunstens virkning. Det å jobbe politisk som kunstner, eller å jobbe med politisk kunst, blir på denne måten litt problematisk. Det hadde derfor vært interessant å høre hvordan MOToffentlighet tenker dette inn i prosjektet, i forhold til sin ganske tydelige målsetting om å være i opposisjon. Samtidig må ikke det å være i opposisjon forveksles med dissens, ifølge Rancières presentasjon. Ettersom opposisjon er noe man kan velge, mens dissens er en mulig effekt av denne opposisjonen, ifølge ham.

I den forbindelse er det kanskje interessant å nevne at filosofen mener at ethvert menneske besitter et potensial til å oppleve og videre definere virkeligheten på sin egen måte. Begrepet om forstandenes likhet, som han blant annet behandler i boken Den emansiperte tilskuer (2012),[2] handler altså ikke om at vi mennesker er like i måten vi oppfatter verden på, men om at vi har det felles at hver og en av oss er unike. Og muligheten for emansipasjon eller frigjøring, samt for å bli en politisk aktør ved å skape dissens, springer nettopp ut av denne grunnleggende pluraliteten.

Fra teori til poesi

På tampen av foredraget fikk Rancière et spørsmål fra salen angående pedagogikk. Rancière svarte kort at han opplever at pedagogikkfaget ofte reduseres ved å gjøre det til et spørsmål om læringsmetoder – altså til et spørsmål om hvilke metoder som er best egnet til å produsere læring. Slik jeg forstod ham, mente han med dette at pedagogikken for ofte tar utgangspunkt i en idé om læring som overføring av kunnskap fra en som besitter dette til en ignorant som ikke har kunnskap. Det er nettopp denne typen forskjellstenkning Rancière setter spørsmålstegn ved i boken The Ignorant Schoolmaster (Le Maître ignorant, 1987), der han spør hva som skjer om vi heller legger en likhetstanke til grunn for undervisningen, ved å forkaste idéen om et intelligenshierarki.

Lesningene fra boka Til ungdommen, som fant sted etter Rancières foredrag, og som markerte den offisielle åpningen av festivalen MOToffentlighet, var en fin avrunding på åpningsdagen. Dette lille grepet: Å starte i teorien, for så å gå over i et mer poetisk landskap, fungerer godt for meg som publikummer. Samtidig greier jeg å ikke la være å tenke på hvor vi er (innenfor en etablert og kommersiell kunstinstitusjon), og på hvem vi er (aktører som selv jobber med kunst for barn og unge). Selv om ikke åpningen av festivaler som MOToffentlighet på død og liv må skje i en større offentlighet, så opplevde jeg dette arrangementet som lukket, og med et innforstått publikum bestående nesten utelukkende av folk som selv jobber med lignende tematikker som de Rancière drøftet. Det forundrer meg også at salen ikke er stappfull. Når så mange snakker om Rancière, skriver om tenkningen hans og flotter seg med å vite noe om denne filosofen, burde det jo være lange køer utenfor bygget, selv om arrangementet formelt var fulltegnet før det begynte.

Merknad: Periskop gjør oppmerksom på at kunstnergruppen Landing, som skribenten selv er en del av, var inkludert i en søknad om midler til Mønstringen som nå avslutter Kunstløftet. Skribenten søkte ikke på ordningen selv.

[1] Rancière, Sanselighetens politikk, oversettelse Anne Beate Maurseth, 12.

[2] Rancière, Den emansiperte tilskuer, oversettelse Geir Uvsløkk (PAX Artes 2012).

Litteratur:

Rancière, Jacques. Den emansiperte tilskuer. Oversatt av Geir Uvsøkk. Oslo: Pax Forlag, 2012.

Rancière, Jacques. Le Maître ignorant : Cinq leçons sur l’émancipation intellectuelle. Paris: Fayard, 1987.

Rancière, Jacques. Sanselighetens politikk. Oversatt av Anne Beate Maurseth. Oslo: Cappelen Damm, 2012.