En svart katt over veien betyr kanskje en ny venn

I barnelitteraturen gis menneskelige dyr ofte egenskaper vi vanligvis knytter til arten: De små og mjuke er snille, de store ofte skumle, og det er forskjell på hvem som er lur og dum.

Tre nye billedbøker leker med forventningene våre om hvordan dyr skal oppføre seg, og bryter med vante forestillinger. For sauer er ikke bare dumsnille flokkdyr, krokodiller kan også være redd for store hester, og svart katt over veien betyr kanskje en ny venn.

Ulla: Ikke av samme ulla

Anna R. Folkestads Ulla spiller på myten om sauers flokkmentalitet. Ullas saueflokk er kun åpen for sauer – dersom de er flinke i noe. Ulla er flink til å gjemme seg, men hvorfor er det ingen i flokken som leter etter henne?

Fortellingen følger Ullas reise hjem etter at hun har gjemt seg så godt at hun ikke lenger vet hvor hun er. I eventyrets stil møter hun hindre som tre nye følgesvenner kan hjelpe henne med. Det skaper en rytmisk gjentakelse hvor Ulla spør om dette er veien hjem og får «Ja, det kan det vel vera» til svar. Språket flyter godt og er, som her, humoristisk, samtidig som den åpner for eksistensielle spørsmål: Hva betyr det egentlig å være en flokk? Og kan Ullas nye hjelpere, beveren Jon, røyskatten Siri og elgen Ragnar, være en bedre flokk enn de bøllete sauene?

Illustrasjonene har komiske detaljer, som sau ikledd ullgenser eller den skumle bjørnen som bokstavelig talt ryddes av veien, men oppslagene kan bli mettet på kulørsterke farger og organiske former. Jeg skulle gjerne sett at kollasjteknikken kom mer til sin rett, og her er det nok forskjell på Folkestads original og trykket kopi. Papirflatene er fargerike, men fremstår flate mot hverandre. Ved å spille mer på skygge og tekstur i papirlagene ville kanskje illustrasjonene fått en annen dybde. Noen oppslag tilfører imidlertid et spennende brudd, som når utsnittet bare viser strektegning i grusen, kartet over Ullas omveier eller den psykedeliske himmelen over flokken klippet ut i svart kartong.

Selv om moralen i boka fort blir tydelig, viser illustrasjonene at Ulla stjeler et blåbærspann fra bjørnen. Det kommenteres ikke i teksten før sauelederen Ronny får straffen – Ulla har jo gjemt seg for godt. Under overflaten er kanskje både Ulla og bokas budskap litt mer ulne enn ved første øyekast. Det er et takknemlig grep som demper den ellers tydelige voksenmoralen og gjør Ulla hakket mer spennende.

Johannes Jensen tar nattoget: «En gang i livet må vi alle reise til Bergen»

Ligningsfunksjonæren Johannes Jensen er tilbake etter et lite tiår, og denne gangen skal krokodilla reise alene med nattoget til Bergen. Men Johannes Jensen er redd – for å si farvel, for å reise alene, for døden, store dyr og menn med skjegg. Fortellingen er enkelt, men effektivt bygd opp, og Johannes vender tilbake i god behold og med ny innsikt i hva det vil si å være modig.

Verbalteksten er knapp, men full av underfundig humor. Som når kjæresten Frida svarer på Johannes’ frykt: «En gang må vil alle reise til Bergen». En reise, synes fortellingen å si, kan være så mangt. De mange intertekstuelle referansene i både verbaltekst og illustrasjoner utvider også reisens betydning. Doktor Fjeld leser Joseph Conrads Mørkets hjerte, og fortelleren parafraserer Italo Calvinos Hvis en reisende en vinternatt. De litterære nikkene og noe av humoren i dialogen er mest til glede for voksne lesere som tar referansen, men gir likevel egne assosiasjoner for yngre lesere. De færreste barn tar referansene til Fjellvettreglene og Fleksnes når Frida sier at det er for seint å snu og at Johannes mister toget sitt, og han svarer med «Det er ingen skam å snu!»  og «Det går alltid et tog!». Selv om referansene kan være ukjente, er de tydelige uttrykk for frykt og tvil for unge lesere.  At det er lov å være redd og prøve på nytt igjen senere, kan også de minste tolke ut av dialogen.

Selv om verbalteksten henvender seg ulikt til voksne og barn, åpner illustrasjonene for refleksjon uansett alder. Særlig de mørke oppslagene fra sovekupeen, og beskrivelsen av Johannes’ dødsangst er stemningsfulle. Torill Koves illustrasjoner har en enkel strek, men den er godt egnet til å uttrykke følelsene Johannes opplever. Figurene er enkle på grensen til karikerte, men det gir rom til et poengtert kroppsspråk. At krokodillehodet bare består at to overdimensjonerte øyne over snuten, gir Johannes et dels komisk, dels bekymret uttrykk. Dette spiller også illustrasjonene på når krokodillen stadig gråter krokodilletårer og er redd for store dyr som hester – som likevel er mindre enn hans egen kropp. Men med hjelp av den gamle vennen Doktor Fjeld lærer Johannes Jensen at han kan være modig og redd samtidig, hvis man ikke gir opp.

Lykke og ulykken: Spill med symboler

I Lykke og ulykken tar Hilde Hodnefjeld overtro på ordet i en lek med billedlige uttrykk som gjøres bokstavelig.

Lykke og pappaen lever et tilsynelatende lykkelig liv, om enn noe begrensa av farens maniske overtro. Men så flytter en ny nabo med svart katt inn over gangen, og en dag er pappa borte.

På de første oppslagene er det som om tida står stille i leiligheten, men gjennom persiennene kan vi skimte en flyttebil som varsler en forandring. De sarte illustrasjonene med enkle blyantstreker og lyse valører speiles i et knapt, men poetisk språk. Fortellingen blir likevel aldri kjedelig, da den er full av symbolikk som krever leserens tolkning.

Etter hvert forklarer verbalteksten symbolene for hell og uhell, men de har også en dobbeltbetydning. Å se edderkopper betyr lykke, men spindelvevene i leiligheten antyder også farens omsorgssvikt. Og er betyr Ulykken egentlig den svarte katten eller farens frykt og forsvinning? I den dyriske ulykken brytes tegnestilen opp. Men det er farmorens ankomst, med paraplyen oppslått innendørs uten hensyn til overtro, som er fortellingens vendepunkt.

Gjennom spillet med symboler forteller Hodnefjeld en historie om omsorgssvikt og angst, uten at tematikken blir eksplisitt forklart. Pappaen svartmales heller ikke, og gjennom den tillærte troen på firkløvere blir Lykke selv handlekraftig og aktiv. Slik aktiverer symbolikken også leseren i en fortelling hvor mye forblir usagt, og hver lesning kan tilføre noe nytt.