En usædvanlig ungdomsfilm

Ikke siden Slipp Jimmy Fri fra 2006 har en norsk animasjonsfilm vakt like mye oppsikt. Allerede før kinopremieren hadde over 3000 personer skrevet under på et opprop mot Spermageddon. Flere debattanter, blant andre Helén Rosvold Andersen, leder i foreldre.net krever en høyere aldersgrense enn dagens tolvårsgrense. Det svært seksualiserte temaet og det grove språket ikke egner seg for tolvåringer, hevder hun.

Dette er medieomtale man bare kan drømme om! I åpningshelgen var det nesten 25 000 besøkende på filmen på kinoer landet over, noe som sendte filmen opp på topplisten. Og det uten at distributøren har hatt pressevisninger. Triksa har vært å la folk skape buzz, i stedet for å la oss anmeldere diktere om man bør se filmen eller ikke.

Det gode liv i pungen

Befruktning skal riktignok være en sak for de voksne, men i Spermageddon blir man revet med på en ellevill reise gjennom forplantningens mest absurde sider. Dette er en historie om en protagonist som nøler, et uunngåelig kall til handling, noen gode hjelpere og et klimaks. Bokstavelig talt. For ferden mot egget er en eksplosjon av kaos og uventede vendinger. Det både sjokkerer og tidvis begeistrer, uten nødvendigvis å traumatisere tolvåringene som ser på. Likevel er det ingen tvil om at noen tolvåringer ikke vil være klare for innholdet – og at en del foreldre heller ikke er klare for samtalen som kan følge.

Spermageddon følger sædcellene Simen (Aksel Hennie) og Cumilla (Mathilde Storm), som lever et tilsynelatende bekymringsløst liv i pungen til den kronisk «fittelense» Star Wars-nerden Jens (Christian Mikkelsen). Her inne finnes det en svømmende verden, en evig ventende hærskare av små svømmere med ett mål: å skyte seg ut og bli den ene, den eneste, som når egget først. Det er dette som er selve Spermageddon. Det er ingen vei tilbake etter dette.

Men Simen har et avslappet forhold til skjebnen. Han trives i pungen, hvor livet er komfortabelt og gaming av «Cum of Duty» er den daglige rutinen. Han har hørt skrekkhistoriene om dem som ikke når egget. De som ender opp i servietter, kondomer, eller blir svelget til en skjebne verre enn døden. Hvorfor risikere alt for en sjanse på befruktning? Hvorfor ikke bli værende i ballene? Men venninnen Cumila ser det annerledes. Hun har trent hele livet for Spermageddon. Skjebnen smiler til dem som tør å ofre seg. Det er jo tross alt det sædceller er skapt for, er det ikke?

Når Jens drar på hyttetur og møter Lisa (Nasrin Khurasawi), er tiden for Spermageddon endelig kommet. Hjernen mister kontroll, lillehjernen tar over styringen og plutselig er det kaos i ballene: en eksplosjon av millioner av håpefulle svømmere kjemper mot hverandre i et halsbrekkende race gjennom et landskap fullt av dødelige hindre. De møter sæddrepende krem og kondomets ugjennomtrengelige gummivegg, og noen av dem havner i et forlatt mørke i en tarm der alt liv ender.

Kombinerer seksualundervisning med skarp brodd

Spermageddon er regissert av Tommy Wirkola og Rasmus A. Sivertsen. Mens Sivertsen er en av Norges mest produktive animasjonsregissører, er dette Wirkolas animasjonsdebut. Wirkola står bak filmer som «Kill Buljo» og «Død snø», og mange voksne vil antagelig bare ut fra Wirkola-navnet skjønne at dette er grovt. For det er ingen tvil om at Spermageddon er langt unna den «vanlige» familiefilmen som produksjonsselskapet Qvisten animasjon pleier å sprute ut. Her er det sex-referanser og ordspill for alle «punga». Replikkene «Ikke ta livsspruten ut av deg», «Det finnes en utløsning» og røverbanden Egon, Bjell og Benner’n(!), gir inntrykk av at manus-gjengen må ha gått bananas på ChatGPT.

Ordspillene stopper ikke med replikker og navn, for hva er vel en animasjonsfilm uten sangnumre? Med alt fra en storslått hymne om livets begynnelse, til alfasædcellen Jizmos selvskryt om hvorfor han er «den utvalgte», kombinerer filmen seksualundervisning med skarp brodd, der humor og dypt alvor går opp i en høyere enhet.

«Her i pungen» er en ballade som handler om å bli værende på samme sted, eller ta sjansen på å komme seg vekk. I den apokalyptiske låten «Spermageddon», handler det om survial of the «fittest» og i denne hagler grovisene med linjer som «Dagen Jens får seg et knull» og «Nistepølsa hans blir marinert». Noe kan man regne med at tolvåringer har hørt før, men enkelte av replikkene høres ut som de er revet rett ut av den sorteste vitseboka i Alta. Også artisten Silya gjør et gjestespor i en låt om verdivalg og abort, men den kommer alt for sent, og virker malplassert. Her tas det veldig lett på et tema som burde fått mye større plass i filmen, og som jeg skal komme tilbake til.

Deilig, dryppende sæd-animasjon

I en film der sædcellene får mesteparten av skjermtiden, er det passende at det også er de som har fått den beste animasjonen. For den er visuelt imponerende når vi befinner oss i ballenes univers: dryppende sædceller som beveger seg sømløst, ofte flere av dem på samme tid slik at produksjonskvaliteten blir høyere, prevensjonsmidler som blir til monstre, og hvert svømmetak føles som en del av et spektakulært eventyr. Nittitallsfilmen Jakten på nyresteinen fremstår som en natta-historie for de aller minste sammenlignet med denne absurditeten.

Men utenfor kroppen går det tregere. Animasjonen av Jens og Lisa har færre detaljer, stivere bevegelser, og selve akten er svært lite vist, med unntak av ansiktsutrykk og «humping». Det er i og for seg naturlig med tanke på karakterenes alder og filmens aldersgrense, men det er også her man kommer inn på det store spørsmålet: Er dette en film for tolvåringer?

Visuelt er det ingenting støtende i filmen, men språket er på grensen til å være mer egnet for et voksent publikum. At enkelte foreldre baserer oppfattelsen av filmen på bruddstykker hentet ut fra filmens trailer, der replikker som «Ta stokken din og knull meg!» og «Jeg skal knulle deg til du revner!» slynges ut, er forståelig. Dette er egentlig bare karakterenes forsøk på å kopiere replikker fra pornosnutter, og begge blir fort enige om hvor tullete det er å si det høyt.

Filmen inneholder faktisk ingen eksplisitte sex-scener, og ingen kjønnsorganer vises. Det som faktisk vises, er animert humor pakket inn i en overdrevet, nesten tegneserieaktig stil. Det er godt mulig at det er «humpingen» voksne har reagert på, men hvor skal grensen gå for hva barn skal se og ikke? Hvorfor er klining og kyss mer sosialt akseptert å vise enn selve bevegelsene i en hyrdestund?

Porno og pekefingre

I dette farvannet har filmen bestemt seg for å bli værende, og som forelder er det lov å mene at dette er for tidlig. Når det er sagt, henvender filmen seg i større grad til tenåringer enn tolvåringer. Det vil sikkert være tolvåringer som forstår at dette er tull, men mange tolvåringer vil nok fortsatt føle at dette er en merkelig og ekkel film. Det krever en viss modenhet for å forstå konteksten, og referanser som kransebukake og kukost er først og fremst til for at voksne skal le.

Latter som spinner ut av vitser og ordspill for voksne, har dessuten vært en del av animasjonsfilmer lenge før Spermageddon kom på lerretet. I den familievennlige filmen Shrek, tolker for eksempel trollet Lord Farquaads store slott som en måte å kompensere for manglende penis-størrelse. Og hvorfor har ingen reagert på at professoren i Power Puff-jentene lager tre små barn som han deler seng med?

Spermageddon forsøker dessuten å formidle et budskap om seksualitet. Ja, det er masse som ikke gir mening, men filmen bruker humor til å utfordre noen etablerte grenser. Å kalle Spermageddon for porno, eller enda verre, hevde at den vil lede til bruk av porno, sier nok mer om foreldres frykt for at barna skal miste uskylden enn om selve filmen. Og når pornoen bare er et tastetrykk unna, er det ikke akkurat denne filmen som blir tungen på vektskålen. Medietilsynets rapport «Barn og Medier» fra 2022 viste at halvparten av norske gutter har sett porno allerede som tolvåringer, og Medietilsynet har allerede konkludert med at Spermageddon ikke er skadelig for denne aldersgruppen. Ser man filmen, er det lett å forstå hvorfor. Den viser at sex kan være kleint, klossete og langt fra det glansbildet man får servert i pornofilmer eller glossy Hollywood-romantikk.

Biologisk brist

Problemet derimot, er at filmen ikke klarer å bestemme seg for hvilken film den vil være. På den ene siden forsøker den å skildre en klønete, men gjenkjennelig førstegangserfaring mellom Jens og Lisa, med flaue stillheter, famlende hender og en usikkerhet som nok vil treffe mange unge. Samtidig foregår det en helt annen film på innsiden av kroppene, som bryter med fakta. Den gjør en fantasilek ut av det som foregår inni kroppen og hva som er fysisk mulig.

Joda, hele filmen er en eneste stor biologisk brist, men hvis man først lar seg rive med av universet, blir man også tvunget til å stille noen spørsmål. Mest oppsiktsvekkende er kanskje sekvensen der sædceller som havner i endetarmen, må grave seg gjennom avføring, godt hjulpet av en E. coli-bakterie, for så på mirakuløst vis å ende opp i vagina. For den som tar seg bryet med å analysere, blir det vanskelig å ignorere at filmens interne logikk smuldrer opp i forsøket på å lage en episk «underdog»-fortelling.

Derfor føles heller ikke selve sexen særlig ekte for en voksen seer, uansett hvor vanskelig Jens synes det er å rulle på et kondom. Når filmen samtidig harselerer med sex gjennom groviser, blir det vanskelig å vite om den faktisk ønsker å si noe om ungdommers seksuelle opplevelser, eller om den bare vil leke biologitime på speed. Det er ikke rart om noen av kidsa vil spørre hva som er sant og ikke sant. Selv jeg hadde mange spørsmål!

Dette er grunnen til at filmen på ingen måte egner seg for barn under tolv, selv ikke i følge med voksne. Den vil være vanskelig å forstå for dem, og det spørs om det finnes en forelder der ute som vil fortelle barnet sitt hva kransebukake egentlig betyr, eller ta dette «sædiøst». For de yngste barna vil filmen sannsynligvis bare være et merkelig kaos av snakkende sædceller.

Anmeldelsen fortsetter under annonsene

Manglende vendepunkt

En bra side ved filmen er at Lisa er den som er mest frampå av karakterene. Hun leder situasjonen mot sexen, og framstår på ingen måte som en som blir brukt eller lar seg bruke. Nerdete Jens er også forsiktig og respektfull, og gjør ingenting Lisa ikke vil. En skikkelig Pikenes Jens!

Men deres historie får uansett ikke en nerve før helt på tampen. Da dukker et verdispørsmål opp som burde fått mye mer plass i filmen: Er det riktig å ta abort selv om man kanskje ikke er klar nok til å få et barn? Dette kunne vært et stort vendepunkt, en emosjonell kollisjon som balanserer all humoren og de visuelle eskapadene. I stedet blir det bare et enormt sangnummer med politiske undertoner. Det er vel dette som har ført til at filmen fortsatt ikke har klart å lande en amerikansk distributør. Her hadde jeg likt å se og høre motstemmer. Nå blir det altfor enkelt løst, og et antiklimaks som kommer for sent, akkurat som mange av sædcellene.

Animasjonen har gitt kreativ frihet til å utforske forplantningsprosessen på en måte som ikke har blitt gjort før. Det er ikke all banningen, all den grove humoren, de visuelle metaforene eller de biologiske bristene som gjør filmen så vanskelig å kjøpe. Det er det at den «realistiske» sexen kommer på toppen av dette, og at den oppleves som et forstyrrende element. På sitt beste gir filmen en absurd inngang til biologiske temaer som trenger å diskuteres, på sitt verste gjør den ungdommer bare enda mer forvirra. For det spiller liten rolle hvordan sex egentlig funker, hvis man går rundt og tror på en biologisk prosess som er usann.

I en tid der barn lærer om seksualitet og forplantning på langt mer upassende måter, er ikke sædceller med eksistensielle utfordringer det verste utgangspunktet. Spermageddon prøver å balansere mellom seksualundervisning og grovkornet komedie, men ender opp som en rotete fortelling der de sprø sædcellene stjeler showet, og ungdommene Jens og Lisa ikke blir tatt på alvor. Resultatet er en film som sikter høyt, men lander i en litt for klissete mellomting – et tappert forsøk på å befrukte egget, der man til slutt bare spruter inn i en sokk.