Er det mulig å gi barn og unge innpass i årets Høstutstilling?

I år tok slo jeg følge med min egen seksåring til Statens 135. kunstutstilling – den såkalte Høstutstillingen. Det kan ikke akkurat kalles en casestudie, for jeg hadde på ingen måte en systematisk plan, men jeg tenkte likevel det var spennende å se hvordan en andreklassing ville oppleve utstillingen.

Skulptur som pirrer nysgjerrigheten

Høstutstillingen er en kunstnerjuryert utstilling, og til årets utgave har juryen valgt ut nærmere hundre kunstnere og kunstnergrupper. Helhetsinntrykket er at det er en svært politisk og tidvis dyster utstilling som har inntatt Kunstnernes Hus.

Utstillingssalene ligger i to etasjer. Andre etasje byr på størst plass, men inn forbi kaféen og resepsjonen i første, ligger det også en liten sal. Her var det, ifølge seksåringen min, særlig to skulpturer som utmerket seg.

Verk som fanger et barneblikk

Den ene var Tonje Plurs (f. 1985) tekstilskulptur Savage 1 (2021), som er bygget opp lag på lag av en mengde tekstiler, slik at den ligner en diger person med bøyd nakke. «En blanding av en tyv og en dame som har pyntet seg» ifølge min unge ledsager. Jeg måtte streve en god del for at ikke alle smykkene som henger utenpå klærne skulle bli berørt. Mitt inntrykk var at det var en kombinasjon av den litt skumle «tyvemasken» og de vakre smykker som gjorde henne nysgjerrig. Spennende og pent på en gang.

Litt innenfor var den andre – Fredrik Raddums
(f. 1973) Åpenbaring (2021). På et pussig vis ser skulpturen ut som et helt menneske, selv om det bare er enkelte kroppsdeler som er med: Hodet, to never i ulik størrelse, brystvorter, et mannlig kjønnsorgan og to føtter – også i ulik størrelse. Alt henger i stålstenger som er koblet sammen. Etter at jeg hadde fått en gjennomgang av hvilke kroppsdeler som var med – det var en del fascinasjon rundt hvor ekte de så ut – var det egentlig ansiktsuttrykket som skapte mest nysgjerrighet. Hva var det egentlig han følte? Overraskelse? Smerte?

Video som treffer

De store salene i andre etasje tapte seg egentlig fort for seksåringen. William Heimdals (f. 2003) David med Goliats hode (2021), avfødte – naturlig nok – et par spørsmål, blant annet om den ene mannen hadde skjært av hodet til den andre. Jeg prøvde etter beste evne å fortelle hvilken historie maleriet var basert på, og det løste seg heldigvis uten store problemer.

Også to av videoverkene trakk til seg oppmerksomhet: Hvordan det går (2022) av Finn Adrian Jorkjen (f. 1990) og Sigrid Lerche (f. 1992) sin Lullaby for our Dead Future Bodies, den også fra 2022. I den siste var det nok det visuelle uttrykket som traff, med sine to vakre engler med milde blikk og bløt stemme, som liksom sitter høyt oppe på en rosa himmel i en myk, svevende sky. Det som blir sagt, sies på engelsk.

Det var vanskeligere å forstå hva det var med Jorkjens video som engasjerte et barn. Den er sammensatt av så mange ulike deler og ikke minst referanser for voksne. Den refererer til ord, som imposter syndrome, men også til skikker. På et tidspunkt får vi blant annet praktisk informasjon om Kunstnernes Hus som man typisk ville fått på starten av en høytidelig fest, som hvor toalett og nødutganger ligger.

Etter disse videoene ble utstillingen mer og mer «kjedelig» ifølge seksåringen. Maleri og foto var ikke spennende nok (for et frittgående barn, for jeg la ikke opp til noen form for formidling). Det var enkelte andre barn og unge til stede da vi så utstillingen, men jeg oppfattet ikke der og da om det var spesielle ting som fenget dem.

Et potensielt ungdomsengasjement

Jeg er derimot overbevist om at det er mange verk i årets Høstutstilling som kan engasjere ungdom uten spesielt mye innsats. Utstillingen er full av samfunnsaktuelle problemstillinger og politiske budskap som faktisk betyr noe i den verden de unge gror til i. Lena Trydals (f. 1994) store maleri The Tea Party (2020), som er en tydelig referanse til Édouard Manets berømte maleri Frokost i det grønne (1863) bare i moderne drakt, er et eksempel. Her vil helt sikkert ungdom kjenne igjen de smilende skikkelsene til Donald Trump og Vladimir Putin. Noen vil kanskje også gjenkjenne Kim Jong-un og den saudiske kronprinsen Mohammed bin Salman. Det er mange temaer man kan snakke om i sammenheng med Trydals maleri. Hva var «The Tea Party» i utgangspunktet – og hva står dagens tea party-bevegelse for? Det gir også anledning til å snakke om diktatur versus demokrati, eller idealet om den maskuline mannen – for hva handler det om? Og hvem står for et slikt ideal?

Det makabre

Et annet eksempel er Christian Tunges (f. 1989) serie risotrykk Immolation (Burning Men) (nr. 1-4, 2022). Bildene viser til såkalt «self-immolation», eller selvantenning som det heter på norsk. Dette er et ekstremt fenomen som historisk har vært religiøst begrunnet, men som de siste årene i større grad kobles til politiske og allmenne forhold. Foruten det makabre og slående visuelle uttrykket, tenker jeg at tematikken også vil være av interesse for de unge. Hva skal til for å få folk til å tenne på seg selv? Hvilke livsvilkår lever de under, og hvilke fremtidsutsikter har de?

Iskrem som miljøavfall

Et siste eksempel, som også berører nettopp fremtidsutsikter – om enn mer generelt – er iskjeksene Sea Cream (2020) til Siri Borge (f. 1985). På avstand ser det ut som tre ekte kuleis, men når du kommer nærmere ser du at iskulene er laget av noe som ligner glass, og at de er fylt med reker og avfall som kunne vært plukket opp fra havet. Beskrivelsen forteller meg at «glasset» er epoxy, at det er både råolje og kondomer i kula og at kjeksen faktisk er kjeks.

Miljøkrisen serveres betrakteren som kvalmende is. Disse kuleisene ville vært farlig å spise, noe som er verdt å tenke på hvis man er fristet til å svelge oljepolitikk, grønnvasking og klimakvoter? Her er det i hvert fall flust av temaer å snakke med ungdom om. Jeg blir likevel interessert i hvordan det i praksis jobbes med formidling av utstillingen for barn og unge, særlig fordi det virker utfordrende å hekte på barna, en problemstilling som for så vidt ikke er unik for Høstutstillingen, men for samtidskunst generelt, som Periskop også tidligere har stilt spørsmålstegn ved. Jeg begynner derfor å lete etter informasjon rundt dette.

Omvisninger og verksteder – men hva mer?

Går man inn på Høstutstillingens formidlingsside på nett, kan man lese om en rekke ulike tilbud – hvorav de fleste er ganske standard for norske visningssteder for kunst: Vanlige omvisninger, babyomvisninger, senioromvisninger og familieverksted. Når det gjelder tilbud rettet spesifikt mot barn og unge, finnes det noen ulike varianter som også følger et gjenkjennbart format. Skolene kan for eksempel booke generelle omvisninger, eller få et mer spisset tilbud til enkelttrinn gjennom Den Kulturelle Skolesekken (DKS). Gode, stødige tilbud, men ikke så revolusjonerende.

Kunstkringkasting

Etter litt videre trykking på nettsidene finner jeg derimot frem til noe som heter «Kunstkringkastingen», et prosjekt som er finansiert av Sparebankstiftelsen DNB. Her står det blant annet: «Kunstkringkastingen er et flerårig prosjekt rettet mot grunnskolen, med mål om å stimulere flere barn og unge til engasjement og nysgjerrighet rundt samtidskunst, styrke samarbeid mellom kunstfeltet og skoleverket, samt gi involverte elever et langvarig forhold til kunst.» Ved første gjennomlesing høres det ut som DKS med et annet navn, men ved nærmere lesning blir jeg nysgjerrig på en setning som dukker opp: «langvarig forhold til kunst.» Og det er nettopp det langvarige som ser ut til å være den største ulikheten mellom Kunstkringkastingen og DKS.

Kunstkringkastingen omfatter ikke bare omvisninger i utstillingen, men også kunstnermøter, workshops og lærerseminarer for å nevne noe. Det som gjør prosjektet mest unikt, er at det følger de samme elevene, fra fire barneskoler og to ungdomsskoler i Oslo, over flere år. De samme elevene får dermed komme tilbake for å oppleve Høstutstillingen. På nettsidene til Norske Billedkunstneres (NBK), Norges største fagorganisasjonen for kunstnere og arrangør av Høstutstillingen, finner jeg mer informasjon.

Grunnideen er at barn og unge kan lære mye av og i møte med samtidskunsten, også ting som er relevant for pensum. Det står blant annet at: «Et sentralt tema blir spørsmålet om hvordan kunsten kan bidra til å gi barn og unge verktøy for å tolke alle inntrykk de utsettes for i dag.»

Ja, det er plass til barn og unge

Når jeg åpner Billedkunst, NBKs medlemsblad – i dette nummeret kombinert med Høstutstillingskatalogen – er det av alle ting en sak om nettopp Kunstkringkastingen («Innblikk i Kunstkringkastingen: NBKs fleirårige formidlingsprosjekt for grunnskoleelevar», 144-149, i Billedkunst nr. 3, 2022). Inger Fure Grøtting, som fra 2019 og frem til juli i år var formidlingsansvarlig for Høstutstillingen, skriver litt mer om bakgrunnen enn det jeg har lest hittil.

Prosjektet var i utgangspunktet en pilot, gjennomført med støtte fra Bildende Kunstneres Hjelpefond (BKH) fra 2017-2018. Målet var å nå ut til grunnskoleelever, en gruppe som nesten ikke kom for å se Høstutstillingen. I 2019 ble pilotprosjektet både videreutviklet og utvidet, med støtte fra Sparebankstiftelsen. Det var også på dette tidspunktet prosjektet fikk navnet sitt.

Grøtting sier også litt om erfaringene fra prosjektet. Hun trekker frem at elevene både ble mer komfortable i utstillingssettingen hvert år, og at de i stadig større grad klarte å sette ord på tankene sine om kunsten og det visuelle mer generelt. Videre skriver hun at elevene etter fire-fem år, til og med deltok i formidlingsarbeidet selv, ved å velge seg ut et verk de hadde litt ekstra meninger om – noe som ble utgangspunkt for diskusjon.

Markant annerledes enn DKS

Det kan nesten ikke sies kraftig nok hvor viktig DKS er for å gi barn og unge i Norge tilgang på og kunnskap om kunst, men et tilbud som Kunstkringkastingen bidrar med noe markant annerledes. Tilbudet gir elevene en helt annen fordypningsmulighet enn DKS-produksjonene tilbyr, fordi de får komme tilbake til samme sted flere ganger. Selv om utstillingen er ny for hvert år, blir de kjent med formatet til både utstillingen og formidlingen, noe som gjør barna husvarme. Dette understøttes også av Grøtting.

Konkret, men også i overført betydning til samtidskunsten og de refleksjonene og diskusjonene det er mulig å løfte frem i møte med den. Med DKS får alle på et eller flere tidspunkter i løpet av skolegangen oppleve kunst. Kunstkringkastingen virker i stor grad for ressurskrevende til å nå alle på samme måte, men her er det ikke snakk om enten eller, men et etterlengtet og utfyllende tilbud som jeg håper inspirerer mange.

Saken fortsetter under bildet.

Fyller et tomrom

Når jeg går tilbake til rommene og verkene til Statens 135. kunstutstilling, kan jeg fint se for meg barn og unge, som etter flere år med besøk i regi av Kunstkringkastingen, sitte foran Tonje Plurs vakre «tyv». Kanskje er de blitt vant til å tenke at det kunne være noe mer under overflaten; er det for eksempel noe med materialene som er viktig for Plur? Hvorfor skjuler figuren seg bak en finlandshette, mens den samtidig har gjort seg flid med å pynte seg så fint? Eller, hvorfor sitter egentlig disse fire maktmennene smilende i gresset i Trydals The Tea Party, og hva betyr alle greiene de har rundt seg? Kanskje våger de seg også ut på å mene noe, om kunstverkene i seg selv eller om tematikken de berører.

Jeg mener ikke at alle møter mellom barn og samtidskunsten burde skje på et overordnet systemnivå, som gjennom DKS og Kunstkringkastingen, for å være vellykket. Det å se Høstutstillingen med en seksåring var for eksempel en fin opplevelse for oss begge, selv om ikke alt var like fengende for den yngste. Initiativ som Kunstkringkastingen er likevel svært viktig for å fylle et tomrom i det institusjonelle formidlingstilbudet, nettopp fordi det gjennom kontinuitet kan gjøre de unge hjemme i en utstillingssammenheng generelt og med samtidskunst mer spesifikt. Slike tilbud kan virkelig gjøre en forskjell for å gi innpass til barn og unge, selv i en eklektisk utstilling som Høstutstillingen.