Er kunst bedre, og vakrere, når den vekker følelser?

Da jeg skrev om Haddy Ndjie og Lisa Aisatos kritikerroste barnebok Snart sover du for en stund siden, ble jeg i etterkant sittende og lese anmeldelser med tanke på hvor lett vi har for å bli grepet av forbindelsen mellom det sterke og det vakre. For det er ikke bare Ndjie og Aisato som blir hyllet gjennom ekthetskriterier. I sin anmeldelse av Per Dybvigs Look what the bird found på Stavanger Kunstmuseum i fjor skriver Anne Therese Tveita i Stavanger Aftenblad (betalingsmur):

«Fabeldyrene har blitt gitt menneskelige personligheter med mange av våre mest usympatiske trekk og man kjenner en foruroligende følelse av at menneskeheten har sviktet i vår selvpålagte rolle som forvalter av dyre- og planteriket.»

Her er kriteriene forandret. Skal vi tro Tveita har det ekte nå med ubehag eller foruroligelse å gjøre: Hvis noe gjør vondt, eller kan gjøre vondt, går vi ut fra at det er noe sant i det.

Å knytte ubehag til sannhet er ingen ny oppfinnelse. I alt fra selvskading til reklame er det ekte gjerne forbundet med smerte eller eksponert sårhet. De sterke følelsene har som oppdrag å ta oss vekk fra det falske og iscenesatte og over til det nære og ekte.

Men hva er det denne ideen om ekthet springer ut fra og hva er det ved den som «redder oss» fra det falske?

Naturen som det ekte

Naturens funksjon i norsk kultur kan være ett utspring. Den trenger ikke personifiseres for å virke, som i Snart sover du, eller tegnes som noe ubehagelig, som Tveita leser hos Dybvig. Naturen er i seg selv kanskje det mest uforfalskete nordmenn vet om – det er også den vi ofte oppsøker når vi selv vil være ekte.

Nordmenn er så svake for fjord og fjell, at de i praksis kan brukes som en readymade for å skape en umiddelbar ekthetseffekt i både familiebilder, film og kunst. Men blir naturen for idyllisk, tipper den over i det kulisseaktige. Et eksempel er omgivelsene til kuene på papiret til Freia Melkesjokolade. Ekthetspreget forsvinner når naturen reduseres til bakgrunn for reklamebudskapet.

Et annet eksempel er J. C. Dahls sammenfatning av det norske landskapet i bildet Fra Stalheim: Her er uforbeholden nasjonalromantisk idyll, men mengden detaljer som forteller en sammensatt historie om livet i norske fjell redder helheten fra å bli kulisse. Gjennom de to mennene til venstre i bildet eller kyrne på vei fra setra lengre bak i maleriet, åpnes et billedrom som kan fortelle mange, tradisjonsbundne, historier.

I Dahls maleri er resultatet at det ekte og sterke forankres i det «typisk norske» og reddes fra sin skjebne som iscenesettelse.

Ekthet som utopi

Om vi forflytter oss fra den nasjonalromantiske fjellheimen og til samtidsmusikken, fungerer den norske artisten Aurora som et eksempel på en artist som fremfører en fortellingen om det ekte. I musikkvideoene er det særegne Aurora-idiomet riktignok forankret i en kulisseaktige natur, men reddes fra en skjebne som klisje av de eksentriske kroppsbevegelsene. Gjennom uvanlige gester, «rare» dansetrinn og håndbevegelser fremfører hun et metablikk på sin egen scenepersona, og markerer slik avstand til kulisse-naturen. Resultatet er en troverdig selvfremstilling.

Nasjonalromantikkens erstattes her med en personlig, håndverksforståelse av ekthet: Om du har bygget noe på egen hånd, om du har skapt noe med egne hender, er det uperfekte eller eksentriske ikke noe som bryter med normalen så mye som det adskiller seg fra det fabrikklagede eller industrielt produserte. Det autentiske i Auroras verden er gestens aura, gesten som tilhører kroppen hvor det også har sin opprinnelse og unike tilholdssted.

Ekthet som maske?

Det ligger implisitt at det som er sterkt og vakkert ikke er falskt – det vil si bruker masker og kulisser som oppleves som effekter. Men er ikke det «sterke og vakre» like iscenesatt som alt annet? Er det ikke nettopp den sterke emosjonelle kraften, og det faktum at vi tror på den, som gjør at teatereffektene forbigås?

At det eksentriske, det som gjør vondt, senker oss ned i sammensatt folkekultur, eller gjør døden tilgjengelig for erkjennelse, er knyttet til en følelsesmessig impuls som ligger tett på opplevelsen av sannhet. Dette er kanskje ikke så rart. Den emosjonelle påvirkningskraften går parallelt med et sterkt ønske om å bli henført og glemme det teatrale og illusjonen for å komme i kontakt med noe virkelig.

Det ekte og sterke handler, om vi betrakter det via et slikt ønske, om en vilje hos betrakteren eller leseren til å leve seg inn i en fiksjon uten forbehold. Det ekte og sterke er, slik sett, ofte uttrykk for en ønskedrøm eller en utopi.

Lengselen etter å gripes

Ønsket er høyst forståelig, for når vi gripes av noe som oppleves som sterkt og ekte – enten det er Dybvig, norske landskapsmalerier, Aurora eller pene barnebøker – er det fordi verket berører dette ønsket i oss om at verden skal være ekte. Dét er verdt å ta vare på, men samtidig bør det stilles spørsmålstegn ved om umiddelbar følelsesmessig effekt fungerer som kvalitetskriterium for kunsten alene.

Det er derfor verdt å tenke over, med jevne mellomrom, hvilke bilder og erfaringer som fremkaller en slik sannhetseffekt. For i sammenblandingen av å ønske seg en erfaring av noe utilslørt og sant, på den ene siden, og vurderingen av denne opplevelsen som kvalitetsmessig sterk, på den andre, ligger det en blindhet. Får vi tak på den vil vi få et annet syn.