Et barn av sin tid

Hvorfor ikke bare vise Skredsvig i den posisjonen han hadde, en maler av sin tid, snarere enn å romantisere, viktiggjøre og ilegge ham modernitet som han selv ikke vektla? slo det meg da jeg besøkte utstillingen en uke etter åpningen, i et stille, torsdagsåpent Henie Onstad, med tid til å virkelig ta inn malerier man så sjelden ser.

For det er så typisk det kunsthistoriske kuratorgrepet: Med en gang man skal trekke frem et kunstnerskap fra det som defineres som blomstringstiden i norsk maleri, enten etternavnet er Munthe, Werenskiold eller Backer, blir også kunstneren satt på en altfor høy pidestall som individ. Hvorfor ikke bare la dette være en markering 100 år etter Skredsvigs død?

La han speile retningene i norsk maleri fra 1870 og frem til begynnelsen av 1900-tallet, slik utstillingen elegant gjør, uten å fremheve ham som en banebrytende modernist? La det være som det er, en fin, komprimert og nær utstilling, med gamle møter med ikoner fra kunstbøkene, samt en mulighet til et nytt kunsthistorisk bekjentskap for mange, 14 år etter hans store retrospektive mønstring på Drammen Museum, Lillehammer Kunstmuseum og Sørlandets Kunstmuseum?  

Motsetning

En kunstner er en som tar pulsen på tiden, eller som kunsthistoriker Ernst Gombrich har formulert; kunst er verden sett gjennom en kunstners temperament. For hvor bevisst var egentlig Skredsvig den påklistrede lappen “modernisme”, og at vi i dag kan spore både japonismen, realismen, impresjonismen, friluftsmaleriet, symbolismen, post-impresjonismen og en dose salong-kriterier, i hans malerier? Dersom Henie Onstad ønsket å fremheve modernismen, måtte det bli gjort med mye større tyngde og tydelighet. Utstillingen setter Skredsvig inn i sin brytningstid, ved å vise enkelte verk av hans samtidige kunstnerkolleager, men grepet er ikke gjennomgående og mister mye av sin hensikt. 

Et annet paradoks er å fremheve det moderne og samtidig legge vekt på Skredsvigs gullmedalje på Salongen, kanskje det mest konservative utstillingslokalet i datidens Paris. På Salongen i Paris debuterte han i 1880 med det realistiske Snøkjøring ved Seinen, og året etter oppnådde han den høythengende gullmedaljen for En bondegård i Venoix. (Begge bildene har fått plass på Henie Onstad, noe som er veldig bra.) Jovisst var friluftsmaleriet og motiver fra bøndenes (dog romantiserte) liv, arbeiderklassen og alminnelige kuer et kraftig brudd med flere hundre års genre-hierarki i kunsten. Teksten bedyrer dessuten at Skredsvig var med på å fornye Salongen, noe jeg finner vanskelig for å tro i møte med en så konservativ institusjon. Men det var likevel langt fra Skredsvigs kuer, i ennå Düsseldorf-penslete farger og både romantikken og realismens ånd, til de virkelige moderne refusertes utstillinger. Skredsvig holdt seg trygt innenfor det aksepterte.  

Jeg husker ennå at jeg besøkte Hagan i Eggedal og fikk en omvisning av tippoldebarnet til Christian Skredsvig, Hege Skredsvig. Skredsvig flyttet inn på Hagan i 1886 sammen med sin andre kone, tjenestepiken Beret fra nabogården. Hege fortalte at tippoldefaren noen ganger fikk nok av dalen og dens trivialiteter, og tok akebrettet med malekoffert og staffeli, ned bakkene til bygda og rømte til Paris og utlandet. Slik ble dynamikken i hans kunstnerskap skapt; fra norske kuer, fjellmotiver, hagen på Hagan, Eggedals kultur, botaniske studier og Eggedals skoger og vann til franske og spanske byscener og bondehverdag – ispedd de franske maleretningene som herjet i Paris. De drogo til Paris, skrev man nemlig om norske kunstnere på 1880-tallet. Utstillingen viser fint hvordan det internasjonale tas opp i det lokale og omvendt, med en lokal forankring i Bærum der Fleskum-malerne holdt til. 

Fargede kapitler

Utstillingen starter med hovedpersonen: Et foto av Skredsvig fra gulv til tak. Et heldig grep er at tidslinjen er plassert helt i slutten av lokalet. Det er kunsten vi skal møte, ikke en omfattende livshistorie. 

Henie Onstad har valgt å starte utstillingen med et maleri som skiller seg ut fra det øvrige rikholdige utvalget vi skal få se. Appelsingutten er fra Skredsvig og hans første kone, Maggie Plahte, sin bryllupsreise til Roma i 1883. Det er et vakkert utendørsrom, der en appelsinselger, en munk og trolig Skredsvig selv, Maggie og en venninne danner tre grupper uten en relasjon til hverandre. 

Salene på Henie Onstad er deretter delt inn i ulike fargesatte rom, noe som gjør den vanligvis kalde og enorme arkitekturen mer intim. Fargene på veggene er hentet fra Skredsvigs palett, og tilpasset maleriene de skal romme. Det starter med lyserosa vegger der vi møter et utvalg av Skredsvigs selvportretter – der teksten understreker at det er vanskelig å se at det er samme mann. Kanskje en oppgave for barna å undre seg rundt?  

Fargenisje for fargenisje tar oss videre i utstillingens ulike kapitler: En liten ku-avdeling, en vannliljeavdeling (som freidig sier at Monet lot seg inspirere av Skredsvigs vannliljer; noe jeg gjerne skulle hatt en kilde til), et rom viet hans botaniske studier og et mellomgrønt rom med bildene han fikk oppmerksomhet med i Paris. Videre til et mørkere grønt areal som viser Fleskum-tiden og norsk stemningsmaleri. En lys vegg er forbeholdt Munchs og Skredsvigs opphold på rivieraen, der teksten forteller at de var inspirert av hverandre uten kilde for dette, før vi går opp trappen til Skredsvigs mange like malerier fra Djupsjøen, i jakten på “finn fem feil” for barna om man vil. 

I denne kurateringen savner jeg likevel mer modighet; mørkere soner, mer lys andre steder, og ikke så mange tomme områder – som om man ikke helt har klart å fylle de mange hundre kvadratmeterne med nok kunst. Da kunne man komprimert ennå mer, fremfor å la luft fylle hvilepausene. 

Kunsthistorisk fest

Trass kritikken rundt problemstillingene og ilagte sannheter, kan det ikke stikkes under en stol at kunsthistoriehjertet mitt svulmer i møtet med noen av våre største klassikere, som Seljefløyten fra 1889. I maleriet Sankthansaften på Dælivannet fra 1886 er gruppen på fire i båten plassert i det gylne snitt. Øyet trekkes til åren som brekker i skyggen når den møter vannoverflaten. De røde elementene flytter blikket i en trekant rundt på overflaten. Den høye horisontlinjen, etter siste mote fra Paris, har ikke plass til himmelen, men himmelen er der som speiling i vannet.  

Som en dialog til denne båt-scenen, finner vi fra 1892 Gyldne skyer. Aften på innsjøen. Kvinnen i båten er Skredsvigs første kone Maggie. Båten blir et symbol på reisen. Igjen er horisonten borte, og himmelen finnes kun som en speiling. Vannliljene er tatt med som et element fra de mange studiene hans. Den smale avlange komposisjonen fra japonismen og melankolien har ankommet lerretet. Maggies ansikt speiler seg som et tomt fjes i vannet, i mørke under båten. Psykologien i bildet er høyst til stede.  

Går man tilbake i tid, til et annet maleri der Maggie er sentral, i Blomsterselgersken på Place Clichy fra 1885, kan man mellom disse to verkene lese en trist historie. I Blomsterselgersken ser vi et klasseskillemøte, mellom den fint kledde kvinnen og hun som selger blomster. Kvinnen er Maggie, rett etter at datteren deres døde. Hun er kledd i sort. Korset på kirken bak er fremhevet. Blomstene hun kjøper er hvite. Den nye tiden representeres i trikken og gasslyktene. Brosteinen er som tatt fra et Degas-bilde, gjørme og skit gjengitt med kjappe strøk av maling. Plakatene på veggen peker fremover mot kubismen i sine kvadrater satt mot hverandre.

Slik kan man gjennom hele utstillingen på Henie Onstad lese seg frem til kunsthistoriske tendenser. Her er Puvis Chavannes, Corbet og Manet, en dæsj Monet og grønnfargen til Erik Werenskiold; beskyldt for å ligne spinat. Dette understreker ikke noe annet enn at Skredsvig var et barn av sin tid. 

Kuer og blomster – det barna skal huske Skredsvig for?

Henie Onstad har et uttalt barnefokus, med sin satsning på en barnefløy som skal stå ferdig om noen år. Men barneperspektivet kommer ennå ikke helt til syne som en del av sjela deres.  

Barneverkstedet i kjelleren er det mest slitte rommet på senteret. Heldigvis holder det nå åpent hver dag. Til Skredsvig-utstillingen inviteres barna til å klippe ut en av de ferdig fargelagte kuene og sette de inn på et nytt ark for dermed å skape omgivelsene rundt kua. En litt mer avansert versjon av kopiarkene i barnehagen og legekontoret, fra Frost og Paw Patrol, som barna kan fargelegge. På Henie Onstad får de ikke engang fargelegge kuene selv. Jeg husker CowParade – The World’s Largest Public Art Event med kunstneriske kuer. Selv om dette er for voksne, handler det om å ta barns fantasi på alvor. Ikke skjematisere det de skal skape og lage. Hvorfor skal barna klippe ut ferdigtegnete kuer og lime på et ark når barn fint kan tegne de morsomste kuer selv? Det var vel slik Skredsvig ervervet seg sin ku-skisse-spesialitet? Eller hva med ku-modeller å tegne etter? 

Oppgave nummer to i verkstedet er et stort landskap malt opp på veggen. Jeg vet ikke om det skal ligne et av Skredsvigs malerier, men her kan barna tegne en blomst og lime på. Et veldig fint kollektivt arbeide, men her savner jeg et oppsatt stilleben med friske eller falske blomster hentet fra Skredsvigs blomstermotiver; blåveis, vannliljer eller lignende. 

Henie Onstad har også egenutviklede DKS-produksjoner for utstillingen, og en bok om Skredsvigs kuer skal snart publiseres. Men i selve salen er det ingen veiledning for de som kommer med barn. Når det er sagt, dette er en fin utstilling å introdusere barn for norsk maleris gullalder, “kunst som ligner” samt å gi de en liten dose kunsthistorie. I selve utstillingen må du selv være kompetent formidler. Tell kuer! Hva betyr båten? Korset? Hva er moderne elementer? Snakk om klærne! Hvorfor vant dette bildet en gullmedalje? Kan man finne ulikheter i rommet med syv versjoner av bildet Djupsjøen? Hvorfor maler man samme motiv om og om igjen? Hvem er gutten med Seljefløyten? Hva er en seljefløyte? Hvordan reiste man til Spania og Frankrike den gangen? Er det samme mann på alle portrettene?  

De små fargede avdelingene i utstillingen appellerer også til å gå på jakt, undre seg og bevege seg fra kapittel til kapittel. Da er det synd at det meste er i voksenhøyde, både av montre og tekster, og ikke en krakk er satt frem til at barna kan se nede i glassbordene. Og så var det dette med jakten på det moderne, nei, det kreves nok et grunnfag i kunsthistorie for å forfølge den vinklingen. Men utstillingen er uten tvil et vakkert lite vindu inn i en en fantastisk epoke i norsk malerihistorie.