Et lite stykke ubehag

NIE (New International Encounter) ble etablert i Tsjekkia i 2001, og har i dag base i Norge og England. Siden etableringen har NIE opparbeidet seg en solid plass på det internasjonale scenekunstfeltet. Det prisbelønte ensemblet har en klar internasjonal profil, og har turnert verden rundt. Selv med et kunstnerteam spredt over hele Europa, 18 produksjoner og over 2500 framføringer over hele verden på merittlista, er NIE blant de mest aktive kompaniene i Den kulturelle skolesekken her i Norge.

I 2014 hadde NIE totalt 104 DKS-framføringer, for 6500 elever, mens de totalt spilte 399 forestillinger for mer enn 43.000 publikummere internasjonalt. Av NIEs 18 produksjoner som er vist i Norge, har har kun et fåtall blitt anmeldt av lokalpresse og fagmiljø siden 2001. Ingen av forestillingene har noen sinne blitt anmeldt av nasjonal presse i Norge. Dette til tross for at kompaniet har høstet gode kritikker internasjonalt i medier som The New York Times, The Guardian, The Times, Dagens Nyheter og Theater Der Welt.

Et lite stykke ubehag

Fortellingen om Hanna og Heinz er laget med utgangspunkt i en reell historie. Den virkelige, norske Hanna Mothes giftet seg som ung kvinne med en tysk soldat under andre verdenskrig. Som konsekvens ble hun sendt ut av Norge med tvang og fratatt sitt norske statsborgerskap.

Vi befinner oss i en koselig, gammel stue antydet med sparsommelige virkemidler: Loddent gulvteppe, et småskakt juletre, et badekar pyntet med julehjerter, en bitteliten pinnestol og broderte puter.

Den unge Hanna forteller morsomt om hvor håpløse mannfolkene er på den lille øya ved Mjøsa som hun kommer fra. Deretter skildres varmt det første møtet med Heinz, i umiskjennelig NIE-stil; «fysisk fortellerteater» som veksler mellom fortelling, direktespilt dialog og fysisk-visuelle bilder. Motspiller Helder Deploige som Heinz veksler mellom rollen som motspiller, medforteller og tilbaketrukket akkompagnatør.

Vi blir med Hanna og Heinz på reisen gjennom et langt liv, en reise som starter med et ungt, forventningsfullt par uvitende om hvilke utfordringer de har i møte. Publikum følger de to gjennom reisen fra Norge til den østtyske byen Chemnitz i Tyskland, hvor isolasjon, fattigdom og hjemlengsel gir Hanna og Heinz dårlige forutsetninger for å klare å skape seg et lykkelig liv.

Hele forestillingen skjer uten et eneste sceneskifte. Her anvendes svært enkle virkemidler. Ved å trekke tversoversløyfen opp på overleppa, forvandles Heinz til Hannas far med bart. Badekaret omdannes både til en buss og en båt under overfarten mot Tyskland, og publikum må selv forestille seg hvordan omgivelsene endres. Disse enkle grepene fungerer, fordi NIE både gjennom instruksjon og spillestil, virkelig mestrer kunsten å fortelle. En livshistorie skildres på knappe 45 minutter, men ved å trekke fram de vesentlige elementene og sløyfe det uvesentlige, kjennes tre kvarter akkurat passe.

Skreddersydd

Dramaturgisk er forestillingen godt komponert; bruken av retrospekt og sprangene fra fortid til nåtid, mellom spilt dialog og muntlig fortelling, skaper dynamikk og driv hele veien. Mangfoldet av instrumenter, og måten de brukes på, støtter opp om de ulike stemningene.

I denne duettforestillingen er det Hanna Gjerstad Henrichsens karakter som er sentrum for handlingen. Med sin spinkle fysikk kler hun rollen godt, både i den energiske yngre og i en skrøpeligere eldre versjon. Helder Deploige figurerer mer som fortellingens side-kick, både spillmessig og musikalsk. Den oppgaven er ikke mindre utfordrende. Begge har de sjarmerende og lette sceneframtoninger, noe som gjør at den alvorlige historien løftes og ikke blir for dyster. Samtidig er dynamikken dem imellom til dels ubalansert og slitsom; en stadig oppfarende Hanna og en alltid sindig Hantz er litt for gjennomgående i samspillet.

Hanna og Heinz er både sår, vond, komisk og tankevekkende. Når uskyldsren kjærlighet mellom to unge mennesker settes opp mot hat og hevn fra omverdenen, nærmer vi oss oppskriften på en klassisk tragedie. Formidlingen har tydelig appell mot publikums følelser, og beveger seg til tider på en knivsegg mellom nostalgi og sentimentalitet, hvor den av og til trår mest over mot det siste. Samtidig har nok ungdom en høyere toleranse for intens kjærlighet og romantikk, enn voksne publikummere.

Framfor alt er Hanna og Heinz en fortelling som viser en grov skamplett i norsk etterkrigshistorie, hvor nordmenn lot hatet mot tyskerne nære egne overgrep og egen diskriminering. Forestillingen skildrer ikke bare hendelser fra andre verdenskrig, men hever blikket til refleksjon omkring selve krigens natur; en ond sirkel av hevn hvor motstanderens ondskap legitimerer ens egen.

Og NIE mestrer det få gjør: skolesekk-formatet. Historien er svært godt spisset mot aldersgruppen 13+. Men her går ikke pedagogikk og pensum på bekostning av kunstnerisk kvalitet. Og dette på tross av at forestillingen virker nærmest skreddersydd til skolens læreplan.