Vellykket lytteteater

Forfatter Bjørn Sortland har skrevet en lang serie spenningsbøker om Kunstdetektivene, som også har blitt lydbøker. Kunstdetektivene består av seksten bøker til nå. I serien kombinerer Sortland krim, geografi og kunstopplysning for barn i alderen 9-12 år.

En bokserie gjenoppstår som lytteteater

Bokserien handler først og fremst om David som stadig må hamle opp med mesterskurken Stig Svartvik. I serien reiser David og familien rundt i ulike storbyer som Barcelona, Paris, London, men også til mer hjemlige trakter som Stavanger, Oslo og Bergen. Siste bok ble utgitt i 2016. Serien har vært populær blant barn og unge, både som bok og lydbok, men Sortland har også fått kritikk for å tyne konseptet og at det er en for enkel oppskrift i bøkene som oppleves som repeterende.

I det nyskrevne Munch-mysteriet har forfatteren på oppdrag fra Den Nationale Scene laget en spesialversjon av universet. Nå er David tilbake i Bergen i en historie tilrettelagt for å spille seg ut i Bergen sentrum i form av lytteteater. I dette formatet fungerer den enkle historien godt.

Mer teatralsk og dramatisk på øret

Universet til Sortland er gjennom overføringen til lytte-teater blitt fortettet og forenklet for å tilpasse seg vandringen. Til sammen tar vandringen litt under en time, og avstanden er på rundt en kilometer. På veien møter vi på flere karakterer fra bøkene.

Munch-mysteriet som lytte-teater er basert på replikkveksling mellom karakterer i rolle. Dette gjør at det oppleves som mye mer teatralt og dramatisk enn når en skuespiller leser inn bøkene til Sortland. I lyttetester blir karakterene mye mer levende. De har ulike stemmer og høyere grad av innlevelse. Dette er med andre ord noe ganske annet enn å høre på en lydbok hjemme hvor kun en innleser formidler boken, selv om kvaliteten også er god på lydbøkene.

På samme måte som bokserien ofte har en spesiell by som åsted for handlingen, er også lytteteateret og handlingsuniverset plassert til et bestemt geografisk sted. Det er lagt inn en del informasjon om Bergen i fortellingen, og barna får en introduksjon til både Grieghallen, Bergen Offentlige Bibliotek og KODE. Forestillingen er anbefalt fra åtte år, men jeg tenker dette også vil fungere godt for barn fra seks år, da den ikke er videre komplisert. Det er enkelt å følge historien også for yngre barn, da gjerne i selskap med en voksen.

Detaljer som sitter

Opplevelsen fortoner seg altså som et hørespill der barna beveger seg i en løype rundt i byen med hodetelefoner på ørene, der de hører skuespillere fra Den Nationale Scene iscenesette fortellingen. Det begynner på togstasjonen i Bergen der de to søsknene David (Frode Bjorøy) og Sissel (Stine Robin) er på ferie. Fortellingen avsluttes etter ni ulike stopp rundt Lille Lungegårdsvann og omegn.

I headsettet hører jeg de to barna i historien diskutere hva de skal gjøre i Bergen, mens jeg ser togene foran meg ankomme og forlate stasjonen. Mens folk haster til og fra perrongen, sitter jeg helt rolig på en benk. For jeg befinner meg nå i en helt annen verden.

På stasjonen hører vi lyder av tog både på øret og i virkeligheten, og når jeg beveger meg mot Festplassen, blir lydkulissene fulle av måkeskrik mens jeg ser fuglene flakse foran meg. Her sitter detaljene.

Iscenesetter sentrale bygninger

Skuespiller Knut Erik Engemoen er forteller og forklarer hva som skal skje og hvor vi skal gå rent geografisk. Etter at vi har tatt imot barna på stasjonen, får vi beskjed om å følge dem videre til biblioteksplassen. Neste lydblokk begynner ikke å spille før jeg har kommet meg dit.

Stykket spilles av gjennom appen Voice of Norway, og er avhengig av at stedstjenestene på mobilen er slått på slik at lyden aktiveres via GPS. Sentrale bygninger, som KODE og Grieghallen, og statuer som Michelsen og fiskeren i byparken, er holdepunkter i fortellingen. Rent teknisk fungerer det fint. På slutten av hvert lydspor får du vite hvor neste stoppested er. Du finner også sonene markert i et kart i appen. Men det holder lenge å bare følge instruksjonene i selve hørespillet. Det krever ingen spesielle tekniske skills for å klare dette.

Timet og tilrettelagt

Utenfor biblioteket snubler det unge søskenparet David og Sissel rett i de to frekke og ungdommelige gamlisene Sigrun (Irene Waage) og Sigfrid (Tormod Løvold). Ikke lenge etterpå beslutter de seg for å følge etter damene, siden de åpenbart ikke har rent mel i posen. Avslutningsvis dukker selvsagt også erkefienden opp. For øvrig er det behagelig at fortellerens rolige og veiledende stemme står i kontrast til de mer adrenalinpregede karakterene.

I det jeg entrer undergangen fra bystasjonen til Lille Lungegårdsvann, sier fortellerstemmen perfekt timet at her kan man møte på noen som står og synger (altså gatemusikanter) eller skurker. Vandringen har ingen dødpunkter, og det er smart lagt opp til hvordan vi som lyttere skygger David og Sissel – som igjen skygger skurkene.

Anmeldelsen fortsetter under annonsene.

Lavterskelinngang til litteraturen og teateret

Sortlands fortelling er en klassisk enkel detektivhistorie om dumme tyver som skal stjele et bilde av Edvard Munch, men som blir stoppet av lure barn. Et pluss er at barna opplever reell fare og ubehageligheter. Det gir en ekstra dimensjon til teksten at lytterne faktisk står foran et bygg som huser Munchs bilder (Kode 3), mens det også fortelles om kunstneren. Formatet der all verden blir en scene, og både mennesker og bygninger blir statister og høyst levende kulisser, er originalt.

Skuespillerne fra DNS levendegjør både skurker og helter godt (kanskje det kunne blitt enda mer levende om det faktisk var barn som hadde stemmene til barna), og teksten til Sortland er rask i replikken. Den har et høyt gjenkjennelsesnivå for barn hva angår forhold til foreldre eller måten de forholder seg til moderne virkemidler på. Men det er faktisk selve formatet som er hovedårsaken til at dette blir en interessant og vellykket teateropplevelse. Å liste seg rundt i en helt ny detektiv-verden parallelt med at hverdagen utspiller seg, er forunderlig.

Lytteteateret er gratis og dermed en lavterskelinngang til å oppleve byen på nytt, men det er også en ny måte å oppleve dramatikk på. Og kanskje både la lese- og teaterinteressen pirres på en og samme tid. Forestillingen har en nerve som gjør at det er lett for barna å følge med og la seg rive med videre, både fysisk og mentalt.

Den Nationale Scene eksperimenterer for andre gang med dette formatet. Det bør absolutt være noe å utvikle videre. Her finnes mange muligheter. Munch-mysteriet er en enkel historie som løftes av spektakulære omgivelser. Det er fascinerende hvordan lytteren tilsynelatende er alene i opplevelsen, samtidig som den er befolket av mange andre.