Fantasifull, faktasjekket og flerstemmig: Fjorårets beste sakprosa for barn er krigs-, kunst- og arbeiderhistorie

Når det barnelitterære sakprosaåret 2024 skal oppsummeres, er det tre bøker som klart utmerker seg for meg. Med krigsberetningen Farlig oppdrag, arbeiderfortellingen Barna i fabrikkbyen og kunstnerbiografien Gustav Vigeland. Kunstner, geni og kranglefant mener jeg faktisk vi har å gjøre med en tre-på-topp-liste for over fjorårets aller beste sakprosabøker for barn. Og jeg tror ikke det er tilfeldig at det er tre historiebøker som utgjør topplista.

Historiens dagsaktuelle spørsmål

Astrid Sjelmo tråkker gjennom villmarka på vei over svenskegrensa til tantas gård. Året er 1944, og den ni år gamle jenta er i ferd med å lose en hel familie på flukt. I farlig oppdrag fører forfatter Lena Lindahl og illustratør Camilla Billett oss rett inn i grenselosens første oppdrag. Senere får vi være med på arrestasjoner, avhør og heseblesende flukt over fjellet. I Kari Saanums Barna i fabrikkbyen møter vi Hanna og Oskar en helt vanlig dag på Sagene i 1890. De må bidra til husholdningen, og jobben deres er å dele ut mat til fabrikkjentene. Når en av jentene er nær på å stryke med, deltar barna i redningsaksjonen. Gustav Vigeland. Kunstner, geni og kranglefant er et forsøk på å forstå den mildt sagt vriene mannen og kunsten hans med utgangspunkt i en virkelig trist historie om en gutt som ble grovt sviktet av faren.

De tre historiebøkene er fortellinger om barn i vanskelige omstendigheter. Scener dramatiseres, det blir gjort plass til de små hovedpersonenes tanker og følelser, og dermed kan leseren lett leve seg inn i hvordan det var for dem. I fortellinger som går så tett på, blir abstrakte fenomener som internasjonale konflikter, arbeiderrettigheter og psykisk sykdom enklere å forstå seg på. Å legge synsvinkelen til det bittelille – og aller mest sårbare – mennesket i den store fortelllingen, gir oss tilgang til nye sider ved den. Samtidig skal man holde tunga rett i munnen når man fiksjonaliserer. Heldigvis forholder Lindahl, Saanum og Ewo seg aktivt til noen skummelt dagsaktuelle spørsmål: Hvordan kan vi vite om det vi blir fortalt er sannhet eller diktning, og hva kan vi vite noe om og hva kan vi bare anta?

«Farlig oppdrag»: Kjenner Astrids mageklump

Astrid Sjelmo og familien hennes holdt til på fjellgården Linerud i Hattfjelldal. Gården lå tett på svenskegrensa i Nordland, og fungerte som knutepunkt, postmottak og telefonstasjon. Astrids far ble raskt en del av motstandsbevegelsen, og etter hvert ble også lille Astrid involvert.

Lena Lindahl har gitt ut mange barne- og ungdomsbøker, og flere om nordmenns erfaringer fra krigen. Jenta i veggen. I skjul for nazistene (Cappelen Damm, 2019) handler om jødiske Betzy Rosenberg, som greide å gjemme seg fra nazistene gjennom krigen, men mistet hele familien i Auschwitz. Anmelder Guri Fjeldberg mente boka satte en helt ny standard for kildearbeid i sakprosa for ungdom: «Heretter vil en ungdomsbok inngå som referanseverk på lik linje med andre historiske kilder om andre verdenskrig», skrev hun om boka.

I Farlig Oppdrag følger vi forfatteren på jakt etter fakta om Astrid, og vi får vite hvordan hun har tenkt når hun har valgt å stole på én kilde fremfor en annen, for eksempel om Astrids eksakte alder. Krigshistorien har alltid opptatt Lindahl, og vi får innblikk i forfatterens følelser og motivasjon for framstillingen: Farmoren og faren hennes flyktet fra Narvik da tyskerne angrep, men oldefaren ble drept av engelskmenn som trodde han tilhørte fienden. Forfatterens jeg kommer også til syne når hun forklarer hvordan hun kan vite at Astrid på et gitt tidspunkt i april 1940 stod på Linerud og så opp på en skremmende samling tyske krigsfly på himmelen: «Denne hendelsen fortalte hun som voksen om til datteren Inger, og Inger fortalte det til meg», skriver Lindahl. «Inger vet ikke hva Astrid tenkte som lita jente», påpeker hun så, «men hun var urolig».

Fakta og fantasi

Når leseren er minnet om at forfatteren også bruker sin egen fantasi i fremstillingen, kan Lindahl senere ta seg friheten til å fiksjonalisere. For eksempel når hun tillegger Astrid følgende forventninger til den første gruppen av norske soldater familien tar imot: «Kommer de snart? Er de mange?». «Kanskje besøket foregikk omtrent på denne måten?» spør Lindahl, og leder leseren inn i dramatiseringen av soldatbesøket. Plutselig legger Astrid merke til at faren pakker sekken sin, og vi får kjenne på den lille jentas klump i magen når Lindahl tillegger henne følgende grublerier: «Han har vel ikke tenkt å bli med i krigen?».

Boka er sparsomt illustrert, men bildene har en viktig funksjon. Camilla Billetts tegninger er originale og humørfylte, og bidrar til å lette litt på stemninga i alt alvoret. Bildene som innimellom viser søte husdyr eller lattermilde ansikter, gjør det liksom enklere å forestille seg at denne dramatiske historien faktisk var Astrids hverdag over flere år. Og i hverdagen så leker man heldigvis med hunden sin og ler godt av tyskere som faller på ski.

«Barna i fabrikkbyen»: Sanselig arbeiderlitteratur

I fortellingen om fabrikkbarna holdes forfatterjeget utenfor selve fortellingen. Saanum har valgt en strengere struktur enn Lindahl og har delt boka inn i to – én fortelling som følger Hanna fra hun står opp til dagen er over, og én faktadel som tar for seg allmenne forhold for arbeiderklassen på slutten av 1800-tallet. I forordet forklarer hun at hendelsene er oppdiktet, men inspirert av ting man vet skjedde i livet til Oskar Braaten, samt hans egne fortelliger om arbeiderlivet i Oslo på denne tiden.

Til forskjell fra ekstraordinære Astrid, er Hanna og Oskar to alminnelige arbeiderunger, og vi møter dem på det forfatterne beskriver som en ganske så alminnelig dag. Men felles for arbeiderungene og Astrid er det tunge ansvaret som hviler på de små skuldrene deres, og alle bekymringene de voksne ikke kan beskytte dem mot. I Saanums penn blir det raskt klart at det innebærer noe ganske annet å være barn i fabrikkbyen enn å være barn i dag.

Krevende hverdag

Hanna på tolv og og Oskar på ni bor alene med moren. Hun må dra grytidlig på jobb i fabrikken, så Hanna må ta hånd om alle huslige sysler og sende lillebroren på skolen. Når barna ankommer fabrikken for å dele ut mat til tekstilarbeiderne, finner de moren bøyd over en kvinne som ligger dødssyk på gulvet. Kollegaen er i ferd med å hoste seg til døde, og fabrikkjenter kan ikke regne med legehjelp, selv om sykdommen skyldes helseskadelige arbeidsvilkår. Barna blir sendt for å skaffe hjelp og gi beskjed til barna hennes. Mye står på spill for den lille familien. Er hun heldig og overlever, kan hun ende på Mangelgården for rehabilitering, og barna i pleie. Oskar blir sendt ned på det lokale vannhullet for å finne barnefaren – kan han nyktre opp og bidra med noe?

Sanselig i tekst og bilde

Barna i fabrikkbyen er godt og rikt illustrert. Signe Torp får utfolde seg over mange hele oppslag, og det følger en flott plakat med boka. Det er selvsagt spennede å se bilder man vet er historisk korrekte fra 1890-tallets Sagene, den gamle arbeiderbydelen øst i Oslo. Men tegningene er også kunsterisk interessante. Noen viser faretruende stemninger, andre er idylliske eller morsomme. De tydelige blyantstrekene og skjevheten i framstillingene av klær, interiør og omgivelser gjør bildene levende. Torp har også illustrert I mitt atelier (2023), en barnebok om Harriet Backer av Helga Anspach and Tove Haugsbøen. Backer var virksom på denne tiden, og Torps taktile strek minner meg hennes sanselige interiørmalerier.

De nitide beskrivelsene av Hannas gjøremål fra hun står opp til dagen er over, er nødvendigvis mindre actionfylte enn Astrids strabaser. Men de inviterer leserne til å sammenligne barnas hverdag med sin egen. Og sanseligheten i Torps illustrasjoner speiles i teksten. Det er nesten så man er der med Hanna i alt strevet hennes, tar inn lukter og smaker. Tenk å måtte fyre, lage middag, fore lillebror og dra på jobb i fabrikken – for så å måtte dra på skolen etterpå! Og tenk å måtte spise sørpegrøt til frokst hver dag – tørre brødsmuler i vann, med kaffe og litt sukker om du er heldig!

«Gustav Vigeland»: Mannen og monolitten

Åpningscenen i Vigeland-biografien tar leseren til Iddefjorden i Østfold der utsprengningen av Monolitten finner sted. Det er litt av en thriller, som først formildes fra arbeidslederen Otto Andersens perspektiv. Nervøsiteten presser på når man skal sprenge ut det som muligens er verdenshistoriens største stein! Egentlig burde den kjente billedhoggeren vært her, men han er visst så asosial at han ikke forlater atelieret. Hva slags kar er han egentlig, undrer vi allerede nå sammen med Andersen, og oppmerksomheten vår rettes mot hovedpersonen. Neste kapittel tar oss dermed til Mandal på jakt etter svar. Her møter vi Gustav som gutt, og han har det ikke lett, så mye er sikkert. Han må oppleve faren sin først som avstraffende pietist, og deretter langt nede i flaska. Slik veksler forfatter Jon Ewo mellom tilblivelsen av Monolitten og kunstneren bak den.

Tilbake hos steinen følger vi nå dramaet fra ingeniør Haakon Eeg Henriksens synsvinkel. En hel mengde mennesker er involvert i det prestisjefylte oppdraget, men det er på ingen måte gitt at det skal gå bra: 260 tonn monolitt skal over i en båt, fraktes på sjøen til Bestumkilen, for så å forsere jernbanebroer, krappe svinger og trær som må tyvhugges. Ingenøren kan puste lettet ut, for «hell og lykke følger monolittsteinen». Men idét steinen er på plass, forlater Ewo leseren i Frognerparken med nok en cliffhanger: Vigeland oppdager nemlig et problem.

Nå som vi har rukket å blitt godt kjent med kranglefanten gjennom parallellfortellingen holder vi pusten: Hvordan skal dette gå?

Vigelands kamper

Når man formidler kunsthistorie, stilles man overfor noen ganske andre problemstillinger enn krigs-, arbeider- og barndomshistorie byr på. For det første: Hvilke kunstnere skal man gi plass? Man kunne innvende at den store (hvite) mannen Vigeland har fått nok oppmerksomhet, men Ewo viser oss hva som gjør kunsten så svimlende god at historien må skrives om igjen og igjen. Selv om forlaget har satt målgruppa til «fra 16 år», bruker forfatteren bruker aldri metaforen penisforlenger – verken for monolitten eller parken for øvrig – ei heller diagnosene farskompleks eller narsissisme. Men han legger til rette for refleksjoner rundt Vigelands drivkraft og spenningen som ligger til grunn for så mange kunstnerskap: «Hva slags underlig menneske var Vigeland, som kunne planlegge og skape dette? Var han gal, en stabeis som elsket å krangle, eller et geni?»

Stormannsgal var han i hvert fall. Og det var ikke lett for Vigelands mange unge kjærester å bli byttet ut med yngre varianter når han ble lei – eller for samarbeidspartnere å leve opp til de skyhøye kravene han stilte til alle som én, inkludert seg selv. Flere steder i parken finner du mennesker som slåss mot øgler, har du lagt merke til dem? spør Ewo, og knytter symbolet til Vigelands indre kamp og vonde opplevelser med faren. Når forfatteren i så stor grad vektlegger Vigelands psyke og hans problematiske sider, presenteres leseren for følgende kunsthistoriske dikotomi: Går det an å skille kunsten fra kunstneren og nyte den, selv med innsikt om at han ofte var en sikkelig drittsekk? Og enda et ledd videre i tankerekka: Kan et kunstverk forstås uten blikk for kunstnerens personlige historie og psyke? Neppe når det kommer til Vigeland. Verkenes enorme appell ligger i kunstnerens evne til å visualisere erfaringene av egen lidelse, og allmenngjøre dem.

Saken fortsetter etter annonsene. 

Flerstemmige fakta

Lindahl og Saanum er nøye på å avklare hvor de har funnet informasjonen de bygger fortellingen sin på, og hva de kan og ikke kan vite noe om. Som hos Lindahl tar Ewo leseren med på vurderingen av ulike kilder opp mot hverandre, men her er det mer som står på spill enn hovedpersonens alder på et gitt tidspunkt. Kunstneren var kontroversiell, og det er helt nødvendig at forfatteren lar flere stemmer slippe til i beskrivelsene av ham.

I tillegg benytter han anledningen til å vise at fakta fortolkes ulikt ut i fra konteksten vi leser dem i: Når det kommer til spørsmålet om Vigelands forhold til nazistene, gis leseren først en rekke kildebelagte opplysninger som gjør det umulig å trekke noen annen konklusjon enn at han var nazist. Gustav Vigeland stod på NS’ medlemslister, hadde Mein Kampf i bokhylla, statuene hans forestiller sterke, nordiske menn og kvinner, han samarbeidet med det nazistiske kulturrådet, abonnerte på nazivennlige magasiner, tok nazister imot i atelieret med ærbødighet, og mange av dem dukket opp i begravelsen hans.

Alt dette er sant. Men så tar forfatteren for seg hver og én av påstandene, og imøtegår argumentasjonen med nye opplysinger som fyller ut bildet, og viser at også fakta må fortolkes: Det var ikke Vigeland, men sønnen hans ved samme navn som var medlem av NS. Da naziene kom til atelieret, ville han ikke være der selv. Kunsten hans var ikke lik den nasjonalsosialistiske. Samlet sett peker opplysningene nå i stedet mot at Vigeland var monomant opptatt av å få det grandiose prosjektet sitt ferdig – sin arv til ettertiden – koste hva det koste ville.

Er det noe vi trenger i løgnens og historieløshetens tid, så må det være akkurat denne typen opplæring i kildekritisk tankegang – i til tider ikke-til-å-legge-fra-seg-spennende format. Når bøkene i tillegg leverer på kunstnerisk kvalitet, kan jeg ikke skjønne annet enn at vi har å gjøre med en topp-tre-liste over fjorårets beste faglitterære barne- og ungdomsbøker.