Jakt som estetisk opplevelse

Bjørn Arild Erslands tilskudd til bokhøsten er fotoboka Loke er jeger – en jaktbok for barn, hvor vi følger syvåringen Loke på storviltjakt med onkel Bjørn og farfar. Loke elsker å jakte, selv om det kan bli mye venting. Han blir skuffa når de [spoileralert] aldri får skutt noen dyr, men det hjelper litt å finne bæsj fra både rådyr og hjort som han putter i lomma og tar med for å vise til klassen. Med på kjøpet får vi også en faktadel med tips og triks til unge jegere, inkludert en innføring i hvordan et våpen fungerer.

Insisterende sanselighet

Jeg er definitivt ingen tilhenger av jakt, verken for barn eller voksne. Dermed er jeg nok heller ikke en sannsynlig representant for bokas tiltenkte målgruppe. Fordi jeg vanligvis setter sånn pris på Erslands bøker, var jeg likevel innstilt på å forsøke å lese boka med hårene. La oss i hvert fall si at jeg prøvde å innta en åpen holdning, selv om jeg var rimelig spent på hva jeg hadde i vente.

Og faktisk fikk jeg meg en overraskelse da jeg endelig hadde boka i hendene. Dette var nemlig ikke noen vanlig faktabok. Den åpne språklige formen, de poetiske fotografiene og den insisterende sanseligheten – både i tekst og bilder – henvendte seg til hele kroppen min, ikke bare hjernen. Dette gav meg tilgang til noen perspektiver på jakt som jeg ikke hadde forutsett.

Barneleseren lever seg nok raskt inn i Lokes utålmodige forventning. Faktisk når spenningskurva toppen ganske tidlig i fortellingen, når jegerne støter på hele fem dyr. Loke kjenner at hjertet slår i brystet. Men man kan ikke skyte dyr som ligger, sier farfar, da risikerer man bare å skade dem.

Siste jaktdag feller farfar et rådyr, men da er verken Loke eller fortellerstemmen til stede. Kanskje vil den actionhungrige leseren finne ventinga like kjedelig som Loke, og kjenne det som et antiklimaks at de ikke får være med på selve fellinga. Men opplevelsen deres vil være realistisk – og ligge tett på Lokes. Boka tar leseren med inn i jaktopplevelsen, og lar oss føle den på kroppen.

Kulturarv eller antroposentrisme?

I mange familier blir barna interesserte i jakt allerede i barnehagealder, og det finnes skoler hvor jakt er en viktig del av høstaktivitetene, skriver forlaget om boka på nettsidene sine. Et Google-søk viser at den forrige regjeringa årlig satte av to millioner kroner til såkalte «tiltak for å gi barn og unge økt forståelse for bruk av utmarksressurser» – altså jaktopplæring. Norges jeger- og fiskerforbund startet dermed opp prosjektet med det passende navnet «Helt vilt», hvor influensere som Herman Dahl i ekte DIY-ånd frister med lekre viltretter og viser deg hvordan du kan lære deg å skyte ditt eget kjøtt. Bakgrunnen for prosjektet er ifølge forbundet å lære opp barn til å videreføre «høstingen av naturens overskudd på en god måte», ettersom vi i Norge har en lang kulturhistorisk tradisjon for å drive jakt, fangst og fiske.

Jeg kontakter barndomsvennen min og spør om hun fikk være med faren på elgjakt som barn. Hun var ikke til stede i øyeblikket da dyret ble skutt, forteller hun, men ofte ved slaktinga i skogen. Det var spennende, og – som Loke – gleda hun seg alltid, spesielt til samlinga rundt bålet om kvelden. Selv kan jeg godt huske den distinkte smaken av elgkjøtt-taco, som vi  lagde når jeg var på besøk. Selvskutt kjøtt var definitivt en del av oppveksten vår.

Min egen families villmarksekspert har et annet perspektiv, som jeg i voksen alder tiltreder. Han ser jakta som det ultimate uttrykket for antroposentrisme. Ifølge ham er matauke et dårlig argument for å drive jakt overhodet. Vi mennesker har nå engang – for veldig lenge siden – fått for oss å gjøre dyra til husdyr og annektere de naturlige omgivelsene deres. At en bitteliten prosentandel av oss skyter og spiser noen av de få ville artene som er igjen, gir ingen reell innvirkning på kjøttindustrien. Hadde rovdyra fått leve i fred, ville behovet for jakt som bestandskontroll vært minimalt. Og hvis formålet med å ta med unger på jakt hadde vært å vise dem at kjøttet pustet, følte og så på deg før det ble mat, så burde de jo heller tas med på griseslakt, mener han. Da ville de få et realistisk bilde av menneskets forhold til dyr som mat.

Ingen entydig oppfordring

Meningene spriker rundt meg, og det er tydelig at temaet engasjerer. Det slår meg at dette ikke er så uvanlig for de siste bøkene jeg har lest og anmeldt – jammen er det krutt i barnebøkene for tida. Men Ersland har jeg tenkt på som en motpol til den mest politiserte delen av barnebokfeltet. Derfor overrasker det meg at forfatteren nå plutselig kaster seg inn i en debatt med såpass høy temperatur. Jeg har i hvert fall ikke merka meg noen bydende imperativer i bøkene hans tidligere.

I 2016 ble Ersland nominert til både Brageprisen og Kulturdepartementets fagbokpris for Hvor gammel blir en tiger? En bok om katten Pi og hvorfor ikke alle lever like lenge. I anmeldelsen min roste jeg ham for forbilledlig etterrettelighet. Undersøkelsen av ulike dyrs levetid tok utgangspunkt i at katten hans snart kom til å dø. På den måten gjorde han det tydelig for de unge leserne at faktaopplysninger formes av konteksten vi opplever dem i. Den åpne, undersøkende formen stimulerte også til nysgjerrighet.

Kanskje er heller ikke Loke er jeger så entydig som jeg først antok? For selv om dette er en faktabok for barn, insisterer den som sagt likevel på en estetisk lesning. Og det er altså først når jeg får boka i hendene, at prosjektet begynner å gi mening for meg. Permen har en ru overflate, og barnehånda på baksida, som stryker på et dyreskinn, gjør meg ekstra oppmerksom på følelsen i mine egne fingertupper. Tittelen er trykket i blanke, glatte og knalloransje bokstaver som står i kontrast til jordfargene og papirkvaliteten. Det er som om selve materialene forsøker å fortelle meg noe.

Fotografiene som dokumenterer jakta, kunne vel så gjerne vært stilt ut i et galleri. De er tatt av den prisbelønte dokumentarfotografen Tommy Ellingsen. Hadde oppslagene hengt på galleriveggen, hadde jeg nok i enda større grad blitt gjort oppmerksom på hva de hadde framkalt i meg. Det kjennes som om boka vil ha meg til å vende blikket innover, selv om sakprosasjangeren vanligvis styrer oppmerksomheten min i retning av det tematiske innholdet og hvordan virkelighetskontakten håndteres.

Naturen bestemmer tempoet

Nåtidsformen holder meg i øyeblikket, og tida står fullstendig stille når en ensom ørn – langt oppe i lufta – får en hel side å boltre seg på.

Akkurat som bildene, som gir meg inntrykk av å få innblikk i noe veldig privat, bidrar fortellerstemmen til følelsen av å være tett på det som skjer. Likevel byr framstillinga som sagt på forbausende lite action. Faktisk omtales det eneste døde dyret vi får se i preteritum: Helt til sist i boka er det trykket et bilde av «rådyret som farfar skjøt den siste jaktdagen». Kanskje holdes akkurat dette øyeblikket litt på avstand av respekt for dyret.

Jegernes forsikte listing gjennom skogen får meg også til å puste roligere. Setningene dveler liksom ved detaljene, og de står til den meditative, nesten dystre stemninga i bildene. Her tar vi oss tid til det naturen har å tilby oss. Men så er det jo som Loke selv sier når onkel Bjørn hysjer på ham: Han er ikke laget for å være stille, han er jo bare et barn! Vekslingen mellom den rolige takta og energien Loke bringer, skaper en dynamikk som holder på leserens oppmerksomhet. Den knalloransje detaljen på jakka hans skaper et lignende brudd med de ellers nedtona fargene.

At teksten slipper meg så tett på, gjør det også lett å få tak i gamle minner. Det fine stunden jegerne deler minner meg om fisketurene med pappa og den lille rosa fiskestanga mi. Lokes følelser vises tydelig i bildene, og det er lett å identifisere seg med ham. Og selv om han blir utålmodig, har han nok – som meg – godt av å være i omgivelser som får tida til å gå litt saktere. På tross av Lokes protester er det naturen som bestemmer tempoet. Det får meg til å zoome ut, og se de lange linjene. Farfar har ført jaktgleden videre til onkel Bjørn, og nå er det Lokes som vies inn i familie- og kulturarven.

Det finnes nok av friluftsfamilier på Instagram, men det er lett å avfeie kontoene deres som utstudert selvfremstilling. Erslands jegere er til stede i øyeblikket, og det er tydelig at det gir dyp mening for dem.

Kunstopplevelse

I denne modusen vekker ikke bildet av det døde rådyret avsky lenger, men får meg til å tenke i symboler. For eksempel på drømmen jeg hadde for noen uker siden, hvor jeg fant et lignende dødt dyr på dørmatta. Hva kan dét bety, tro? Det peker kanskje også mot noe syklisk. Forråtnelse, nedbrytning, gjenfødelse og nye muligheter?

Jeg synes den alvorlige, nedpå stemninga står godt til alvoret i situasjonen, og jeg synes framstillinga yter den respekt. Så kommer jeg til hytteeierne Ersland skriver om, som gjerne vil se rådyra skutt fordi de spiser av tulipanene deres, og da vender avskyen tilbake. Men dette er jo ikke Erslands feil – han går jo ikke god for argumentet. Faktisk er dette enda et eksempel på den abrupte vekslingen mellom perspektiver som holder leseren skjerpet. Om noen skulle bli fristet til å romantisere jakta, er det en sunn realitetsorientering. Og er det ikke nettopp denne typen ambivalens som kjennetegner en god kunstopplevelse?

Poenget mitt er dette: Hadde jeg gått til denne boka med en forventning om å møte et kunstutrykk, ville jeg ikke brydd meg så mye om hva Ersland som empirisk forfatter mener om jakt. Det som endret seg da jeg mottok boka, var ikke synet mitt på jakt, men forståelsen av hva boka ville meg.

Faktadelen i slutten av boka, hvor man også finner kildehenvisninger, viser leseren at framstillingen er dokumentarisk. Menneskene på bildene er ekte, og det stemmer at de heter Loke, farfar og onkel Bjørn. Den litterære institusjonen vil dermed kategorisere boka som sakprosa. Det knytter den empiriske forfatteren tettere til tekstens intensjonalitet. Sagt på en annen måte: Forfatteren kan holdes ansvarlig for fortellerstemmens utsagn. Da blir det relevant å spørre seg om ytringen er sann, og å vurdere i hvilken grad det er moralsk riktig å ytre den.

Men gir teksten grunn til å fortolke den som en direkte oppfordring til å drive jakt? Eller er det vel så mye en fortelling, som inviterer leseren til å leve seg inn i Lokes følelser av glede og spenning? Det kan nok være grunn til å se boka som en legitimering av en kulturtradisjon, men jeg opplever det i mindre grad enn forventet som et imperativ.

Nytteperspektivet

Hvorfor var jeg så innstilt på å lese boka som en vervekampanje? Jeg tar gjerne min del av ansvaret, men noe av skylda gir jeg også barnebokfeltet. Søkelyset er rettet mot de eksplisitt politiske sakprosabøkene for tida, og litt for ofte ser vi barnebøker i nytteperspektiv. Barnebiografiene måles på representasjon, og bøker om natur leses med økokritiske briller. Selv når det ikke er noe uttalt oppdragende imperativ å spore i teksten, føres de litterære kvalitetene i bakgrunnen. Vi spør hva slags barn boka skaper, heller enn hva slags opplevelse den gir.

En bok som forteller om en familie som trives med å jakte, blir dermed lett å redusere til et innlegg i jaktdebatten, selv om det ikke forekommer noen direkte argumentasjon. Hadde boka vært argumenterende, burde man kanskje også stille spørsmål om i hvilken grad andre stemmer enn jegerens kommer til orde. Men kanskje kunne man også hevde at Disneys mildt sagt brede outreach har gjort Bambis synsvinkel godt nok representert i barnekulturen allerede, om enn en menneskeliggjort versjon av den.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Konferere med kroppen

Barnebøker bør i større grad enn voksenlitteratur vurderes på innhold. Barn er naturlig nok mer mottakelige for påvirkning, og populærkulturen florerer av tvilsomme idealer jeg mener vi bør legge under lupen.

Men så finnes det bøker som denne, som inviterer oss til å snakke sammen på en mer undersøkende måte, som verken inviterer til bedømmelse av moral eller måling av nytteverdi. I motsetning til det vi kaller rørmodellen for kommunikasjon – hvor én hjerne kommuniserer direkte til en annen – forgår samtalen her i større grad mellom materialiteten i boka og meg som helt menneske. Den henvender seg til sansene, og minner oss på den måten på å konferere med kroppen, minnene og følelsene våre. Formen får oss til å undersøke vår egen reaksjon på for eksempel bildet av det døde rådyret. Hvordan vi reagerer, avhenger av hvem vi er og hva slags erfaringer vi har med natur, dyr og jakt. Og denne boka lar oss få sitte i fred med vår egen opplevelse.

Vil utgivelsen gjøre flere foreldre komfortable med å ta med ungen på jakt? For min del håper jeg virkelig ikke det. Likevel har Ersland og Ellingsen gitt meg en leseropplevelse jeg er takknemlig for.