Får ungdom til å delta gjennom kunst

Det finnes en forestilling om at ungdommer er vanskelig å få i tale. At de er vonde å be, eller få til å delta. Tidligere i sommer skrev NRK om hvordan mange unge velger å ikke bruke stemmeretten ved lokalvalg. Selv om det da særlig var snakk om aldersgruppen fra 20-25, eksisterer det en veletablert fordom om at ungdom generelt er vanskelig å engasjere. Når Periskop blir med Østfold Internasjonale Teater til Kulturytring i Drammen, skal denne oppfatningen imidlertid få seg en ripe i lakken.

– Jeg er ikke overbevist om at det egentlig er så vanskelig, sier James Ray Moore kontant og legger til:

– Jeg tror det handler mye mer om metodikken.

Demokratijakt

Moore er kurator-produsent ved Østfold Internasjonale Teater (ØIT). De eier de norske rettighetene på den opprinnelig nederlandske forestillingen In Search of Democracy 3.0. Dette er et prosjekt i to deler: En interaktiv installasjon av tegninger, og en mer tradisjonell forestilling. Arbeidet har gitt teateret rikholdig erfaring med å innhente informasjon og skape deltagelse når de har oppsøkt ulike grupper i samfunnet. En av dem er elever i videregående skole. Resultatene på Drammen VGS var spesielt oppsiktsvekkende, noe vi skal komme tilbake til.

– På hvilken måte inviterer du ungdommer til å dele sine meninger og stille sine spørsmål? Når vi har vært på besøk på skoler, så har de vært veldig snakkesalige, sier Moore.

Hvilken metodikk det er snakk om som får ungdommene på gli, skal vi se nærmere på. Først må vi bare gjøre rede for hva In Search of Democracy 3.0 egentlig er.

Flagrer i vinden

Vi befinner oss ved Papirbredden langs Drammenselva, i biblioteket som deler bygning med Universitetet i Sør-Øst-Norge. Regnet øser ned. Som en del av programmet til Kulturytring, «Norges største nasjonale arena for kulturpolitikk», er de to delene av prosjektet In Search of Democracy 3.0 representert. Første del handler om å få ulike samfunnsgrupper i tale om hva de ønsker for stedet de bor på. Det angår altså lokalpolitiske spørsmål. Ønskene og tankene folk kommer med blir visuelt framstilt av illustratører, og materialet overrekkes til den aktuelle kommunen. Periskop skrev tidligere i sommer om denne første delen av konseptet, da et knippe illustratører dro til Gjerdrum barneskole for å finne ut hva barna fra den skred-rammende kommunen drømte om for hjemstedet sitt.

Ute på plassen der vi møter James Moore, står installasjonen som viser fram tegningene: De flagrer fra det som ligner et klesstativ i vinden og regnet ved siden av scenen der årets kulturkommune er i ferd med å kåres. Om en times tid skal vi se andre del av In Search of Democracy 3.0 spille seg ut som forestilling. Denne delen er hakket nærmere det vi kan tenke på som en tradisjonell teateroppsetning, men fordrer også en helt annen grad av aktiv deltagelse enn vi vanligvis er vant med som publikummere. Utøverne vi skal se på scenen, tilhører det nederlandske teaterkompaniet New Heroes.

Et flytende konsept

James Moore legger et gammeldags, opptrekkbart ur foran seg på kantinebordet. Det er nøyaktig en time til forestillingen starter.

– En ting som er interessant med vår digitale tidsalder, er at du finner ikke klokker rundt omkring lenger, sier han, før han begynner forklaringen på hva en nederlandsk teatertrupp har å gjøre med lokalpolitikk i Drammen.

– Jeg ble kjent med New Heroes i 2015, i et internasjonalt scenekunstnettverk i Budapest. Dette heter IETM og var tilknyttet prosjektet IN SITU: European Platform for Artistic Creation in Public Space.

– Oi.

– Vanligvis sier vi bare «IN SITU», sier Moore med et smil.

– Det er et nettverk, et felleskap som har eksistert siden 2003. Vi har vært det eneste norske medlemmet siden 2014. Så brorparten av arbeidet vi gjør med kunst i offentlig rom og stedspesifikk scenekunst, spesielt disse deltagerbaserte prosjektene, har vært knyttet til IN SITU.

Gjennom det internasjonale nettverket møtte Moore altså et nederlandsk teaterkompani med navnet New Heroes. Kompaniet er et kollektiv bestående av kunstnere som både jobber selvstendig og sammen, basert i Amsterdam. En av gruppas kunstneriske lederer heter Lucas De Man og er fra Belgia. Det var han som fikk forespørselen om å utvikle et kunstnerisk konsept, en forestilling om demokrati.

– Demokrati var et tema vi også ønsket å utforske, fordi det er høyst relevant for kunst i offentlige rom. Disse felleskapsarenaene blir stadig mer privatiserte og regulerte, men likevel er de et felles rom for å agere, for å møtes og utforske hvordan samfunnet formes. I Norge tror jeg mange ikke opplever truslene mot demokratiet som veldig prekære. Men som et europeisk prosjekt, ser vi at det er flere steder demokratiet vakler.

Moore viser til Ungarn, der han for første gang kom i kontakt med New Heroes gjennom en paneldebatt arrangert av IN SITU.

– Man kan stille mange spørsmål ved hvor legitimt det er å kalle Ungarn et demokrati lenger. Forestillingen vi skal se handler blant annet om at dette ikke er et ja/nei-spørsmål. Demokrati er et flytende konsept.

Når du påvirker utfallet

Og litt senere sitter vi ganske riktig i en sal oppe i andre etasje i biblioteket. På scenen er Lucas De Man og hans to medskuespillere. I publikum er mange unge mennesker, blant annet en delegasjon fra Nord-Norge. Noen av de unge som sitter i salen har erfaring fra elevrådsarbeid, som en slags direkte utøvelse av demokrati. De er slett ikke vanskelige å få i tale.

Forestillingen foregår på engelsk og alle i publikum blir utrustet med tre plastlapper i rødt, grønt og gult. Disse blir vi bedt om å vise ettersom vi er henholdsvis uenige, enige eller «ikke har peiling». Forestillingen består blant annet av en historisk gjennomgang av hva demokratiet har vært. Antikkens greske demokrati kaller teatergruppen «Democracy 1.0», selv om det senere tilbakevises at dette er selve ur-utspringet til demokratiet – de var tidligere ute med demokratiske prinsipper både i Mesopotamia og Australia! Fra antikken følger romertiden og et stort sveip via humanismen og de store revolusjonene fram til utvidelsen av demokratiet med for eksempel innføringen av stemmerett for kvinner, i Norge vil det si i 1907: «Democracy 2.0».

Videre utforsker forestillingen, gjennom spørsmål og dialog med publikum, hva «Democracy 3.0» kan være. Når de blir spurt, viser flere av ungdommene i salen seg å være opptatt av demokratiopplæring fra tidlig alder av. Forslag til hvordan det kan gjøres, er å gi organer som elevråd enda mer plass og innflytelse, slik at unge får erfare ansvar og mulighetsrom for å delta i beslutningsprosesser. Et annet forslag som presenteres er demokratiopplæring i form av spill og leker i skolen.

Blir ikke ferdig uten at noen deltar

Grunnsteinen i demokrati er deltagelse, påpekte James Moore i samtalen før uret hans viste at det var på tide å bevege seg til andre del av kunstkonseptet. Gjennom kunsten kan man delta med sansene og hele kroppen. I In Search of Democracy 3.0 legges det også opp til at du som deltager stilles overfor valg som påvirker utfallet.

– Det er en spenning som ligger der: Verket blir ikke ferdig uten at noen deltar, sier Moore, og viser til den første delen av konseptet, den som har med illustrasjon å gjøre.

– Det gjør verket uforutsigbart. Hvis noe dukker opp som undergraver illustratørenes etiske integritet, har de mulighet til å avstå fra å vise det. Men om ikke, forsøker vi virkelig å vise fram det som kommer opp. Hvis vi har spurt noen på et sted om hva de savner, og de for eksempel sier at de savner en strippeklubb, så tar vi det med. For kanskje er det også et tegn på noe annet, kanskje peker det mot et annet, mer grunnleggende behov?

Ungdommenes unike innsikt

Her kommer altså et element av tolkning inn i bildet, og et godt eksempel på hvordan tolkning har vært fruktbart, er fra Drammen videregående skole. Da del 1 av In Search of Democracy 3.0 fant sted her, var det blant annet på initiativ fra Den kulturelle skolesekken (DKS). De var interesserte i å ta inn mer prosessuell, deltagerbasert kunst på repertoaret. Det var imidlertid ikke rom for hele konseptet, så Østfold Internasjonale Teater sto selv for deler av gjennomføringen av In Search of Democracy 3.0 på skolen, mens DKS finansierte Building Conversation, en annen interaktiv forestilling bygget på samtaler.

Drammen videregående skole ligger i bydelen Strømsø, som er et svært sammensatt område når det kommer til sosiale behov og utfordringer. Her finnes både fattigdom og velstand. Drammen kommune har gått sammen med staten om en tiårig områdesatsning kalt Strømsø 2030. Også her er ungdommene viktige å lytte til.

Da visualiseringene av elevenes ønsker ble sett av folk som jobbet i kommunen, deriblant ordføreren, skapte det en ny bevissthet om all innsikten ungdommene satt på. Implisitt gav utstillingen uttrykk for et gjensidig behov for kontakt og kommunikasjon mellom kommunen og elvene. Dette følges nå opp gjennom regelmessige besøk fra kommunen på skolen. Det er her «metodikken» til In Search of Democracy 3.0, del 1, den som tar i bruk illustrasjon, viste seg særlig produktiv.

Artikkelen fortsetter etter bildet og anbefalingene.

Illustrasjoner inn i valgkampen

Når vi ringer Marianne Grønn, utdanningsleder ved Drammen VGS, bekrefter hun at samarbeidet med Østfold Internasjonale Teater har inspirert til en form for metodikk som brukes videre i skolen.

– ØIT har noe av æren for at vi også har fått et samarbeid med Drammen museum, sier hun og utdyper:

– I juni stilte vi på nytt ut illustrasjonene der. Og illustrasjonene gir oss ideer som vi spiller videre til kommunen. Med utgangspunkt i dem, melder vi til politikerne om hva som er ønsket for byen vår i forkant av kommunevalget.

Da illustrasjonene basert på samtaler med skolens elver først ble utstilt, troppet lokalpolitikerne opp med ordføreren i spissen, forteller Grønn.

Og de snakket med elevene, ikke bare lærerne?

– Absolutt, det var elevene som la fram og presenterte installasjonen.

Grønn forteller også at metodikken fra ØITs andre produksjon, Building Conversation, har inspirert pedagogikken de viderefører på skolen i fag som sosiologi og historie og filosofi. Det handler blant annet om å få til samtaler i klasserommet. I faget sosialkunnskap deltar elevene som en del av undervisningen i demokratiopplæring for voksne i jobb på tilrettelagte arbeidsplasser. Også dette er inspirert av ØIT-prosjektene.

Som å betro seg til frisøren

Så hva er denne metodikken som har vist seg så fruktbar? James Moore forteller at illustratørene, når de kommer inn på skolene, snakker med elevene i mindre grupper.

– Vi samler ofte to eller tre sammen. De får snakke fritt til en fremmed som ikke er en autoritet eller myndighet overfor dem. Ikke en lærer, men en kunstner. Vi har vært veldig heldige og jobbet med noen dyktige illustratører, som vi har hatt to runder med å lære opp i metodikken og som er innlevd i den.

Moore siterer sin kollega, produksjonskoordinator Fredrik Borgund, på at det kan ligne litt på å betro seg til frisøren sin: Du trenger ikke bekymre deg for hvordan det du forteller vil påvirke relasjonen til den du snakker med.

Uansett hvilken målgruppe de har gått inn og snakket med i denne delen av prosjektet, starter det en bevisst eller ubevisst refleksjon omkring handlekraft, tror Moore, om vedkommende sin mulighet til å være med å påvirke.

Sett og hørt

Teaterforestillingen på Biblioteket i Drammen er over, og scenen gjort klar for en panelsamtale. Lucas De Man og James Moore snakker sammen med Karina A. H. Bjørnbakk, koordinator for områdesatsning Strømsø 2030, og Lene Basma, avdelingsleder for prosjektutvikling i Drammen kommune. Karina sier at hun aktivt forsøker å involvere tenåringer i områdesatsningen til Strømsø. Gi dem makt og penger, er Lucas De Man sitt råd:

– Da kommer de!

Moore presiserer at fordelen ved å invitere til deltagelse gjennom skolen, er at man ikke krever at de unge gir av fritiden sin til noe de ikke på forhånd har forutsetninger til å vite hva er.

–  Vår erfaring er at elever ved videregående skole er veldig reflekterte, men at du ikke alltid får de gode svarene når du kommer inn i et klasserom og spør i plenum. Du må ha tid til å se den enkelte og skape trygge rom å ytre seg i.

En betydelig konsekvens av måten de jobber på, er også at illustrasjonene blir en synlig, håndgripelig respons, som tydelig viser til ungdommene som har ytret seg, at det de har sagt har blitt oppfattet og lyttet til.

– Den viktigste tingen i et demokrati, er at man opplever at man blir sett og hørt. Da opplever du å ha en legitim deltagelse i demokratiet, sier Moore.