Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Fest hos Albert Åberg: Respektfull film-remiks

KATEGORI

Film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

onsdag 28. september 2022

I sin utforskning av Gunilla Bergströms tekster og illustrasjoner, demonstrerer filmskaper Tomas Alfredson den episke styrken i Albert Åberg-universet.

Den treffsikre minimalismen i Gunilla Bergströms bøker om Albert Åberg er vanskeligere å overføre til andre kunstneriske uttrykk enn levende bilder: Teater- og hørespillversjoner kan formidle essensen og fremdriften, men vil miste det originale bokverkets spissfindigheter – de ørsmå dragene i hovedpersonenes ansikter; presisjonen i mimikken som gjør at vi forstår akkurat hva de tenker. Sceneoppsetninger risikerer å bli for detaljerte og hørespill for vage, mens film- og fjernsynsmedier kan være sannere mot den originale visjonen og estetikken, den kan ivareta syntesen av bøkenes ofte motstridende tekst og bilder.

På film og TV kan handlingen drives fremover av de opprinnelige ordvalgene i fortellerstemme og replikker – og det estetiske i tegningene kan gjengis trofast. Den nye kinofilmen om Albert Åberg er nettopp en hyllest til Bergstrøms visjoner og viser en dyp fascinasjon for boksidene i seg selv.

Den nye kinofilmen om Albert Åberg er nettopp en hyllest til Bergstrøms visjoner og viser en dyp fascinasjon for boksidene i seg selv

Fest hos Albert Åberg


Premiere på norske kinoer: 23.09.2022
Originaltittel: Alfons Åberg
Norske stemmer: Thorbjørn Harr
Nasjonalitet: Sverige
Aldersgrense: Tillatt for alle
Språk: Norsk
Distributør: Storytelling Media

Det er langt fra første gang hovedersonen er portrettert på film

Et neddempet univers

Det er langt fra første gang hovedersonen er portrettert på film: Den første TV-dramatiseringen, produsert av rikskringkasteren Sveriges television mellom 1979 og 1994, tilførte Albert-universet en melodi det siden har blitt uløselig knyttet til. Det går nesten ikke an å tenke på den fremmelige barnehagegutten uten at Georg Riedels Dvorak-synkoperte tema spilles fra hjernebarken; «Et oppkomme av feng, et stykke musikk som enten er dummere eller smartere enn den ser ut til å være», ifølge Periskops musikkritiker.

TV-serien var en tro gjengivelse av bøkene, med en ordrett fortellerstemme og tegninger som etterligner Bergstrøms. Animasjonen er nedstrippet, alle beveger seg mindre enn de må. Selv når hovedpersonen ris av søvnløs angst over å ha slått et mindre barn, mens et monster under senga blir stadig mer truende, er musikken dempet – med kun små antydninger til den psykologiske kampen vi faktisk bivåner.

Det går nesten ikke an å tenke på den fremmelige barnehagegutten uten at Georg Riedels Dvorak-synkoperte tema spilles fra hjernebarken

Flyktninger og dataspill

Den andre TV-serien (2012–2013) viser en Albert i en mer moderne tid. I én episode sparer han penger for å kjøpe dataspill, i en annen blir han venn med flyktningen Hamdi og hans traumatiserte krigsveteran-far. Fargene er lysere, og inne- og uterommene åpnere.

Strukturen er imidlertid den samme; drøye timinutters-episoder basert på enkeltbøker, med fortellerstemme og Riedel-musikk. Serien, som er produsert av norske Maipo Film, har stort sett norske navn på rulleteksten, inkludert supplerende komponist Stein Berge Svendsen.

Filmplakat fra Hokus Pokus Alberg Åberg (2013) med regi av Torill Kove.

Forbigått mesterverk

Maipo og produsent Kristin Ulseth tok større sjanser med spillefilmen Hokus Pokus Albert Åberg fra 2013.

Temasangen glir over i en glad samba allerede under fortekstene, og for første gang får vi høre Albert og de andre rollefigurene snakke selv, med glade og nysgjerrige barnerøster. Kim Haugens gestaltning av pappa Bertil står riktignok i en viss tonal gjeld til fortellerstemmene i de tidligere seriene.

Oscarvinneren Torill Koves regi gir universet et personlig avtrykk, en mild tone som er gjenkjennbar fra hennes tidligere produksjoner. Syngende hovedfigurer og bidrag fra skandinaviske stjerner, som Ane Brun og Timbuktu, gjør at filmen kan kategoriseres som musikal. Nesten ti år etter premieren fremstår Hokus Pokus Albert Åberg som et merkelig forbigått mesterverk. Det  er en intelligent og følsom film der den timelange spilletiden aldri føles som uthaling av det korte forelegget.

Nesten ti år etter premieren fremstår Hokus Pokus Albert Åberg som et merkelig forbigått mesterverk

Fra ungdomsvampyrer og blodig snømann til Åberg

Høstens Åberg-film er skapt av en hyllet veteran: Tomas Alfredson debuterte med den sprudlende og egentlig ganske kompromissløse Bert (1994), fikk et kunstnerisk gjennombrudd med Fire nyanser av brunt (2004)  og deretter internasjonal oppmerksomhet med ungdomsvampyrdramaet La den rette komme inn (2008) – som foregikk i drabantbyomgivelser Albert og pappa Bertil ville kjent seg godt igjen.

Alfredsson fikk suksess med den britiske spionthrilleren Muldvarpen (2011), mens den amerikanske Jo Nesbø-adaptasjonen Snømannen (2017) er regnet som en flopp.

Og nå har altså regissøren bragt Gunilla Bergströms barnehelt til filmlerretet, i sin første film for det aller yngste kinopublikummet.

Høstens Åberg-film er skapt av en hyllet veteran

I Alfredson regi zoomes det sakte inn på ansikter, farlige sager og tomme kakebokser, i et tempo bestemt av filmskaperen selv. Illustrasjon: Storytelling Media

Nærstudium

«En bok-film av Thomas Alfredson», står det på lerretet med betydeligere små bokstaver enn Gunilla Bergstrøms. Fest hos Albert Åberg består av fem kortfilmer, med utgangspunkt i hver sin Åberg-bok.

Snarere enn å dramatisere historiene, kaster Alfredson seg inn i selve bok-opplevelsen: filmene er elegante utforskninger av Bergstrøms tekst, bilder og layout. Thorbjørn Harrs fortellerstemme geleider oss gjennom illustrasjonene ved hjelp av rolige kamerakjøringer.

Vi beveger oss altså rundt i bildene, figurene er urørlige, mens blikket på dem er skiftende. Det zoomes sakte inn på ansikter, farlige sager og tomme kakebokser, i et tempo bestemt av filmskaperen. Effekten er et nærstudium av uttrykkene – følelsene –i Bergstrøms økonomiske illustrasjoner.

I Du er for liten Albert Åberg, tar Alfredson seg god tid når hovedpersonens gråtende ansikt blir større og større, helt til det fyller hele kinolerretet. Den komisk-tragiske undertrykte smerten når Albert slår tommelen med hammer i Du er en luring skaper lattergysende empati. Alfredsons fascinasjon for tante Fiffis forventningsfulle uttrykk i tittelhistorien Fest hos Albert Åberg, formelig stråler ut av lerretet.

Snarere enn å dramatisere historiene, kaster Alfredson seg inn i selve bok-opplevelsen

Regissørens fascinasjon for tante Fiffis forventningsfulle uttrykk i tittelhistorien «Fest hos Albert Åberg», formelig stråler ut av lerretet, skriver filmkritikeren. Foto: Storytelling Media

Mektige epos

Teknikkene veksler mellom rene gjengivelser fra bøkene og nye, naturtro opptak, det er ekte syltetøy vi ser på den tegnede vaffelen. Alberts hjemmesnekrede helikopter fremstilles i forseggjort 3D, med en todimensjonal hovedperson inni.

Metoden oppleves som en trofast oppdatering av Bergstrøms illustrasjoner, som jo var en kombinasjon av tegninger, fotografier og kollasjer fra aviser. Men undringen over detaljene blir – paradoksalt kanskje – enda sterkere på film enn i bøkene.

At bildene vises på et stort lerret er en del av årsaken, det samme er Adam Nords komposisjoner. Der Riedel-musikken er egnet til å beskrive handling og bevegelse, skaper Nord det perfekte lyd-bakteppet for nysgjerrighet. Den rolige, men samtidig rytmetunge jazzen, dominert av elektrisk piano og vibrafon er med på å skape mektige epos av de hverdagslige situasjonene. Melodilinjene er stabile mens rytmene er i svak endring, som når klokkelignende tikktakk-lyder understreker dårlig tid.

Alberts hjemmesnekrede helikopter fremstilles i forseggjort 3D, med en todimensjonal hovedperson inni

Bergströms univers er fylt til randen av varme og forståelse for det genuint menneskelige, det kommer også til syne i filmversjonen, skriver kritikeren. Foto: Storytelling Media

Kraften i Bergströms verker

Alfredsons respektfulle remikser poengterer kraften i Bergstrøms verker, og Du er for liten Albert Åberg skinner ekstra sterkt. Vi savner ingen dramatiseringer og moderniseringer når fortellerstemmen videreformidler formuleringer som denne om fetterne: «De er sju og ni år, går på skolen, har klokke og kan lese». Eller ordvalg som «forferdelig illskrik» og «ville av raseri» når kaketyveriet er avslørt.

Historien er den mest arketypiske dannelsesreisen i filmen, den gir Albert modning – på hans egne premisser. Han lærer seg kortspill og kan delta i mindre barnslig sosialisering, ledet av slektens eldste. Der de andre historiene handler mest om å bekrefte Alberts posisjon, at et barn må få kunne gjøre sine egne vurderinger, er utvikling det mest sentrale i Du er for for liten, Albert Åberg. Hovedpersonen lærer nye sider av seg selv og sin egen rolle i samspill med andre, og kommer ut av omstendighetene som et mer modent individ.

Anmeldelsen fortsetter under bildene.

Alfredsons respektfulle remikser poengterer kraften i Bergstrøms verker

I denne siste rekken av film og TV-serier om Albert Åberg, lærer hovedpersonen om nye sider av seg selv. Det gjør denne Albert til et mer modent individ, ifølge kritikeren. Foto: Storytelling Media

Den selvsikre, rolige tonen i høstens Åberg-film gjør at at den skiller seg ut

Varme og forståelse

Høyt tempo, knæsje farger og skrålende, ikke nødvendigvis velskrevne replikker, utgjør i dag en stor del av det audiovisuelle tilbudet til barn. Den selvsikre, rolige tonen i høstens Åberg-film gjør at at den skiller seg ut.

Kunne Alfredson vist mindre ærbødighet overfor originalverkene? Torill Koves 2013-film bestod av et mangfoldig ensemble og erstattet muntert Bertils pipe med en rykende kaffekopp. I Fest hos Albert Åberg nytes det tobakk, alle ansiktene er hvite og guttene i bursdagsselskapet er antrukket i V-genser og slips.

Men der Kove kunne utvide og modernisere Åberg-universet, er Alfredsons prosjekt en oppdagelsesferd i bøkene.

Og tekstene er blottet for karakteristikker som i dag kan oppfattes som nedsettende, ulikt mye annen klassisk barnelitteratur. Tvert imot: Bergströms univers er fylt til randen av varme og forståelse for det genuint menneskelige. Det går an å argumentere for at endringer av tekst og tegninger ville vært helligbrøde.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · ·