– Det er en hunger der ute etter god barnebokkritikk
Litteraturkritiker Silje Bekeng-Flemmen tror ingen forstår barn fullt ut, og finner en fordel i å ha med seg en liten leser når hun anmelder barnebøker.
Finnes det kriterier for god barnebokkritikk? Hvordan skal man tenke inn målgruppen? Og hvilke kvaliteter skal man se etter når man anmelder barne- og ungdomsbøker?
I oktober trykket Periskop en anmeldelse av barnebøker gitt ut i tilknytning til Halloween. Anmeldelsen skapte debatt om hva som skal være premissene for god barnebokkritikk, og i debatten ble Periskop utfordret til å gå i dybden på temaet.
I denne serien intervjuer vi forfattere, forlagsfolk og kritikere for å få deres synspunkt på barnebokkritikken, og på hvordan mandatet som kritiker skal forstås.
Tidligere har vi snakket med barnebokforfatter Julia Kahrs.
Denne gang snakker vi med litteraturkritiker Silje Bekeng-Flemmen.
Silje Bekeng-Flemmen
Silje Bekeng-Flemmen (f. 1984) er tidligere frilansjournalist, film- og litteraturkritiker, og jobber nå som journalist og redaksjonssekretær i Bokmagasinet til Klassekampen, hvor hun skriver kritikk av voksen- og barnebøker.
Hun har også et virke som forfatter, og debuterte med romanen Velkommen til dyrehagen. Til høsten utgis hennes første barnebok, Vi må rekke barnehagen, med illustrasjoner av Borghild Fallberget, og roman nummer to.
Man lærer veldig mye av å lese med barn. En del bøker har en x-faktor som barnet er best på å se
To tanker i hodet samtidig
Hva gjør en barnebokkritikk god?
– Det er mye av det samme som gjelder for god bokkritikk generelt; å lese boka respektfullt og på relevante premisser, løfte fram det den kan berike verden med og redegjøre grundig for det du er kritisk eller negativ til. Når det gjelder barnebøker, prøver jeg å ha to tanker i hodet samtidig; å være i øyehøyde med barnet og samtidig beholde kritikerblikket. I tillegg er det jo en egen liten kunstart å skrive godt om visuelle aspekter i bildebøker.
Hvordan skal voksne kritikere tenke når de anmelder bøker for barn?
– Dette har vi tenkt mye på i Bokmagasinet siden vi først begynte å anmelde barne- og ungdomslitteratur for noen få år siden. Vi hadde da en stab som ikke hadde skrevet mye barnebokkritikk før, og vi på kontoret hadde heller ikke fulgt bransjen tett. Det har vært morsomt, utfordrende og lærerikt å gå inn i dette landskapet. Jeg synes vi har fått det til å fungere bra og vi har fått mye god tilbakemelding på det; det virker som det er en hunger der ute etter god barnebokkritikk. Og det er jo ikke så rart, siden det nesten ikke eksisterer.
– Kritikerne våre tar ofte med seg en liten leser, og jeg tror definitivt det er en fordel å enten ha erfaring med (å lese for) barn eller å ha med seg barnet i seg selv. Men ingen forstår vel barn fullt ut og jeg blir ofte overrasket over hva som slår an og hva som ikke gjør det. Man lærer veldig mye av å lese med barn. En del bøker har en x-faktor som barnet er best på å se. Barn er ganske mystiske vesener. Det er også noe av det som gjør dem til gode lesere.
– Barn er ganske mystiske vesener. Det er også noe av det som gjør dem til gode lesere, sier litteraturkritiker Silje Bekeng–Flemmen. Foto: Haakon Bekeng-Flemmen
Dytt i riktig retning
Hvem skal barnebokkritikken henvende seg til?
– Åpenbart til alle som har eller vil ha en relasjon til et lesende barn, i tillegg kan en god tekst gjerne ha en innfallsvinkel som gjør den relevant også for andre. I Bokmagasinet ønsker vi med jevne mellomrom å heve blikket ut over den enkelte boka og se på tendenser og strømninger, interessante debatter eller utfordringer i BU-segmentet. Og da henvender man seg til et bredt lag av bok- og samfunnsinteresserte, tenker jeg.
Hvorfor trenger man barnebokkritikk?
– Fordi barns lesning ikke er mindre viktig enn voksnes. Den trenger å bli tatt på alvor og diskutert på samme måte. At det finnes en mottagelse for BU-litteratur i offentligheten, tror jeg også bidrar til å skjerpe kravene til kvalitet. Det utgis mange gode barnebøker, men også mange skikkelig dårlige, og på det lavere nivået av spesielt oversatt barnelitteratur virker det tidvis som det bare er om å gjøre å få ut flest mulig titler, det foretas øyensynlig ikke engang korrektur.
– Så, titlene er mange, kvaliteten varierende og den enkelte voksenpersonen har ikke oversikt når hen står i bokhandelen. Da gir barnebokkritikk en verdifull veiledning, samtidig som den kan gi de voksne briller å se barneboklitteraturen med. Hva tenker jeg egentlig på når jeg kjøper en bok til barnet, hvorfor skal det være akkurat denne boka?
– I dag er barnets mulighet til å få lese bøker under et enormt press, både fra skjerm og fra ellers overfylte timeplaner. Å hjelpe barnet til å oppdage og bli glad i bøker krever en aktiv innsats fra voksne. Så forhåpentlig er det et bitte lite dytt i riktig retning dersom vi kan bidra til å åpne blikket for god barnelitteratur.
Intervjuet fortsetter etter annonsene.
Å hjelpe barnet til å oppdage og bli glad i bøker krever en aktiv innsats fra voksne
Og så skal man ikke undervurdere verdien av en god catch phrase, et uttrykk eller ord som familien tar med seg fra en bok og bruker i hverdagen
Å tenke på sjokoladekake
Hvilke kvaliteter ser du etter i en barnebok?
– Jeg er opptatt av god tekstflyt og kommunikasjon mellom tekst og bilde. Når man leser høyt, merker man raskt hvor det begynner å hakke. En god barnebok driver deg fra det ene oppsikts- eller tankevekkende oppslaget etter det andre og har sin egen rytme som den inviterer deg inn i. Humor er åpenbart sentralt og aller helst den typen humor som får barn og voksen til å veksle blikk; her er det noe vi må dele. Den kommunikasjonen er så utrolig fin. Jeg liker også bøker der man kan dvele ved hver side og oppdage stadig nye detaljer, ting å snakke om som gjerne kan gå langt ut over hovedfortellingen.
– For tida er det mange forfattere som tar utgangspunkt i gamle eventyr, sagn og myter og bruker dem på nyskapende vis i barnelitteratur, det er berikende for barn og voksne.
– Og så skal man ikke undervurdere verdien av en god catch phrase, et uttrykk eller ord som familien tar med seg fra en bok og bruker i hverdagen. Det er sånt som limer folk sammen, og barn elsker en innforstått, veletablert spøk. I tillegg er det noe vakkert i å på denne helt enkle måten levendegjøre litteraturen i livet. Jo enklere, jo bedre. I min familie er «Pappa Gris ble søkkvåt» og Albert Åberg-klassikeren «skal bare, skal bare» gjengangere. Når vi er redd for noe, liker vi – i likhet med Henrik Hovland og Torill Koves krokodille Johannes Jensen – å tenke på sjokoladekake.
Annonser
Mette Paust-Andersen
Mette Paust-Andersen er universitetslektor og jobber med den nasjonale talekonkurransen for ungdom, Ta ordet! ved Universitetet i Bergen. Hun har en mastergrad i retorikk, med kunst som fordypningsfelt, og har gått på Skrivekunstakademiet.
Andre tekster av skribenten
