Festival på timeplanen

Majorstua er som et storefri fredag formiddag, når 10.000 elever på ungdomsskolen og videregående er invitert til YoungWood – et samarbeid mellom Norwegian Wood og Den kulturelle skolesekken i Oslo (DKS). Dagen som startet med djene i Oh Mama! crew og rapperen Izabell, er allerede avsluttet for noen hundre ungdommer.

Scenen i Frognerbadet kunne opprinnelig stått tom denne fredagen formiddagen, før Tori Amos og Patti Smith skal fylle badet med voksne festivalpublikummere som antakelig vil være på jobb på dette tidspunktet. I stedet er det Team Me fra Elverum som spiller for de rundt 5000 ungdommene. Av disse er det rundt tjue entusiaster som har samlet seg foran scenen. Resten ligger strødd utover gresset, eller henger ut med hverandre.

Det første som egentlig slår meg, er at disse artistene representerer musikksjangere som ikke forbindes med den godt voksne profilen til Norwegian Wood. Det er nok klokt, ettersom publikummet er en helt annen generasjon med en helt annen musikksmak. Youngwood handler først og fremst om å formidle festivalfølelsen og stemningen, som like gjerne innebærer å møte ukjente likesinnede foran scenen, som å ligge i gresset med gode venner og nyte musikk. Og en elementær forskjell fra konserter, der man kommer, ser/hører noe, og drar hjem igjen, så henger man ut på festivalen, og det som skjer mellom konsertene er en like stor del av festivalen som selve konserten, i kombinasjon med muligheten til å se og høre ting man ikke hadde hørt før.

Det nærmer seg 20 år siden min første festival. Jeg var 15 år, og fikk etter mye krangling lov til å dra på Quartfestivalen for å se Beastie Boys og Tommy Tee (TP Allstars). Det kostet et sted mellom 5 og 800 for et dagspass, en opplevelse jeg unner alle som dessverre ikke var der. Selv om alkoholen ble servert på avgrensede områder, var vi likevel blant fulle og rusa voksne. Og nettopp derfor sto foreldrene våre på utsiden av festivalområdet da det hele var over. Festivalopplevelsen var i kombinasjon med en musikklærervikar som spilte Prince og Arne Nordheim for oss, med på å forme min oppfatning og opplevelse av musikk.

Rammene rundt Youngwood er bedre enn de jeg opplevde den gang. Arrangementet er edruelig, romslig, trygt og samtidig kult. Og arrangert av folk som kan festival og konsert, og det er lærerne som er festivalfølge, og ikke foreldre. Youngwood handler, i likhet med alle andre festivalopplevelser, om nettopp opplevelsen. Det å ligge i gresset og oppleve noe nytt. Med kapasitet på rundt det tredobbelte, har ungdommene god boltreplass. Ølbodene har fått brus i kranene, og det serveres pizza.

Team Me har blitt et erfarent liveband, fra de debuterte i Urørtfinalen for fem år siden, via A-listene på P3 til Spellemannspriser og ved å spille 250 konserter over hele verden. Som et velinstrumentert indieband, sammen med Oh Mamma! og Izabells mer urbane stil, treffer programmet sin målgruppe på et godt vis, selv om disse sjangermessig ikke har noe hjemhørighet i det som utspiller seg på disse scenene når ungdommene skiftes ut med sine foreldre. Sjangermessig treffer dette to sider av ungdommene, og skulle det vært noe som er mer hot nå måtte det vært EDM (elektronisk dansemusikk). Men her kunne kanskje andre festivaler gjøre noe for å nå ut til samme målgruppe?

På en solskinnsdag med god plass (de frammøtte fyller cirka 1/3 av kapasiteten i Frognerbadet), er det forståelig at gresset innbyr mer enn å presse seg sammen foran scenen. Noe annet ville det kanskje vært på kveldstid, i mørket, der lys og røyk løfter atmosfæren til et høyere nivå. Bandene har nok hatt enklere dager på jobben, men gjør på ingen måte noen dårlig jobb av den grunn. Det er fullverdige konserter som leveres av stødige liveband, som også for normal hyre for jobben de gjør. Team Me snakker til publikum og spiller på lag med både de som ligger i gresset og de tjue foran scenen. Og applausen kommer fra hele Frognerbadet.

Noen dager før Youngwood ble Izabell annonsert blant årets første artister til neste års Bylarm. Og etter Youngwood dro Team Me rett til Bergen for å spille på Bergenfest. Begge deler bevis på at dette er artister uten en aldersspesifikk målgruppe, og at bookingen er aktuell og god.

Det er tydelig at Youngwood kjenner sin målgruppe og deres sjangere. Youngwood kan skryte på seg å ha hatt Envy på scenen, før de skiftet navn til Nico & Vinz og havnet på Billboard. Her må lista også ligge om skal de være relevante og aktuelle for denne generasjonen. Dette er streamerne, unge mennesker som aldri har brukt en krone på musikk, og kanskje aldri kommer til å gjøre det. Men gjennom arrangementer som Youngwood vil de få oppleve livemusikk presentert på skikkelig vis.

Kanskje skulle festivalen også benyttet seg av denne muligheten til å presentere flere og mindre kjente og erfarne artister, for å vise fram flere sjangere og en større bredde i utøvere, og at musikk kan være mer enn det etterhvert så kommersielle musikklivet der det blir stadig vanskeligere for artister uten management/booking/promobyrå å få spillejobber.

Så må det også sies at det totale antallet elever i ungdomsskolen og videregående i Oslo er flere enn 10.000, og at et tilbud som dette burde tilfalle alle. Og forhåpentligvis inspirere festivaler andre steder i landet, uten produksjon på dagtid. Her burde flere festivaler kjenne på et samfunnsansvar for å formidle festival- og musikkultur utover VIP-områdene.