Festivalen uten likeverd

7. 7. juli satt jeg spent foran den store scenen på Black Box for å se Five Easy Pieces, et teaterstykke av Milo Rau. Forestillingen er en del av kunstmønstringen MOToffentlighet, der barn og unge er målskiva. Jeg var eneste ungdom i salen, og det var heller ikke et eneste barn å se blant publikum. Derimot var en hel del voksne mennesker til stede. Kunstinteresserte var de også. Dette fant jeg ut fordi jeg kom en halv time for tidlig, og uten noe annet å gjøre, sniklytta jeg til samtalene deres. Jeg fikk også inntrykk av at de fleste kjente hverandre, for de takket for sist og klinket med vinglassene. Jeg stusset litt over dette, og følte meg kanskje ikke helt som en del av flokken. Letta var jeg i hvert fall da jeg kunne sette meg i en tussmørk sal, og riste av meg ubehaget. Med godt utsyn til scenen var jeg igjen bare nysgjerrig og forventningsfull.

Teaterstykket var som en croissant. Five Easy Pieces tilbød lag på lag med forståelser, refleksjoner og oppfatninger. Skuespillerne, som omtrent var mellom 8 og 13 år, tolket hendelsene rundt livet til den belgiske drapsmannen Marc Dutroux. Dutroux kidnappet og voldtok barn på 90-tallet, og forestillingen reflekterte naturlig nok over temaer som død, identitet og sorg. Barna overveide hverandres tanker, men diskuterte også med den eneste voksne skuespilleren, Peter Seynaeve, som opptrådte som en slags live instruktør.  Selv fikk jeg en følelse av å bli inkludert, fordi jeg kunne betrakte skuespillerne slik de også betraktet og vurderte hverandre.

Samtaler om vold og tabuer

Jeg likte spesielt godt forestillingskonseptet som var utviklet av Milo Rau. Five Easy Pieces inneholder både en teaterforestilling og en samling filmsnutter. Videokameraet som tok opp i sanntid og projiserte på det store lerretet bak på scenen, ga meg en følelse av å komme tettere innpå både skuespillerne og handlingen. Grepet ga meg samtidig et overordnet perspektiv på scenene som spilte seg ut foran meg. Scenesnuttene bestod av replikker barna imellom,  som ble ledet av den voksne instruktøren. Filmsnuttene var utsnitt av enkeltscener som ble overført til lerretet samtidig som scenene ble spilt ut.

Det var her teaterstykkets tittel ble forklart: Fem snutter på skjermen, alle episoder relatert til hverandre i form av monologer framført av barna. Omstendighetene rundt Dutroux ble behandlet, og barna tok på seg roller som overgrepsoffer, overgriper, foreldre og belgisk politi. Innholdet var svært alvorlig, noe mange voksne sikkert vil tenke at barn er for unge for, men det var tydelig at de forstod, om så på sin egen måte, for de spilte med god innlevelse. Barna fikk fremdeles være barn, både med vill fantasi og naiv klokskap. Begge parter ble likevel tatt på alvor, noe som åpnet for gode samtaler. Samtaler om tabuer og vold, og om menneskelighet.

Les også 16-årige festivalanmelder Rauand Ismail sin tekst På de unges bekostning

Åtteåring spiller voldtektsoffer som skal dø

Er det forsvarlig å la en 8 år gammel jente sitte i bare trusa på scenen og spille en like gammel jente som er voldtatt og skal dø? Og klarer hun å forstå omfanget av en sånn situasjon? Dette er en av scenene som ble vist. Skal man kritisere denne scenen, må man også spørre seg selv om kunst ikke skal få være grenseløs og provoserende. Jeg synes det, men jeg er samtidig opptatt av at man også tar hensyn. Jeg håper at regissøren i denne scenen også har tatt hensyn til barna. Et øyeblikk fikk jeg inntrykk av at instruktøren var pedofil, da han ba jenta om å kle av seg, noe hun også gjorde. Men like etterpå forsto jeg at det var en del av rollen hennes, og av monologen. En del av det som skulle bli filmen.

Hvem er festivalen for?

MOToffentlighet er en kunstmønstring for unge. Det fikk jeg også først inntrykk av, men det er helt ærlig ikke enkelt å vite dette helt sikkert. Nettsiden motoffentlighet.no forteller meg forskjellige ting. Ett sted står det at kunstmønstringen er programmert og laget for unge, noe jeg tolker som at den er rettet mot en bestemt målgruppe. Et annet sted, på samme nettside, står det derimot at: «Til erstatning for målgruppe har denne mønstringen et radikalt perspektiv.» Helt konkret hva denne setningen betyr, er litt uklart for meg. Resten av artikkelen er også skrevet på lignende form.

Les også: Til ungdommen fra de voksne. 

Det er ikke sikkert at jeg prøvde hardt nok, men som 17-åring fikk jeg ikke mye ut av teksten. I stedet følte jeg at arrangørene bak helst ville at jeg ikke skulle forstå. Det er en hard anklage, men når nettsiden ikke greier å snakke til meg som er ung, da er det vanskelig å tro at de klarer å finne kunst som kan gjøre det også. Likevel var det jo nettopp det Milo Raus teaterstykket gjorde. Her sto unge og voksne på lik linje, på tross av at alderen spilte en stor rolle. Den var likevel ikke noe hinder for et godt samarbeid skuespillerne imellom.

Arrangørene bak MOToffentlighet derimot hever seg over sin egen målgruppe ved å skrive pretensiøse, jålete tekster som er vanskelige å forstå. Min opprørske tenåringshjerne snur seg mot autoritetene, som i dette tilfellet er arrangørene, og bare på trass misliker jeg MOToffentlighet. Eller kanskje misliker jeg festivalen fordi den bruker så store ord, sånn for å tydelig si ifra om at de er de eldre. Jeg plasseres automatisk i rollen som liten og uerfaren.

Alle står likt

Om jeg nå likevel går ut ifra at målgruppen for denne forestillingen er unge, klarer jeg ikke å se at teaterstykket er spesielt programmert for oss. Hendelsene rundt Marc Dutroux skjedde på midten av 90-tallet. På den tiden var jeg enda ikke født. Jeg har kanskje hørt navnet til overgriperen, men jeg kjenner ikke historien. Etter min mening har ikke stykket noen spesiell målgruppe, men det kan likevel interessere mange. Om arrangørene valgte stykket på grunnlag av målgruppa de egentlig ikke når, men har fått penger til, da er jeg nysgjerrig på argumentene som ligger bak valgene de har tatt.

Med Five Easy Pieces har Milo Rau uansett fått til noe festivalen MOToffentlighet selv ikke har klart: Å skape en dialog mellom unge og voksne der alle står likt.