Festspillutstillingen: Brobygging og avkoding

Da jeg for et drøyt tiår siden gikk på videregående skole, hadde jeg ofte på meg en nokså godt brukt, arvet grønn feltjakke med norske flagg på ermene, laget i slitesterkt bomullsstoff for røffe forhold i skog, fjell og uvær. På ryggen stod det stemplet «KASS» (for kassert): Hverken jakken eller jeg har vært i militæret.

Jeg syntes jakken var fet, først og fremst som et estetisk-ironisk liksom-tøft statementplagg, i tiden like før og etter jeg som «militærnekter» var i vernepliktig alder (det var ikke fryktelig vanskelig å slippe unna). Hele min levetid har jeg i stor grad forholdt meg til konsepter som nasjonal beredskap, heimevern og forsvar som historiske størrelser og som fjerne abstraksjoner, noe nordmenn måtte drive med før, eller som syklister fra Grimstad bedriver for kjendisers personlige utvikling på TV. Ekte krig og dype kriser er noe som skjer andre steder – langt vekke eller for lenge siden.

Slik er det selvfølgelig ikke, eller i det minste ikke bare. Vi lever i en rørete samtid, der landegrenser nær oss igjen viser seg å være bevegelige, naborelasjoner forverres, og der grensene for hvordan verden ser ut og hva de som styrer den får seg til å gjøre, flyttes i sanntid – pushes dag for dag – tidvis på godt, men altfor ofte på ubeskrivelig vondt.

Grønt er faktisk skjønt

Som vanlig utfolder årets festspillutstilling seg gjennom Bergen Kunsthalls fire hovedsaler. Absolutt alle vegger er malt i en grønnfarge som fungerer sjokkerende godt. Paradoksalt kjennes rommene større i grønt enn de vanligvis gjør i hvitt, og mellom salene bidrar den samme fargen til stemningsskifter: assosiasjonene er i stadig bevegelse fra det skogsgrønne til det militære, og fra en trygg hjemlighet til noe kaldere, mer institusjonelt.

Utstillingstittelen viser til sentrale prinsipper for norsk sikkerhetspolitikk, spesielt overfor vår største nabo lengst nord og helt øst. Den bergensbaserte festspillkunstneren er oppvokst i Harstad, og i en lengre tekst som følger utstillingen trekker kunsthistoriker Hanne Hammer Stien frem denne generasjonserfaringen av å vokse opp i nordområdene i tiden rundt Sovjetunionens fall som et sentralt bakteppe for utstillingen.

Kart og Mario kart

Hva «nordområdene» egentlig er, behandler Johannessen i en serie på fem verk som viser toppen av jordkloden i sort-hvite streker (Stedfesting av Nordområdene 1–5, 2023). I hvert av de innrammede kartene viser et lyserødt felt hva som til ulike tider har utgjort definisjonen av det elastiske begrepet: fra et avgrenset, internasjonalt delt havområde for 50 år siden til en enorm peak rundt årtusenskiftet, og frem til en mindre, men fortsatt drøy arktisk sirkel på det tidlige 2020-tallet.

I utstillingens første sal omgir veggfargen romligheten med en vag aura av offentlig velferd, noe grunnskole- eller sykehuslikt. Ni tilforlatelige sjablongtrykk viser enkle geometriske figurer og former i ulike blokkfarger. Verkene minner om utsnitt fra de aller første videospillene fra 1980-tallet, der man styrer figurer i ulike oppdrag og må legge godviljen til for å kunne se at det man leder er kampen mot en romvesen-invasjon, en sulten slange, eller en italiensk-amerikansk rørlegger på redningsoppdrag.

Komposisjonene er ikke spesielt estetisk avanserte, og ser ut som noe bokstavelig talt hvem som helst kunne gjenskapt med MS-Paint og en fargeskriver. Det er ikke vanskelig å se for seg tilfeller av overbærende samtidskunstkritikk blant tilskuerne: «det der kunne jeg også laget». Men komposisjonene er ikke noe Johannessen har laget.

Pålitelighet

Serien heter Pålitelighetsdiagrammer (2024), og bygger helt konkret på metadata hentet fra militære NATO-kart. Verktittelen er en oversettelse av «reliability diagrams», som er oversikter alle militære kart er pålagt å ha. Komposisjonene av ulike farger og former viser til mer eller mindre pålitelige områder i slike kart, og forteller noe om hvilken grad informasjonen man har om de ulike korresponderende områdene er til å stole på.

Noe som uten kontekst ser ut som rare ansamlinger former og farger, kan altså når det gjelder være avgjørende i livsviktige spørsmål, som: «vet vi om denne broen fortsatt finnes?», eller «er det egentlig bare militære mål vi planlegger å bombe akkurat her?».

Resten av utstillingens materiale er mindre preget av slik middelbarhet, men det kreves likevel en god del kontekstuelle nøkler. Kunsthallens handout er heldigvis usedvanlig ordrik. Besøkende må likevel belage seg på å yte noe egeninnsats for  at verkene skal fortelle mer enn de gjør ved første øyekast – eller fotsålekontakt.

Våpenhus

Foran et høyt betongbord henger seks varmelyspærer fra taket over en samling vier-stiklinger. De får meg til å tenke på svette skolebesøk i regnvær til Lyngheisenteret i Nordhordland, internt katalogisert blant mine aller dølleste barndomsminner. I bordet er det nedfelt en rekke fotografier og utskrifter av epost-korrespondanse mellom Johannessen og den russiske arkitekten Tatjana Gorbachewskaja om et samarbeid for utformingen av et minnesmerke over Bjørnelva fangeleir i Nordland. Stiklingene skulle være del av monumentet, som aldri ble realisert etter samarbeidsbrudd som følge av Russlands invasjon av Ukraina.

Hver side av portalen inn til den største salen er rigget opp som en garderobe, med skoskap og knagger for yttertøy. Som i et kirkelig våpenhus bes publikum «avvæpne» seg før de trer inn til – og på – verket som deler tittel med utstillingen.

På hele gulvet her inne, er det rullet ut 18 filleryer i ti rekker. Teppene er vevet av resirkulerte tekstiler i marineblått, militærgrønt, kamuflasjemønster for både skogs- og vinterlandskap. Det er et imponerende stykke håndverk. Den taktile opplevelsen av å rusle rundt og kjenne på de ulike materialene gjennom tynne (litt svette) sokker, har en overraskende beroligende effekt. Tekstilene endrer klangen og fungerer lyddempende, og forankrer romligheten på en måte jeg aldri har kjent i denne salen. Jeg kjenner meg velkommen, og setter meg en stund.

Traumer vi ikke husker

Langs en av de grønne langveggene henger fem innrammede kart på rekke. De viser utsnitt av Norge, hvert av dem dedikert en landsdel. Den markerte landsdelen er i hvert bilde omkranset av utallige uvanlige stedsnavn med streker for stedsplassering. Verkstittelen forklarer disse ordene som ufullstendige samlinger av Stedsnavn på folkemunne med tilknytning til militær aktivitet 1940-2024 (2022/2024). Med litt innsats, litt tid lagt ned foran verkene, åpner motiver som ved første øyekast kan virke fryktelig enkle, og kanskje litt kjedelige, seg. I Trøndelag er det visst kort avstand mellom «Satans synagoge» og «Naziveien».

Til enhver oppvoksende generasjon følger alltid kollektive traumer, drømmer og erfaringer man bærer med seg, og som den neste akkurat har gått glipp av. Johannesen har ikke selv opplevd et tysk-okkupert Norge. Jeg er yngre enn Johannessen, og har vokst opp lenger sør i et Norge og en verden post Sovjet, uten overhengende trusler om altutslettende atomkrig. På samme måte har de som er yngre enn meg igjen vokst opp etter 11. september og 22. juli, og fremtidige generasjoner vil verken huske korona, 25. juni eller 7. oktober.

Jeg/vi

Mye i denne utstillingen kan minne om et litt tørt og tungt industrimuseum. Gjennomgående for Johannessens festspillutstilling er et enormt forarbeid bestående av grundige undersøkelser. Verkene fremstår som faktiske forskningsresultater, noe de på sett og vis også er, men med sympatiske presiseringer av at undersøkelsene er forsøk – bygget på omtrentlige angivelser og mangelfulle anslag.

Innerst i den minste av kunsthallens fire saler henger to innrammede silketrykk side om side. De viser begge samme kartografiske utsnitt av det nordlige fennoskandia (deler av landområdet ellers kjent som Sápmi eller Nordkalotten), hvor landegrensene i Finnmark i vest møter det nordlige Sverige og Finland i sør og Russland i øst. De to kartene presenteres som inversjoner av hverandre: Det ene verket heter JEG! (2022-23) og det andre VI! (2022-23). Språklige variasjoner av ordene «jeg» og «vi» er stemplet på hvert sitt kart. Særlig JEG! er et helt forbausende vakkert verk. Her er landmassen hvit og uten landegrenser, havområdet blått, med både stemplede ord og en sol i rødt. «VI!» er i en mørkere, nattlig palett. Der Jeg-solen lyser, finnes i stedet en måne, og mellom alle «vi»-stempel er overnasjonale grenser tydelig markert.

Bak verkene

Selv om overflatene er flotte i seg selv, er det bak verkene de virkelig potente problemstillingene og fortellingene finnes. Her er det mye utbytte å hente for den som følger med. Johannessens enkle formspråk og stramme oppsett krever at tilskueren tar med seg noe inn, og selv tar jobben med å avkode tegn og antydninger.

Noe av det viktigste Avskrekking og beroligelse tilbyr, er en transgenerasjonell bro: visualiseringer av det historiske, politiske og kulturelle vorspielet som har ledet frem til dagens geopolitiske situasjon i nord. Gjennom utstillingen er det nemlig ikke (bare) kart vi ser, men oversikter fylt av spor etter folkene som har preget terrenget, nyanser og fellestrekk mellom betingelser for levde liv, og innganger til historiefortellinger som har satt seg i landskapet.