Fettskrekk utraderer tjukke barn

Chris Berg i tv-serien SKAM har en stor fanskare blant kroppsaktivister i Finland.

– Foran hver ny sesong ble blogger og sosiale medier fylt av håp om at hun skulle bli den neste hovedpersonen, forteller prosjektforsker Mia Österlund ved Åbo akademi.

Slik gikk det ikke. Chris forble det lubne og morsomme «sidekicket». Likevel peker Österlund på trekk som gjør henne spesielt interessant.

– Hun går for eksempel stadig rundt og slikker på en kjærlighet på pinne. Bygger det opp under en stereotypi om at hun har et grenseløst forhold til mat? Eller er det en type frigjøring – at hun nyter fritt uansett hva folk måtte synes om henne? Hun tar jo også for seg seksuelt, selv om hun gjerne ender opp med gutter de andre jentene ikke vil ha, påpeker Österlund.

Statsautorisert undertrykking

Fedme skiller seg fra andre stigmaer som mørk hud eller cerebral parese ved at helsemyndighetene innprenter oss at det er bedre å være tynn enn tjukk. Under ligger et budskap om at tjukke ødelegger både for egen helse og for samfunnsøkonomien.

–  Fokuset havner på manglende selvdisiplin, sier Åsa Warnqvist, forskningsleder ved det svenske barnebokinstituttet.

– Særlig gjennom mediene og populærkulturen overdrives fedme som medisinsk problem og forvandles til et sosialt stigma.

Hvis fett er noe du blir lært opp til å føle skyld for, hvordan kan bøker og filmer tematisere fedme for et ungt publikum uten at det samtidig framstår som en indirekte kritikk av de feite?

Warnqvist mener at vi må bli mer bevisste på om vi betrakter feite folk med et moralistisk blikk.

– Både forskere og kritikere kan påvirke om vi ser Chris som stereotypi eller som kroppspositivist, mener hun.

– Chris kunne fint fylt en hel sesong med å nyansere bildet av den feite, legger Österlund til.

Fettmangel

Primært forsker de to, sammen med Maria Jönsson ved universitetet i Umeå, på hvordan fedme framstilles i den nordiske og angloamerikanske barnelitteraturen. Litteraturforskerne spør: Hvor blir det av de feite i bøker for barn og unge? Hvordan skal vi lese fettet?

– Det mest oppsiktsvekkende er hvor lite fett det er, sier Warnqvist.

Overvektige viser seg å være både en marginalisert og en stigmatisert gruppe.

– Fedme kobles til usympatiske karakterer. Det er en karakterbrist som signaliserer manglende selvkontroll og egoisme. Derfra er veien kort til dødssynder som grådighet, sier Warnqvist.

I sitt historiske materiale finner hun overveiende negative og stereotype framstillinger av fedme gjennom store deler av 1900-tallet. Fett er også en klassemarkør, ikke minst i bildebøkene Österlund har studert.

– Folk fra lavere sosiale lag er gjerne feite og har det rotete hjemme, forteller hun.

– Men fett er også typisk for den omsorgsfulle mammakroppen i småbarnsbøkene.

Nederst i kroppshierarkiet

Likevel får feite sjelden hovedrollen. Selv der fedme kan knyttes til positive egenskaper, er karakterene gjerne redusert til stereotypier i biroller som «den morsomme» og «den omsorgsfulle».

– Dersom den feite er hovedperson, er gjerne fedmen et problem fordi den ikke er sosialt akseptert, ifølge Warnqvist.

Slik er det for Lykke i barneromanen Ikke akkurat lykke av Monika Steinholm (Vigmostad og Bjørke 2020). Det interessante er at Lykke ikke internaliserer de negative reaksjonene hun møter. Hun har ingen indre konflikt med fettet sitt, hun strever med mobberne i klassen.

– Da blir konflikten del av en kulturkamp som er i ferd med å tilspisse seg både gjennom «Metoo» og «Black lives matter» – kampen for at alle kropper skal ha lik rett til respekt, sier Warnqvist.

Kroppsaktivisme

For forskerne handler det om hvordan forfattere og illustratører enten reproduserer eller frigjør seg fra nedsettende stereotypier.

– Alle sammen teller av Kristin Roskifte (Magikon 2018) er eksempel på en frigjørende bok. Ikke bare inngår feite kropper i mangfoldet. De beveger seg friskt og freidig og deltar i maraton. Det bryter med stereotype bilder der feite stort sett holder seg i ro, sier Österlund.

I bildebøkene finner hun flere anslag til kroppsaktivisme der feite folk trives og har kropper som utfolder seg fritt. Men ifølge Warnqvist er det i iblant vanskelig å vite om illustratøren bedriver kroppsaktivisme eller driver gjøn. Inviteres leserne til å le av eller med den feite kroppen?

Halvnakne pappaer

Det spørsmålet går det an å stille til bildeboka Arkimedes og vindmølla med tekst av Hans Sande (Gyldendal 2020). Den tjukke oppfinnerpappaen til Evreka har det med å utvikle ideer mens han ligger i badekaret. Illustratør Marianne Gretteberg Engedal har utstyrt ham med hårete bollemage og rørleggersprekk. Selv synes jeg det er fint å se hvordan tekst og bilder insisterer på at denne pappen er bra nok som han er, men enkelte unge lesere synes han er ekkel.

– En rørleggersprekk kan leses som en måte å gjøre den feite kroppen ekkel på, sier Warnqvist.

– Hypotetisk kan man resonnere at bollemage har en naturlig plass i et badekar. Fins det en tilsvarende naturlig plass for en rørleggersprekk, eller er den der for å utfordre pappas verdighet?

Dobbelt ekkelt

Blekkspruten av Gro Dahle og Svein Nyhus (Cappelen Damm 2016) er en annen bildebok som vekker reaksjoner. Jeg har lest den høyt for 4. klassinger. Den handler om en jente som opplever at storebror forgriper seg på henne. Etter at broren er avslørt og jenta har fått hjelp, bringer fortellinga henne til stranda for å vise at det går an å kjenne seg trygg blant fremmede kropper. Først ved synet av en feit og fornøyd pappa i sanda reagerte leserne – med et unisont «æææsj». Jeg vet at avsky er en følelse som beskytter oss mot potensielle farer, men hva er farlig her?

– Spørsmålet er om det er mannens nakenhet eller fettet eller begge deler barna reagerer på? Jeg leser bildet som en varm skildring av nærhet mellom en pappa og hans barn. Men boka handler jo om seksuelle overgrep og i den sammenhengen kan kanskje nakenheten hans framstå som en trussel. Samtidig lærer vi i vår kultur å se den feite kroppen med det fordømmende blikket til helsemoralister. Slik kan også pappas fett bli truende, sier Warnqvist.

Flere strandbilder

I så fall blir en halvnaken, feit voksenkropp dobbelt ekkel for barneleserne.

– Skal vi gjøre noe med smalhetsnormen, behøves det flere slike strandbilder. Vi må ta tak i fettskrekken og tematisere den, mener Österlund. Flere nye bildebøker gjør nettopp det.

– I Pappor ska va tjocka av Nils Andersson og Erik Svetoft (Rabén & Sjögren 2020) vil mamma at pappa skal slanke seg, men det vil ikke barnet. Det viser seg at pappa har vært på restaurant under sine «mosjonsrunder», forteller Österlund.

Boka har fått kritikk for å tematisere slanking for svært unge lesere. Skal fedme normaliseres, må fettet skrives inn i normen.

– Det kan skje når de feite får være feite uten at det blir et problem, verken for dem eller for omgivelsene, og uten at fettet stigmatiseres, sier Warnqvist.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Anoreksi

Men hva når fettet er et reelt problem – fysisk, psykisk og sosialt? Hovedpersonen i den grafiske romanen Hva skjedde egentlig med deg? av Jenny Jordahl (Cappelen Damm 2020) utvikler anoreksi. Den overvektige kroppen framstilles negativt særlig der bildene er prega av hennes egen selvforakt. Vi er vel ikke tjent med en kroppsaktivisme som underslår reelle problemer?

– Nei, og derfor er mangfold så viktig, sier Österlund.

– Kropper er ulike. Både å være for smal og for feit kan være farlig, men det er verken sunt eller verdig å la fettskrekken styre oppfatningene våre av hvilken verdi en kropp har. Kan ikke Chris få være feit uten å være morsom og revolusjonær – bare få være seg selv nok?

Artikkelen er en sampublikasjon mellom Periskop og barnebokkritikk.no.