Filharmonien lar barna komme tett på

Oslo-Filharmoniens familiedag har lenge vært et årlig arrangement. Årets konsert er mitt første møte med konseptet, og opplegget virker velprøvd og gjennomarbeidet.

I tre timer er Konserthusets ulike rom fylt av stasjoner eller poster der barn kan få prøve mange musikkrelaterte aktiviteter: Dirigere strykekvartett, komponere korte snutter på magnettavler med notelinjer og svarte magneter som to musikere senere bladspiller. Eller barna kan spille på et piano der fremre vegg er tatt bort, undersøke en demontert fiolin, og – ikke minst – prøvespille orkesterinstrumenter. Vennlige sjeler med godt synlige Oslo-filharmonien-markører på klærne er til stede over alt, og alt er godt skiltet og godt forklart. Alle aktivitetene så ut til å være godt besøkt.

Pikkolo-solo på avveie

Hovedbegivenheten er en halvtimes orkesterkonsert for barn, som ble spilt tre ganger. Som under «Trillekonserten» i høst er orkesteret snudd, og publikum sitter i kortribunene. Slik kommer man tettere på og ser alle instrumentene bedre.

På programmet stod Pikkolofløyten Pee Wee (Pee Wee the Piccolo) fra 1947 av den amerikanske komponisten George Kleinsinger. Teksten er ved Paul Tripp. Stykket er laget over samme lest som duoens mer kjente fortelling Tubby the Tuba (1945). Formatet er en blanding av orkesterstykke og hørespill, der en forteller leser historien mens orkesteret utbroderer handlingen med lydeffekter, bakgrunnsmusikk og ledemotiver. Vi møter pikkolofløyten Pee Wee som endelig skal få sin store solo, men så blir den borte for ham, og han legger ut på leting for å finne den igjen. Musikken er tonal og munter, og de enkelte instrumentgruppene får vist frem sine særegenheter i en pedagogisk presentasjon av orkesteret. Dette er et kjent virkemiddel fra andre orkesterverk for barn, som for eksempel Sergej Prokofjevs Peter og ulven.

Mangler en kampsak

Tidligere nevnte Tubby the Tuba (Tubaen Tobby) er spilt endel på norsk, for eksempel under familiedagen i 2019. Det finnes også flere norske innspillinger, blant annet en fra 1997 med Eli Rygg som forteller. Det finnes også en fra 2012 med Stavanger symfoniorkester (da under navnet Tubaen Tubby) med Torodd Wigum som dirigent.

Som fortelling har ikke Peewee the Piccolo samme snert som Tubby the Tuba. Tubby blir presentert som orkesterets «underdog» – klumpete, treig og med enkle og repetitive passasjer å spille – og alle ler av ham når han vil være noe mer enn det. I beste eventyrånd slår han tilbake og viser dem alle hva han er god for. Til slutt blir han hyllet av alle for sin virtuositet. Pee Wee har verken en like tydelig og gjenkjennelig karakter eller en kampsak som vekker rettferdighetssansen.

Skuespiller Mathias Luppichini har derfor en litt tung oppgave i utgangspunktet i rollen som forteller. Noe av dette er løst ved å legge inn en del semi-improvisert interaksjon med publikum i stedet for den opprinnelig ganske stramme vekslingen mellom tekst og musikk. Det tror jeg absolutt har noe for seg for å få barna engasjert i historien. Oversettelsen til norsk (ikke kreditert) hadde muligens også godt av å bli omformulert – i hvert fall hvis vi skal dømme etter den idiomatiske pussigheten «Landet av musikk» – der vi får vite helt i begynnelsen at vi befinner oss.

Uklare leke-premisser

Dessverre halter det litt iblant. Når publikum skal hjelpe pikkoloen med å finne soloen sin, ber Luppichini om forslag til hvor den kan være. Deretter tar han med seg en frivillig for å lete det konkrete stedet på scenen der noen av barna har pekt. Der var soloen ikke, og når han igjen spør barna hvor de skal lete, leker de naturlig nok videre på samme premisser. De peker ivrig rundt i den svære salen og roper ut steder: «Under taket!» «Der borte!» «Ved døra!»

Men det blir snart klart at det er noe annet han er ute etter, for alt blir feil. Det tar unødvendig lang tid før han klarer å forklare at han vil ha oss ut av den konkrete konsertsalen og tilbake til fantasiens «Landet av musikk», og til generelle, abstrakte steder, som «i havet», eller «i ørkenen». Et oppvakt barn foreslår sporenstreks «verdensrommet». Istedenfor å bare spille med, problematiserer Luppichini dette med metakommentarer myntet på de voksne om at han har laget problemer for seg selv, ettersom det er litt vanskelig å konkludere raskt med at soloen ikke var noe sted i hele det uendelige verdensrommet, slik at vi kan komme videre i historien.

Med det både overvurderer og undervurderer han barna: De klarer ikke lese mellom linjene og skjønne hvor han vil bare av sammenhengen (jeg slet oppriktig talt med å skjønne det selv), men de hadde utmerket godt klart å henge med på et premiss om at det tok fem sekunder å lete gjennom verdensrommet. Det er jo det fantastiske med barns fantasilek – premissene blir sanne så snart de er uttalt.

Dette er ingen stor katastrofe, men det hakker unektelig opp flyten i fortellingen og skaper et inntrykk av litt dårlig planlegging eller litt lite øvetid – eller begge deler.

Mer lek, Luppichini

Mer problematisk er kanskje alle Luppichinis metakommentarer til de voksne i seg selv. Det er mange av dem, og de er ofte morsomme. Som når han tørt utbryter «skyhøyt budsjett» mens han beveger på en plastugle som sitter i noen planter på scenen som liksom skal være «skogen». Det er vel et kjent grep i barneunderholdning med et og annet nikk til de voksne, men i dette formatet, når han er den eneste aktøren på scenen som snakker, skaper det likevel et lite forbehold, eller en distanse. Når han ikke er hundre prosent med på leken og til stede i eventyret, blir det vanskeligere å leve seg inn i det. Og når han tøyser med barnas forslag – med at de er litt på siden eller umulige å gjennomføre eller lignende, balanserer han iblant også farlig nær en (mild) utdriting som også barna vagt kan oppfatte.

Når det er sagt – han lykkes med å engasjere dem, timingen med orkesteret er som regel på plass og orkesteret spiller upåklagelig, så jeg tror uansett dette fungerer etter hensikten – en introduksjon til orkesteret tilrettelagt for barn. En super-spennende fortelling som sitter i for resten av livet er det nok ikke, men der må også verket ta litt av skylden.

Tett på

Som helhet betraktet mener jeg familiedagen er alt den lover. Jeg ser ikke hvordan orkesteret kunne vært mer åpent enn dette, til stede rundt på hele huset og til disposisjon for små menneskers utforskning.

Det er noe eget, selv for voksne, å komme så tett på utøvende musikere på øverste nivå mens de jobber. For det gjør de – alle oppgaver tas like alvorlig, og selv de lynkorte snuttene barna «komponerer» på magnettavler, fremføres med innlevelse og kreativ frasering. Strykekvartetten små dirigentspirer kan få dirigere spiller det remmer og tøy kan holde, selv om dirigenten bare er en snau meter høy og mest opptatt av å undersøke dirigentpinnen.