Filmanmeldelse: «Apestjernen» strekker seg mot himmelen

Apestjernen er basert på Frida Nilssons barnebok ved samme navn (2005), og overrasker med en dristig blanding av tidløs fantasi og aktuell politikk. Regissør Linda Hambäck (Gordon & Paddy, 2017) tegner frem et fiksjonsunivers i glipen mellom hardhendt sosialrealisme og grenseoverskridende eventyr. Streken kan minne om japanske Studio Ghibli, med skarpt definerte figurer og akvarell-aktige, impresjonistiske bakgrunner.

Umiddelbar mor

Foreldreløse Jonna vokser opp i trygge omgivelser på Reinfaret barnehjem, der hverdagen er nøye organisert av bestyrerinnen Gerd (Andrine Sæther). Innerst inne drømmer beboerne om egne foreldre som kan elske dem høyt og betingelsesløst. Men hver gang håpefulle, adopsjonslystne voksne avlegger besøk, setter omsorgsfulle Gerd egne behov fremst, og gjør alt hun kan for å unngå at storfamilien hennes går i oppløsning.

Når byråkraten Tord foretar inspeksjon, konkluderer han bryskt at barna må sendes raskere av gårde fremover. Ellers kan ikke kommunen forsvare videre drift av Reinfaret. Det er imidlertid mer enn bare forvaltningsmessige hensyn som ligger til grunn for Tords bulldoseraktige fremferd: I skrivebordskuffen har han lumske planer om å annektere tomten og reise et spektakulært badeland.

Gerd må imøtekomme kravene, og gir slipp på Jonna – og ikke til hvem som helst! Idet en svær gorilla (Laila Goody) bykser ut av et tilsynelatende altfor lite kjøretøy ute på gårdsplassen, klar for å bli umiddelbar mor, reagerer barna med skrekk. Men apen er selvbevisst, og utstråler en aura av ro som raskt demper gemyttene. En som har blitt avvist mange ganger, vet å tråkke forsiktig. Bråmodne Jonna velger å skjenke den fremmede tillit.

Fra orden til kaos

Til å begynne med erklærer Jonna at hun verken trenger noen mor eller familie. Jenta forbereder seg på et liv som evig foreldreløs. Scenen vekker assosiasjoner til Disneys Bernard og Bianca (1977) og barnehjemsbarnet Penny, som innser at hun har nådd en alder der man anses lite «attraktiv» for adopsjon. Den stilltiende aksepten over å ikke være ønsket, fraværet av fornektelse, gjør vondt å se på.

Når Jonna likevel blir valgt av en forelder, før vennene sine, skjer det på uvanlige premisser. En skygge av skam og tvil henger over bilen med den nye og umake duoen som forlater Reinfaret og kjører mot Gorillas hjem, en metaforisk skraphaug. En reise fra orden til kaos, kan det virke som.

Hvordan skiller man vilje og kjærlighet fra «kvalifisert omsorg»? Er normalitet og stabilitet nødvendigvis to sider av samme sak? Og hvor går grensen for hva som er en «nøkkelhullsmerket» familekonstellasjon?

Den abjekte

Gorilla er byens abjekte, den eksentriske tullingen ingen vil bli sett sammen med. Hun er «apestjernen» folk med blikk og baksnakking burer inn i det sosiale hierarkiets zoo. Utseende, mimikk og motorikk bryter med idealene, og står i veien for de mange attråverdige egenskapene hennes. For den nevenyttige damen har skapt seg et lite paradis av andres skrot der ute ved søppelfyllingen, og dessuten startet opp en gjenbruksbutikk. Boligens mangler kompenseres for av kreative og til dels praktiske løsninger. Jonna venner seg til både utedo og vinglete hengekøye.

Det mange ikke vet, er at denne apen er en riktig så intellektuell type. Som mange andre utstøtte og misforståtte rollefigurer i bøker og på film, har Gorilla flyktet inn i litteraturens verden og funnet trøst der. På et tidspunkt skal hun til alt overmål sikre seg en førsteutgave av Dickens’ Oliver Twist via et antikvariat!

Gorilla introduserer Jonna for lesingens gleder, og handlingen signaliserer noe mer enn å belyse selve aktiviteten og atspredelsen. I lys av det som blir et viktig tema i filmen, forteller underteksten at bokstaver er viktigere enn tall; tanker, følelser og ord er mer verdt enn noe penger kan kjøpe; bare gjennom språkets nyansering kan vi forstå hverandre.

Barnevernets definisjonsmakt

I motsetning til målbare, materielle behov, lar ikke «omsorg» og «livskvalitet» seg enkelt nedfelle i forskrifter og retningslinjer. Med Apestjernen kaster Hambäck seg inn i debatten om barnevernets definisjonsmakt og potensielt tvilsomme vurderingsevne. Tord og to kolleger fra den beryktede nemnda foretar en forutinntatt «husundersøkelse» hjemme hos Gorilla og Jonna, og listen over mangler blir lang. Ingen vil lytte til forklaringer, for «tallenes tale» overdøver alt når kommunen fatter beslutninger.

Griske Tord er åpen for bestikkelser: Hvis Gorilla selger eiendommen for en billig penge, får hun beholde Jonna. Hvis ikke, sendes jenta sporenstreks tilbake til Reinfaret (som han stadig planlegger å avvikle; løftene overfor Gerd viser seg å være falske).

Innsiden ut

I burleske Dustene skriver Roald Dahl at mennesker som tenker gode tanker, alltid vil forbli vakre, mens de som er onde, langsomt vil få sitt utseende ødelagt av edder og galle: Utsiden er innsiden på vrangen. Tord er åpenbart rammet av denne forbannelsen, med struttende vom og ansikt som en kokt skinke, der han jubler over at «moderniseringen, fremtiden og fornuften seirer».

I pedagogiske barnefilmer er det vanlig å gi skurkene en lærepenge og deretter la dem forandre seg (som i Thorbjørn Egners Folk og røvere i Kardemomme by). Men Tord forblir slu og slem – en karikatur av en kynisk lokalpolitiker fra høyresiden som vender det døve øret til vanskeligstilte. Selv om Apestjernen kaster lys over destruktive fordommer, går Hambäck langt i å antyde at kapitalister og rikinger flest er dårlige mennesker som snylter på andre, mens mindre privilegerte er kloke og gode. Et snev av dobbeltmoral, kanskje, men ikke desto mindre er det forfriskende at hun tar et standpunkt og lar være å bløte opp materialet for de minste.

Dynamisk prising

Fordelingen av goder er alfa omega i enhver politisk diskusjon. Summen av en rekke faktorer avgjør hvilke ytelser innbyggerne i et samfunn får tilgang på, og hvor mye de betaler i skatt. Apestjernen er på sitt mest oppfinnsomme når den retter et skråblikk mot marked og etterspørsel, varer og handel – og følgelig det å bli vurdert, kategorisert og satt merke- eller prislapp på.

Gorillas egenkomponerte valuta er en umiddelbar klassiker: Bak disken til skraphandleren, følger kronekursen et sikksakkmønster, tilpasset hvordan kundene fremstår utad. Hun opererer med to kategorier: «Hvis man ikke har så mange penger, blir det billigere. Den som har masse penger, kan betale mer. ‘Ingenting er å bli foretrukket før rettferdighet.’ Det er Sokrates som sa det, faktisk.»

En fisefin frue må punge ut for et dørhåndtak, under dekke av en ytterst suspekt vurdering av gjenstandens antikvariske verdi, mens en mann som sliter med å få endene til å møtes, gis rabatt straks han ser lenge på en avleggs Nokia 3210-lignende mobiltelefon.

Moteriktig identitetspolitikk? Snarere rene ord for penga – bokstavelig talt. For de fleste er jo utstyrt med rettferdighetssans som springer ut av Sherwoodskogens ideologi om at fattige kan ta litt fra de rike, men ikke motsatt. Straks barn når trassalderen, blir det nødvendig å lære dem hvorfor de pikter å dele med andre – det være seg innholdet i en sammensnurpet godtepose eller klossene fra en imponerende Lego-installasjon. Så for alle som oppdrar en treåring, får disse transaksjonene soleklar «gjenbruksverdi» utenfor kinosalen.

Idyll i bratt solnedgang

Apestjernen strekker seg mot en samfunnsordning der hvert individ blir lyttet til, forstått og respektert. Om dette fortjettede land kan virke i overkant himmelsk, er filmen beundringsverdig konstruktiv i å vise hvordan åpenhet for inntrykk og alternative holdninger kan bidra til å skape gode løsninger.

Hambäck og forfatter Nilssons setter alltid to nivåer i spill: For barna er dramaturgiens uforutsigbare og fantasieggende vendinger nok til å stimulere resonnementer om hvordan mennesker forholder seg til dem som er annerledes. For eldre tilskuere forsterkes bevisstheten om politiske forhold som må sies å være akutte.

Ingen løsninger er av det enkle slaget. I en scene mot slutten av filmen, der Jonna og Gorilla drar på telttur, blir det ekstra tydelig at begge er prisgitt en tilværelse på skråplanet. De har falt mellom systemenes sprekker. Her ligner fargepaletten Maurice Sendaks melankolske illustrasjoner i Til huttetuenes land og Henri Rousseaus jungelmalerier. Dette understreker fornemmelsen av idyll i bratt solnedgang, som ikke kan vare med mindre de «piler til skogs».

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Barn og dyr

Dyr i levende bilder for voksne er gjerne ensbetydende med to ting: Poetiske naturfilmer der en engasjert vitenskapsperson forklarer alt det utrolige foran kameraet, minutt for minutt. Eller kritiske dokumentarer der buskap står i kø for å dø i et eller annet skrekkinngytende industrielt slakteri. (Kinoaktuelle Gunda befinner seg nødvendigvis et sted i mellom disse polene, jamfør undertegnedes omtale her på Periskop).

I animasjonsfilmer for barn medvirker derimot dyr som handlekraftige og språkmektige rollefigurer. De blir fantasifostre som dypest sett er mennesker, bare med oppsiktsvekkende og morsomme trekk. Disse avatarene er tilpasset barns evne til å prosessere verden med et større mulighetsrom enn voksne.

Dagens smårollinger kan virke forbausende opplyste, målt opp mot tidligere generasjoners avkom. Likevel er de sjelden sikre i møte med nye erfaringer. De er sannsynligvis tilstrekkelig kulturelt informerte til å stille spørsmålstegn ved en gorillas naturstridige overtagelse av omsorgen for en jevnaldrende, men ikke nødvendigvis grunnleggende negative til et slikt kognitivt sprang.

Når Jonna blir datter og Gorilla mor for første gang, utforsker Apestjernen begge parters opplevelse av situasjonen, på en måte som både er kompleks og enkel å ta del i for de minste. Filmen reagerer mot tiden den er laget i, uten å miste sitt publikum av syne på vei mot Apestjernen: Den som blinker mot alle som bærer på store drømmer uten å vite hvordan de skal holde dem oppe.