Filmanmeldelse Unge Ahmed: Velment, men nedlatende om ung radikalisering

En unggutt løper opp skoletrappen og låser seg inne på toalettet. En tekstmelding opplyser om at broren snart plukker ham opp. På vei ut nekter han å ta den kvinnelige læreren i hånden. Vel fremme ved moskeen vasker han seg og tar av seg skoene før vi ser ham i bønn, bak – nesten dekket av – imamen.

Fra Playstation til Koranen

Åpningsminuttene av Unge Ahmed etablerer settingen, i de belgiske Dardenne-brødrenes karakteristiske realisme. Her er verken musikk, fiffige kamerainnstillinger eller klipp som sammenstiller ulike handlingsplan, vi tas umiddelbart inn i hovedpersonens situasjon, og forblir i den gjennom åtti effektive minutter.

Den trettenårige tittelfiguren er nylig radikalisert, i løpet av noen uker har han byttet ut Playstation-spilling med bokstavtro koran-tolking, noe som forfjamser omgivelsene. Han prioriterer Allah over den halvt arabiske, halvt belgiske familien, og klandrer moren for rødvinglass under middagen og søsteren for lettkleddhet.

Martyrium

Ahmed har funnet en farsfigur i en ytterliggående imam, en smått lurvete grønnsakshandler med blåmerke i pannen. I bakrommet til butikken får han høre at religiøst orientert arabisk popmusikk er blasfemi og at læreren – som tidligere har hjulpet ham med lærevansker – er en frafallen. Ja, den moderne tankegangen hennes, og at hun er kjæreste med en jøde, kvalifiserer til dødsstraff, en dåd hovedpersonen setter seg fore å utføre. Belønningen er evig martyrdom, frister imamen.

Her tenner altså historien en lunte. Hvor hurtig brenner den og hvor og når skal det smelle? Dardennes-brødrenes filmer sorterer under «nøktern realisme», så å røpe at vi ikke skal innom eksplosjoner og spektakulær vold er ikke å spolere handlingen.

Anmeldelsen fortsetter etter traileren.

Tilbake til samfunnet?

En tildragelse med kniv plasserer Ahmed på en landlig ungdomsanstalt hvor filmen finner sin sentrale tematikk: Finnes det håp? Kan en religiøs yngling med et brennende ønske om å drepe reformeres og tilpasses samfunnet? Er det kjærlighet mellom hovedpersonen og bondens datter som vil føre erkjennelse og forsoning?

Spørsmålene er et utmerket utgangspunkt for diskusjon blant elever i en samfunnsfagtime. Ungdom på Ahmeds alder kan ha gode svar på hva storsamfunnet kan gjøre i situasjoner som i filmen.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet.

Mesterlig naturalisme

Unge Ahmed er drevent fortalt, med nervøse spenningskurver man kjenner på kroppen. Den tilstrebede realismen – der lyden av trafikk spiller en sentral rolle – setter publikum i identifiserbar direktekontakt med det som skjer.

Et allmøte om hvorvidt arabiskundervisning skal tilpasses modernitet eller korantolking er mesterlig filmet i én tagning, der kamera på imponerende vis flytter seg mellom de diskuterende. Tidsbruken er økonomisk, her brukes det for eksempel ikke tid på forutsigbar etterforskning og påfølgende rettsprosess.

Ukritisk

Men i den profesjonelle produksjonen vies hovedpersonens indre liv minimal plass. Ahmed er med i nesten hvert bildeutsnitt, likevel får vi aldri direktekontakt med hva som egentlig rører seg i ham.

I våres ga den SVT-serien Kalifat, som nå er tilgjengelig på Netflix, et grundig innblikk i hvordan islamister spiller på sårbare skoleelevers usikkerhet i sin rekruttering. Kalifat var en internasjonal thriller med tikkende bomber og maskingeværsalver, men ga også flere psykologiske pekepinner på hvorfor ungdom lar seg verve til terror.

I Unge Ahmed må vi bare godta at en trettenåring med sekulær familie og oppvekst – ukritisk og uten overtalelse – løper rett i armene til en imam og hans voldelige ideologi. Hans eventuelle utenforskap i samfunnet blir aldri tematisert.

Utenfra

Det troskyldige og barnlige oppsynet til den debuterende skuespilleren Idir Ben Addi bidrar til at man får et anstrøk av empati for Ahmed. Men den føles mest som noe fortellerteknisk pliktskyldig, en forsikring mot å skape et fullblods-monster av trettenåringen.

Dardennes-brødrene lykkes i sine antydninger om at Ahmed er en god gutt på bunnen, men rollefiguren er skildret utenfra, som en type og et fenomen filmskaperne ikke helt forstår. Ahmeds ønske om å drepe problematiseres ikke, verken av andre rollefigurer eller av filmskaperne. Igjen: Hvordan har han gått fra normal tenåring til blodtørstig islamist? Dette er noe vi i publikum bare blir bedt om å akseptere.

Symbol, ikke menneske

Hvem har skylda? Hva kan samfunnet gjøre? Mangfoldet av ubesvarte spørsmål og en manglende vilje til å ta stilling etterlater et noe lettvint inntrykk, snarere enn et ønske om å stimulere publikum.

Mange av de ubesvarte spørsmålene virker som resultater av hastverksarbeid, at man «overlater dem til tolkning» fordi man ikke gidder selv. Her er lite eller ingen undertekst; Ahmeds væremåte og verdensoppfatning trigger ikke nysgjerrigheten. Han fremstår som et symbol, en nødvendighet for å fortelle historien, snarere enn et komplekst menneske.

Rom for åndelighet?

Som så mange andre filmer om religiøse mennesker mangler Unge Ahmed vilje og evne til å tematisere åndelighet. Hva er det tiltrekkende ved det metafysiske? Tro forbindes med uselvstendighet, vond fortid, gruppepress og fornektelse av menneskelige drifter og behov. Er det overhodet ingenting opphøyd og forståelig over Ahmeds åndelige oppvåkning?

Urealistisk gravalvor

Den velmente, men stereotypiske og smått nedlatende måten å skildre samfunnets mindre privilegerte på var for øvrig også tilstede i Barnet, brødrenes like fatalistisk orienterte Gullpalme-vinner fra 2005.

Hvordan en forholder seg til Jean-Pierre og Luc Dardennes ikke-psykologiske, pessimistiske naturalisme er naturligvis en smakssak. De fortjener håndslag for viljen til å legge til rette for debatt. Men det foregår på særdeles høytidelig vis: Filmen Unge Ahmed lider av en påfallende mangel på varme, og ikke bare på grunn av de gustne fargene. Filmens eneste glade ansiktsuttrykk finnes på et bilde av hovedpersonens avdøde martyr-fetter. En scene der Ahmed klargjør seg til bønn ved å barbere barten med morens ladyshave kaller på publikums smil, men humoren er etter alt å dømme utilsiktet. Og hvor smakfullt er det å lage spenning av en fundamentalist-trettenårings gjentatte forsøk på å drepe læreren?

Det er noe urealistisk over dette gravalvoret, stikk i strid med intensjonen.

Dermed melder tanken seg: Debattviljen og den teknisk briljante realismen til tross, er dette kanskje ikke en historie som blir best fortalt av to etniske belgiere godt over AFP-alderen.