Mot en ny forståelse av mobbing i barnebøkene

De siste årene har vi fått en trend av barnebøker hvor hovedpersonen – gjerne etter indre strid – tar sosialt ansvar og går i bresjen for et inkluderende fellesskap. Blant de mest leste titlene er Lars er LOL av Iben Akerlie (2016) og Bobla av Siri Pettersen (2017). Men mens handlingsplanene mot mobbing understreker at ansvaret ligger hos de voksne, lar forfatterne i stor grad de unge ordne opp selv. For hvem blir inspirert av fortellinger om mobbede barn som blir redda av voksne? I barnelitteraturen er det langt på vei en dramaturgisk nødvendighet å vise kompetente barn som er hovedaktør i egne liv og tar ansvar for egen lykke. Men uansett om de fiktive barna selv velger sine omsorgsoppgaver, står det en forfatter bak som har valgt for dem. Det gir mange av bøkene i denne nye trenden en diskutabel pedagogisk agenda.

Barnelitteraturens økte bevissthet om hvor viktig kollektivet er for hver enkelt, samsvarer med mobbeforskningen. I forskningsartikkelen, «På vei mot en ny forståelse av mobbing i et folkehelseperspektiv», ser ikke lenger artikkelforfatterne mobbing som et individuelt problem mellom mobber og offer. Mobbing skal ikke lenger måles ut fra mobberens intensjon, hvor grove krenkelsene er, hvor ofte krenkinga har skjedd og ubalansen i maktforholdet mellom partene. Forfatterne Ingrid Lund, Anne Helgeland og Velibor Bobo Kovač ved Universitetet i Agder og Sørlandet sykehus, foreslår i stedet at mobbing må ses som en utfordring for fellesskapet. Målet er å stoppe krenkende handlinger uten å stemple barn som mobbere.

«Mobbing av barn er handlinger fra voksne og/eller barn som hindrer opplevelsen av å høre til, å være en betydningsfull person i fellesskapet og muligheten til medvirkning,» skriver de.

Mobbing og underholdning

Forfatteren som i størst grad tematiserer denne nye forståelsen av mobbing, er A. Audhild Solberg. Hun debuterte med barneromanen Kampen mot superbitchene i 2014 og avslutta serien med Superbitchenes hemmelighet i 2017.  Gjennom fire bind som til sammen utgjør ett skoleår, forteller Anne Bea om innsatsen for å frigjøre seg fra klassens superbitcher. Interessant nok begynner historien i en individorientert og hevnlysten framstilling før den glir over i den nye forståelsen for at mobbing angår hele fellesskapet. Serien skiller seg ut ved at den også problematiserer de voksnes ansvar.

Førsteboka er introduserer en hovedperson med oppdrift: «Anne Bea er tolv år og nestnest nederst i bånnligaen i sjuende klasse. Uten bestevennen Nils hadde livet vært total krise. For ikke bare er hun lysår unna sjans på Magnus. To uker før høstens store happening, Talentkampen, havner hun midt i skuddlinja til klassens superbitcher!» Baksideteksten forsikrer om at vi slipper en lidelseshistorie: «Men har man en bestevenn, en kult tante og et skjult talent, kan man klare seg rimelig bra likevel.» Det er likevel et faktum at mobbinga Anne Bea har opplevd helt siden barnehagen, har vært svært alvorlig: «Da jeg var hjemme fra skolen minst én gang i uka og gråt meg i søvn hver kveld.»

I elevundersøkelsen fra 2016 oppgir 6,3 prosent at de blir mobba minst to ganger i måneden. Langt flere identifiserer seg likevel med en rolle blant klassens minst populære, det vitner populariteten til serier som Dustedagbøkene av Rachel Renee Russell om, den klart mest anbefalte serien blant jenter på nettsidene til NRK Super.

Anne Beas lave status skaper identifikasjon. Men da leserne selv kåra Kampen mot superbitchene til vinner av Arks barnebokpris i 2014, skyldtes det neppe tematikken alene. Livet som mobbeoffer blir underholdende takket være de karikerte bipersonene, det friske språket og de komiske scenene. I førsteboka får vi for eksempel høre hvordan Anne Beas bestevenn Nils måtte «legge seg litt nedpå etter at han røyk på en klem» og dermed havna mellom de gigantiske puppene til gymlærer Klypa – tidligere major og norgesmester i kulestøt. Fortellinga tar oss med til yttergrensene for det psykologisk realistiske uten å miste troverdigheten. I dette grenselandet mellom det usannsynlige og det umulige blomstrer overraskelser og håp om bedre tider. Serien kan leses som nok et bidrag til ønskedrømmen om å bli populær. Den kan også leses som en levendegjøring av den nye forståelsen av mobbing som et problem for hele fellesskapet.

Hevn lønner seg

Anne Bea blir kalt «jævla albinotryne» uten at noen voksne klarer å forhindre det. Irettesettelser bare preller av superbitchene. De voksne har erfart at ingen tiltak biter på dem. Spydigheter og utestengelse praktiseres etter hvert av nesten hele toppligaen i klassen. Mest resignert er samfunnsfaglæreren. Hun har whiplash-skade og sitter bak kateteret med ørepropper og Se & hør og ignorer mobbinga som utspiller seg foran henne. Anne Bea og Nils søker tilflukt hos den sympatiske skolebibliotekaren. Han er en av mange voksne i serien som utgjør en forskjell. Det er likevel lite de voksne konkret kan gjøre for å stoppe mobbinga. Det tanta gjør, er å overtale Anne Bea til å vise fram talentet sitt.

På spennende vis bygger handlinga opp mot det store klimakset – skolens talentkamp. Konkurransen er Anne Beas sjanse til å overvinne mobberne ved å vise at hun duger, at hun kan klare å skaffe seg allierte og at hun tør å opponere mot dem som holder henne nede. Hun vil markere seg nettopp som en betydningsfull person i fellesskapet.

Samtidig tilbyr fortellinga hevn gjennom stedfortreder til alle som noen gang har følt seg underlegne i klasserommet. Boka legger seg på en uforsonlig linje. De tre superbitchene Thea, Ronja og Shirin virker tvers gjennom ondskapsfulle uten noen åpenlys grunn. Anne Beas ensidige framstilling av dem bidrar til dramatikken. Jo mindre synd det er på mobberne, desto mer rettferdig er hevnen. Svartmalinga signaliserer dessuten at mobbing er uakseptabelt uansett hvilke formildende omstendigheter som måtte finnes. Den første boka i serien inviterer ikke til å forstå mobberne, den skaper sympati for ofrene. Kampen mot superbitchene gjør det lett å se at barna i bånnligaen på sjuende trinn ikke har fortjent krenkelsene de blir utsatt for.

Fiendebildet sprekker

Utover i serien blir rollene både som mobbere og offer gradvis mer nyanserte. I Superbitchene driter seg ut sprekker trioen da Ronja vipper Thea av tronen. Plutselig er det Thea som blir offer for latter og spydigheter. Etter å ha fått kjipe kommentarer hver dag siden førsteklasse, er det ikke rart at Anne Bea vurderer å henge seg på: «Får du sjansen til å le av Thea uten å bli spent bein på og kalt en freak etterpå, tar du den.» Det gir likevel blanda følelser å oppleve sin første hele skoleuke uten spydigheter bare fordi en annen person plutselig har havna i skuddlinja. Kontaktlæreren bidrar med å sette vennskap og respekt på dagsorden i klasserommet, og vi får de første hintene om at Thea ikke har det så greit hjemme. Men først og fremst feirer Anne Bea at ikke all energi lenger går med til «å trekke seg unna og håpe at ingen legger merke til deg.» Elevene i bånnligaen får endelig mulighet til å utvikle sitt eget fellesskap.

Da gjør det ikke lenger like mye at Anne Bea & co ikke er invitert på Halloween-festen til klassens toppliga. Den nye gjengen skaper en konkurransedyktig fest, godt hjulpet av Anne Beas kule tante. Instagram-kontoen deres vitner om markeringsbehov: «Sorry, Thea, Ronja & Shirin! Byens kuleste halloween-fest er bare for inviterte! #stayaway #creepybitches #nofilter». Lesere som fortsatt higer etter hevn kan glede seg over at toppligaens festdeltakere bytter fest. Selv Ronja dukker opp med flakkende blikk: «Det var akkurat som om hun var en helt vanlig jente.» Anne Bea og Nils slipper henne inn. Senere på kvelden stiller Anne Bea opp også for Thea: «En superbitch er tross alt et levende vesen, den føler smerte som alle oss andre.» Noen takk får hun ikke. Derimot får hun og Nils invitasjon til å spille i band sammen med Magnus. De har rykka opp fra bånnligaen og får innpass i et større fellesskap.

Forståelse for mobberne

I Det spøker for superbitchene reiser sjuendeklassingene på leirskole. Settinga er som skapt for å intensivere sosiale utfordringer. Anne Bea blir pressa ut av komfortsonen ikke bare fordi albinismen hennes medfører dårlig syn som skaper vansker på ukjente steder. Mobbinga har gjort henne usikker på seg selv. Blant fremmede elever øker frykten for å havne på rom eller på gruppe med noen som ikke vil henne vel. Både kjærlighetsintriger og et mulig spøkelse skaper ytterligere spenning. Takket være bittelitt ekstra tilrettelegging fra de voksne, blir erfaringene overraskende gode. I nye sammenhenger viser folk nye sider. Den viktigste voksne er leirskolelederen som vet å dyrke fram og anerkjenne ukjente talenter. Talent gir nye muligheter for medvirkning – enten det er på dansegulvet eller på kjøkkenet.

Blant mobberne er bare Shirin tilbake, og endelig opplever Anne Bea og Nils at andre tar dem i forsvar. Medelever kan vise medfølelse uten frykt for represalier. Også Anne Beas medfølelse vokser. Hun begynner virkelig å forstå hvor vanskelig Thea har det. Theas mor stepper nemlig inn for en lærer som må melde forfall, og vi får demonstrert en mor som overgår datteren i hensynsløs oppførsel. Hun er midt i en skilsmisse. «Det forklarer jo en del,» konstaterer Nils, som selv har skilte foreldre. Anne Bea mener likevel at hver og en har ansvar for egen oppførsel: «(…) at moren din er en superbitch, er ingen unnskyldning for å bli en selv.» Mot slutten av boka registrerer hun likevel igjen «den litt vage følelsen av sympati med Thea. (…) Men jeg var ikke klar for å tilgi henne. Ikke ennå.» I bandet aksepterer likevel Anne Bea å ta med en gutt som tidligere har bidratt med spydigheter og hånlatter. Hun og Nils har kommet i posisjon til å påvirke hvem som skal gis mulighet for tilhørighet.

Mot full inkludering

I sisteboka Superbitchenes hemmelighet har Anne Bea endelig fått sin Magnus, hun synger i band og er del av et trygt fellesskap på skolen. Likevel føler hun seg ikke trygg. Det dukker plutselig opp en ny jente i klassen som gjør henne usikker både på kjærlighetsforholdet, på alliansen med Nils og plassen blant vennene. Den nye jenta tar og får så mye oppmerksomhet at Anne Bea opplever å bli usynlig – og sjalu. Frustrasjonen tar hun ut på omgivelsene. Gjennom Anne Bea opplever leserne hvor lett det er å bli en mobber. Den eneste som forstår, er superbitchen Shirin. Snart er Anne Bea manipulert inn i en allianse der målet er å «føkke opp livet» til den nye jenta. Å rydde opp i konfliktene krever både mot og modenhet – og gode hjelpere. Hun er ikke så alene som hun fryktet.

Serien avsluttes med klassetur til Galgeøya. Helt i tråd med det nye synet på mobbing, er det verdt å merke seg at Anne Bea og Nils er nesten like sårbare som før, mens Thea og Shirin er nesten like aggressive. Forandringen ligger i hvordan fellesskapet sørger for at de mest sårbare slipper å stå alene og temmer aggresjonen ved å motsi den. Vi får demonstrert hvor stor aksepten er blitt for at de ulike personlighetene skal få være seg selv – med både gode og mindre gode sider – så lenge de bidrar i gruppa. Shirin er den eneste som fortsatt er utafor, men en lærer sørger for å involvere henne – «det er vår jobb som lærere å inkludere», sier gymlærer Klypa.

En siste krangel bryter ut mellom elevene om hvorvidt en av de mindre hensynsfulle gutta har fortjent at Thea behandler ham dårlig. Endelig griper den whiplash-skadde læreren inn, men bare for å erklære at samtlige elever i klassen er noen superbitcher: «Det er som å høre en gjeng treåringer krangle i barnehagen.» Da tar Mari ordet, jenta som Anne Bea for lengst har lansert som klassens statsministerkandidat. Hun skjeller ut Bodil: «Det er du som er superbitchen her, Bodil. Du tar ikke ansvar for timene dine, og du tar ikke ansvar for oss.»

Med denne tiraden skiller serien om superbitchene seg ut i trenden av barnebøker der forfatterne langt på vei gir barn eneansvar for å gjøre både klasserommet og verden til et bedre sted å være. Også Solberg lar riktig nok barn bøte på de voksnes tilkortkommenheter. Hun er likevel den som tydeligst tar deres parti ved å poengtere hvor ansvaret egentlig hører hjemme. Hun viser dessuten at dreiningen fra individuelle til kollektive løsninger gir minst like sterke leseopplevelser. For selv om mange barnebøker nå promoterer inkluderende fellesskap, holder mange av dem fortsatt på et individuelt fokus ved å sverge til det nyliberalistiske mantraet om at du kan gjøre en forskjell. Skal vi tro både Solberg og mobbeforskerne, behøves langt flere enn bare deg for å skape et inkluderende fellesskap.