Forvandlingens kunst

Bildebøker er ofte det første møtet barn har med kunst. Bildebøkene som publiseres i Norge i dag, er hovedsakelig produsert for barn og unge. Målgruppetenkningen er ikke alltid intendert fra bildebokskaperens side, men innkjøpsordningen fungerer slik at bildebøker må kunne klassifiseres som barne– og ungdomsbøker, for å bli innkjøpt. På tross av denne litt gammeldagse holdningen bidrar innkjøpsordningen til at norske forlag tør å satse på bildebokprosjekter som ikke nødvendigvis er kommersielle. Dette gjør at vi i Norge produserer bildebøker som jevnt over holder et høyt nivå. Ifølge statistikken til Norsk barnebokinstitutt besto 36 % av all barne– og ungdomslitteratur som ble gitt ut i 2013 av bildebøker.

Det finnes ingen liknende ordning for kunstfeltet. En egen innkjøpskomité for kunst beregnet for barn og unge eksisterer ikke. Det er i det hele tatt få av de tunge kunstinstitusjonene som arrangerer utstillinger for barn. Her kommer vi til et punkt som kunstinstitusjonene dessverre deler med de fleste kulturinstitusjonene. Barn blir ikke sett som interessante aktører. For det første kan det være økonomisk risikabelt å arrangere noe som kun er rettet mot barn. Og dessuten gir det ingen status. Er det slik at kunstnere som ønsker å lage visuell kunst for barn, derfor blir henvist til bildebøkene fordi det ikke er plass til dem på kunstscenen?

Barnas møte med visuell kunst skjer i hovedsak i regi av skolen. Skolene er offentlige bygg som kan ha mottatt kunstprosjekter i regi av KORO. Her er en av de få plassene barna møter kunst som er tilpasset dem som publikum. Ellers vil de fleste barna en eller annen gang i løpet av et skoleår ha tilgang til kunst som er formidlet gjennom den kulturelle skolesekken. Denne formen for kunstopplevelse kjennetegnes nettopp av formidlingsleddet: At kunsten barna opplever ikke er produsert til barn. For det er lite samtidskunst som er laget for barn. Heldigvis, vil mange innenfor kunstfeltet si.

For trenger vi egentlig visuell kunst som er produsert til barn på samtidskunstscenen? Har ikke god kunst nettopp kraft nok til å nå frem til et publikum uavhengig av alder? Sannheten er jo at barn er mer åpne for samtidskunst enn et voksent publikum. De stiller med langt færre fordommer enn sine foreldre. Jeg har selv måttet dra en hylende tre-åring ut fra høstutstillingen fordi hun nektet å gå fra videoen Five parts a Motholic Mobble (2011) av Kaia Hugin. Da hadde vi allerede sett den tre ganger. Kunsten skal jo være uavhengig av kommersielle, politiske og pedagogiske hensyn. Vil ikke da det å lage kunst for barn bety å miste sin kunstneriske frihet?

I begynnelsen var litteraturen for barn svært pedagogisk og laget for å danne og forme barnet til et voksent menneske. Men etter hvert ble den kunstneriske friheten for både forfattere og illustratører viktigere. Tove Jansson og Astrid Lindgren debuterte som barnebokforfattere på midten av 1940-tallet, og var mer opptatt av barns fantasi og poesi enn av pedagogikk og oppdragelse. Stor grad av kunstnerisk frihet er nettopp det som kjennetegner mange av de mest anerkjente bildebokskaperne i dag. Mens barnelitteratur er like gammel som barndommen selv og går helt tilbake til 1600-tallet, er barnet oversett i det visuelle kunstfeltet. Det finnes derfor ingen barnekunsthistorie.

Samtidskunsten har de siste ti-årene blitt mer komplisert og spesialisert. Problemet med det visuelle kunstfeltet i dag er at det finnes et stort gap mellom kunsten og «folket», altså mellom kunsten og de som står utenfor fagfeltets egne rekker. Disse «folk flest» kan mangle et begrepsapparat for å forstå og relatere seg til kunst. Den har rett og slett blitt for eksklusiv, og klart å skyve seg selv ut fra rollen som viktig samfunnsaktør. For hva hjelper det om kunsten er fri til å si hva den vil, om ingen lytter?

Det er her jeg mener at vi trenger visuell kunst for barn også i museene og galleriene. På samme måte som barnelitteraturen utvikler et barns ordforråd og språkfølelse, vil visuell kunst for barn lære barnet et vokabular og forståelse for kunst og gjøre nettopp denne scenen relevant også senere. Det er kanskje ikke så rart at få mennesker forstår og kan verdsette kunst, når kunstnere selv ikke har tatt seg bryet med å introdusere denne verdenen for dem den gang de var små.

Med denne situasjonen som bakteppe oppleves det ekstra kjærkomment at det finnes egne kunstscener spesielt tilrettelagt for barn, som Kunstlab i Bergen og Sørlandets kunstmuseum i Kristiansand. Men man kan kanskje stille seg spørsmålet hvorfor KODE-Bergen velger å fokusere på bildeboken når de nå åpner en ny utstilling. Er det fordi visuell kunst for barn tradisjonelt har funnet sted i bøkene? Eller er det i et forsøk på å bidra til en verdijustering av bildeboka? For bokkunst og illustrasjon er jo gjerne ikke rangert som like verdifulle som «kunsten». Dette kan kanskje skyldes at man henger igjen i en gammeldags tankegang om kunstens verdi som originalt og autentisk verk der bokillustrasjonen taper status fordi den er en reproduksjon.

Det er viktig at bildeboken blir verdivurdert på egne premisser når den nå flyttes inn i museet, og ikke bare låner verdistatus fra visuell kunst. Illustrasjonenes premiss er at den går i dialog med teksten. Hva skjer med illustrasjonene om man tar bort denne konteksten og setter den inn i en annen? Tåler bildebøkene å bli vurdert ut fra det visuelle kunstfeltets egne premisser? Det gjenstår å se på fredagens åpning.